Location via proxy:   [ UP ]  
[Report a bug]   [Manage cookies]                

På det området som senere ble Belgia eksisterte det siden middelalderen en rik teatertradisjon. Den strakte seg fra liturgisk drama, troppen i St. Pieters-abbediet i Gent på 900-tallet, til de fellesnederlandske rederijkers, som var fremføringer av moraliteter og høviske spill på markedsplasser ved sammenslutninger av skuespillere fra forskjellige sosiale lag. Det ble vist allegoriske tablåer på vogner, slik som Spiegel der Salicheit van Elckerlijc (Enhvers salighetsspill, ca. 1490).

Rederijkerteateret videreutviklet seg og tok etter hvert opp i seg elementer fra senbarokkens operakultur, og på 1700-tallet ble Jan Frans Cammarts monumentaldrama med musikk, kor og ballett oppført i Brussel. Rederijkertradisjonen preget særlig det nederlandsk-språklige Flandern og la grunnen for en rik flamsk amatørteatervirksomhet i nyere tid. Denne tradisjonen hadde også en viss innflytelse i det franskspråklige Vallonia, men på langt nær så sterk som i Flandern.

Et fransk borgerlig teater etablerte seg på 1700-tallet i Brussel, og i 1700 ble Théâtre Royal de la Monnaie (Muntschowburg) grunnlagt. Dette var et franskspråklig operahus som fra 1960-årene av har hatt en tospråklig profil.

Det hører med til belgisk teaterhistorie at fremføringen av Victor Hugos revolusjonsdrama Hernani bidrog til den revolusjonære atmosfæren som førte til at kongeriket Belgia ble grunnlagt som en selvstendig stat i 1830.

Franskspråklig teater

Belgia var i utgangspunktet en sterk franskpreget nasjon, og det franskspråklige belgiske teateret var helt opp til 1960-årene preget av franske forbilder. Fra omkring 1900 utviklet det seg en sterk symbolismebevegelse med internasjonalt betydningsfulle dramatikere som Maurice Maeterlinck og Émile Verhaeren med bakgrunn i tidens franskspråklige flamske borgerskap.

Det franskspråklige nasjonalteateret Théâtre National de Belgique ble grunnlagt i 1945, og har hatt stor betydning gjennom de kompaniene som har vært engasjert der. l'Átelier théâtral de Louvain-la-Neuve under ledelse av Armand Delcamp har også spilt en viktig rolle, ikke minst gjennom flere gjesteopptredener på Avignon-festivalen. Nouveau Théâtre de Belgique, under ledelse av Henri Ronse, og Frédéric Flamands Plan K., representerte i 1970- og 1980-årene en nyskapende bølge.

Nye internasjonale impulser til franskspråklig teater og dans er blitt formidlet av gjestespill- og produksjonsteateret Théâtre 140, som ble etablert i 1963 av Jo Demkine og siden 2015 har vært ledet av Astrid Van Impe. Théâtre Varia har hatt betydning for sine oppsetninger av ny europeisk dramatikk på en svært utradisjonell måte. Ocean Nord er et eksperimenterende prosjektteater som også har spilt på Avignon-festivalen. Det har siden 1996 holdt til i en gammel garasje i Brussel-bydelen Schaerbeek, og kunstnerisk leder er skuespilleren Isabelle Pousseur (1957–).

Et annet viktig franskspråklig teater er Théâtre la Balsamine, som også holder til i Brussel og ble grunnlagt i 1974 av dramatikeren Martine Wijckaert (1957–). Kompaniet gjestespilte på Bergen Internasjonale Teaterfestival med forestillingen La Théorie du Mouchoir (Lommetørkleets teori) i 1988.

De forskjellige provinsene i Vallonia har dessuten en rik teatervirksomhet gjennom sine regionale kultursentra, for eksempel i Mons, på grensen til Frankrike.

Flamskspråklig teater

Et flamskspråklig teater har eksistert i Brussel siden 1883 med Koninklijke Vlaams Schouwburg (KVS), et teater som fortsatt spiller en rolle i vår tid. Bygningen ble ødelagt innvendig av brann i 1950-årene og gjenoppbygd, men eksteriørmessig er den gamle bygningen fortsatt intakt.

Oskar de Gruyter skapte et spesielt, modernistisk basert flamsk nasjonalteater da han grunnla Het Vlaams Volkstoneel (Det flamske folketeater) i Antwerpen i 1920. Det var symbolismen og reteatraliseringen som lå til grunn kunstnerisk sett, og han knyttet til seg sentrale dramatikere som Herman Teirlinck og Michel de Ghelderode. Den norske regissøren Stein Bugge var sterkt opptatt av de Gruyters ideer, og han søkte å realisere en lignende teaterstil i Norge i 1920- og 1930-årene.

Nederlands Kammertoneel i Antwerpen ble i 1967 Groot-Limburgs Toneel, provinsteater for de to Limburgprovinsene i Nederland og Belgia.

Flamsk teater har fått en sterk internasjonal betydning gjennom den såkalte belgiske eller flamske bølgen, som delvis oppstod på bakgrunn av Kaaitheater i Brussel. Det ble startet i 1975 på initiativ av produsenten og festivallederen Hugo de Greef (1953–) og var de første ti årene en festival, men har siden 1985 fungert som produksjons- og programmerende teater i Brussel. Assosiert med Kaaitheater var grupper som Jan Fabres Trobleyn, basert i Antwerpen siden 1986, og Anna Teresa de Keersmaeker (1960–) med dansekompaniet Rosas, som ble startet i 1983. Fabre er kjent for sine store, visuelle, operaaktige koreografier, mens Keersmaeker skapte en ny skole innen danseteater. Jan Lauwers (1957–) Needcompany, opprinnelig Epigonentheater, fra 1986 er et performativt fortellende teater som også har hatt mange internasjonale turneer.

Belgisk teater har brutt med skyggetilværelsen under henholdsvis fransk og nederlandsk tradisjonell kulturdominans, og er blitt et begrep i nyere tids europeiske teater. Den mest sentrale flamskspråklige belgiske dramatikeren i vår tid er Hugo Claus, og en av de sentrale institusjonsteater-regissørene er Franz Marijnen (1943–2022), som stod for flere viktige oppsetninger av både klassikere og nyere dramatikk ved blant annet Koninklijke Vlaams Schouwburg.

Kompaniet TgStan ble grunnlagt i 1989 i Brussel av blant andre skuespilleren Frank Vercruyssen (1965–). Det satte blant annet opp den norske dramatikeren Finn Iunkers The Answering Machine i 1994, en forestilling som også blevist på Bergen Internasjonale Teater. TgStan har også gjort flere klassikerbearbeidelser, som Nora, basert på Ibsens Et dukkehjem, som ble vist på Black Box Teater i Oslo i forbindelse med Ibsen-festivalen i 2012.

Regissøren Luk Perceval (1957–) var skuespiller ved De Koninklijke Nederlandse Schouwburg (KNS) og grunnla kompaniet Blauwe Maandag, som Het Toneelhuis i Antwerpen, 1998–2005. Begge teatrene fusjonerte i 1998 til Het Toneelhuijs, som han ble leder for. Hans oppsetning Het Orlog ('Krigen') var basert på Shakespeares historiske skuespill om rosekrigene og ble også satt opp i Tyskland under tittelen Schlachten ('Nedslaktningen'). Det var en 12 timer lang teatermaraton som i 2000 fikk prisen for årets beste forestilling i Tyskland. I 2005–2008 var Perceval husregissør på Schaubühne i Berlin. I 2009–2016 var han engasjert på Thalia Theater i Hamburg, og han fikk Faustprisen for sin oppsetning basert på Hans Falladas roman Alle dør alene i 2016. Han er, i likhet med den nederlandske regissøren Johan Simons, et eksempel på utenlandske regissører som har bidratt til å fornye tysk teater. I 2018–2022 var han engasjert ved Stadsteatret i Gent. I 2020 var Perceval nominert til Heddaprisen for sin oppsetning av Jon Fosses Trilogien Det Norske Teatret, hvor han i 2022 også satte opp Fuglane etter Tarjei Vesaas' roman.

Norsk og belgisk teater

Man kan snakke om en felles europeisk teaterutvikling med gjensidig sterk utveksling, noe som ikke minst gjelder belgisk teater i forhold til både tysk og norsk. Norsk teaters forhold til belgisk teater går tilbake til 1920-tallet, da Stein Bugge lot seg inspirere av Oskar de Gruyter (1885–1929) og hans flamske folketeater. Siden 1980-tallet har utvekslingen med belgisk teater og den flamske bølgen vært særlig merkbart i programmeringen til Bergen Internasjonale Teater og Black Box Teater i Oslo.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg