ip-2012-3.book Page 283 Monday, August 13, 2012 7:36 PM Leder Denne utgaven av Internasjonal Politikk setter søkelys på to tema som begge ligger tidsskriftets hjerte nær: Fagartikkelseksjonen handler om EU som arena for og premissleverandør for europeiske lands utenrikspolitikk. Fokusspalten handler om hvilke utviklingstrekk som vil prege verden og det internasjonale samfunnet i tiden fremover. I sentrum for begge seksjoner står Norge og norsk utenrikspolitikk: Hvordan påvirkes Norge av prosesser i EU, og hvordan forholder EU seg til Norge sammenlignet med andre utenforland? Hvordan vil norsk utenrikspolitikk se ut åtte år frem i tid? I fagartikkelseksjonen har vi gleden av å trykke to inviterte bidrag om den første tematikken. I artikkelen «Europeiseringen av Norge i ett jämförande perspektiv» sammenligner Jonas Tallberg utfallet av europeiseringsprosesser i Norge og Sverige. Tallberg observerer at Norge ikke bare har tilpasset seg EUs regelverk, men selve organiseringen av den politiske makten har endret seg i samme retning som i medlemslandene selv. For det første er mye makt delegert til det overnasjonale nivå. For det andre er nasjonale regjeringer og domstoler styrket på bekostning av parlamentene, mens forvaltningen har økt sin makt vis-à-vis politikerne. Samtidig skiller Norge seg fra de fleste EU-land ved at Stortinget ikke har klart å ta tilbake makt ved å styrke sin stilling. Paradoksalt nok har heller ikke Nordens sterkere stilling som region vært like påtagelig i Norge som i EU-landet Sverige. Også i Pernille Riekers fagartikkel om EU fremgår det at Norges selvbilde som et «utenforland» i EU er i ferd med å bli et selvbedrag. Hun analyserer hvordan slike utenforland integreres i EU langs dimensjonen sikkerhet. Konklusjonen er at summen av avtaler med, deltagelse i og tilpasning til EU innebærer at Norge i praksis er like integrert i det europeiske sikkerhetsfellesskapet som mange medlemsland. Allikevel, fordi Norge ikke har tilgang til beslutningsprosessene i EU, preges forholdet av EUs dominans og norsk underkastelse, skriver Rieker. Liknende observasjoner var et gjennomgående tema for Europautredningens 900 sider lange rapport som ble lansert tidligere i år og som Jan Erik Grindheim gir oss en kritisk gjennomgang av i dette nummerets bokspalte. Det er vår påstand at ved å fokusere nesten utelukkende på spørsmålet om institusjonell tilknytning og autonomi i debatten om Norges forhold til Europa og EU, har vi i stor grad fortrengt det faktum at Norge politisk og kulturelt faktisk er en del av Europa. Her ligger kanskje et av de største paradoksene knyttet til den løpende debatten om norsk utenrikspolitikk: Internasjonal Politikk | Årgang 70 | Nr. 3 | 2012 ip-2012-3.book Page 284 Monday, August 13, 2012 7:36 PM Europautredningen har nemlig ikke ført til en engasjert debatt om hvordan vi bør områ oss for å møte de store demokratiske og identitetsmessige utfordringer vårt forhold til Europa innebærer. For eksempel merker vi oss at forskningsinteressen for Europa og europeiske land forblir relativt beskjeden i Norge innenfor fagfeltet internasjonal politikk. Og mens finanskrisen raser i Europa, fremstår dagliglivet i lille, rike Norge som merkelig upåvirket. At Europa ofte utgjør en overraskende liten del av bildet i den åpne debatten om norsk utenrikspolitikk, blir synlig i bidragene til denne utgavens Fokusspalte, som handler om «Norge i verden 2020». Ideen til spalten har vi lånt fra et seminar som ble arrangert på NUPI våren 2011. Den gang diskuterte fire gjengangere i norsk samfunnsdebatt hvordan norsk utenrikspolitikk vil kunne se ut åtte år frem i tid. Hva blir de viktigste trendene og utfordringene? Hvordan skal Norge finne sin plass og sin rolle? I lys av det overnevnte er det påtagelig at både de som presenterte sine vyer den gang og de som har bidratt med innlegg til dette nummerets Fokusspalte, knapt nevner Europa med et ord. Å lage temanumre som dette er en krevende øvelse. I den forbindelse ser vi vårt snitt til å komme med et aldri så lite hjertesukk. I lederen til forrige nummer gjorde vi oss noen betraktninger rundt forskerrollen og de glidende overgangene som gjerne oppstår mellom forskning og politikk. I arbeidet med dette nummeret har vi igjen blitt minnet om at forskerrollen stadig er under press fra andre hold. Til dette nummeret har nemlig mer enn halvparten av våre opprinnelig planlagte bidragsytere sett seg nødt til å kaste inn håndkleet. Noen tidlig i prosessen, andre senere. I hvert enkelt tilfelle ligger selvfølgelig særegne omstendigheter og begrunnelser. Men et fellestrekk for dem alle er erkjennelsen av at tiden ikke strekker til. Det er andre oppgaver som haster mer, som forplikter mer og som kanskje også er lettere gjennomførbare enn å levere et bidrag til et vitenskapelig, skandinaviskspråklig tidsskrift. En av mange oppgaver som blir stadig viktigere i forskerhverdagen er formidling og synlighet på den offentlige arena. Forskningsformidling er både givende og nødvendig. Uten den ville forskningen mistet sin samfunnskritiske funksjon og forskergjerningen ville synes mindre meningsfull. Det er imidlertid grunn til å advare dersom denne oppgaven over tid viser seg å gå på bekostning av kunnskapsproduksjon og faglige prestasjoner. For å sette det på spissen: De som blir faste travere i norske avisspalter er ikke nødvendigvis de samme som topper statistikken over antall tyngre, fagfellevurderte publikasjoner. Formidling er nemlig ikke bare tidkrevende, men den utøves også i en annen modus og fremdyrker en annen type kompetanse enn den som kreves for akademisk kunnskapsproduksjon og artikkelskriving. Å være del av den offentlige debatten kan dertil virke så suggererende og stimulerende at en skrivebordstilværelse fremInternasjonal Politikk | Årgang 70 | Nr. 3 | 2012 ip-2012-3.book Page 285 Monday, August 13, 2012 7:36 PM står som lite attraktiv til sammenligning. Dette utgjør et aldri så lite paradoks all den tid forskerens innspill i den offentlige debatten bør være tuftet på profesjonell kunnskap og all den tid vitenskapelig publisering ideelt sett skal sertifisere denne og dermed være forskeres hovedbeskjeftigelse. Realiteten vil for mange være at andre oppgaver alltid melder seg, og at oppgaver som administrasjon, undervisning, sensur og populærvitenskapelig formidling får forrang fremfor den langsiktige forskningen. For de av leserne som måtte kjenne igjen denne virkelighetsbeskrivelsen og lengter etter tunge akademiske artikler som er godt forankret i det vitenskapsteoretiske universet, trykker vi i denne utgaven også artikkelen «Samtaler om Københavnerskolen». Ulrik Pram Gad og Karen Lund Pedersen tar her for seg Skandinavias mest navngjetne IR-teori og analyserer ulike politikkbegreper som gjør seg gjeldende i studier av sikkerhetisering. God lesning! Kristin Haugevik og Julie Wilhelmsen, redaktører Morten Skumsrud Andersen, bokredaktør Internasjonal Politikk | Årgang 70 | Nr. 3 | 2012