varme

På 1600- og 1700-tallet hadde man forestilling om et «varmestoff», kalorikum, og forskere arbeidet med å fastlegge stoffets egenskaper. Man definerte målenheten kalori, og det vi nå kaller varmekapasitet, evne til å ta til seg «varmestoff». Når en gjenstand ble holdt over ilden, steg temperaturen i den som tegn på økende innhold av «varmestoff». Mens et stoff smelter, stiger ikke temperaturen, til tross for stadig tilførsel av varme. Denne situasjonen ble beskrevet som at varmen lå latent i det smeltede stoffet.

Fortsatt er det mange som bruker ordet varme når de egentlig mener temperatur. Når man sier at man blir varm, mener man egentlig at temperaturen stiger.

I 1798 var Benjamin Rumford general hos kurfyrsten av Bayern. Under boring av kanonløp observerte han en sterk økning av temperaturen i arbeidsstykkene. De ble ikke tilført noe kalorikum, men det ble gjort friksjonsarbeid på dem. Av dette sluttet Rumford at «varmestoffet» måtte være en slags bevegelse og ikke noe stoff.

I 1840-årene undersøkte Julius von Mayer og James P. Joule uavhengig av hverandre hvor mye mekanisk arbeid som skulle til for å gi samme temperaturstigning som en bestemt mengde tilført energi ga. Resultatet av målingene ble kalt varmens mekaniske ekvivalent og gjorde kalori overflødig som egen målenhet for varmeenergi (se joule).

På grunnlag av erkjennelsen om ekvivalens mellom arbeid og varme utviklet Hermann Helmholtz, Rudolph Clausius, James Maxwell og Ludwig Boltzmann termodynamikken hvor varme er en form for energioverføring. Se også termokjemi.

• energi
• termodynamikk