abortkampen

Den politiske kampen for kvinners rett til selvbestemt abort i Norge startet i 1913. Etter en avisomtale av en fosterfordrivelse der kvinnen døde, formulerte Katti Anker Møller for første gang kravet om å fjerne straff for fremkalt abort. I 1915 utdypet hun dette i foredraget Moderskapets frigjørelse.

Abort var den gang ulovlig ifølge § 245 i straffeloven. Kvinner som tok abort risikerte fengsel i inntil tre år. Den som utførte abort kunne få fengsel i to år. Resultatet var at fortvilte kvinner foretok abort selv, eller fikk utført illegal (ulovlig) abort.

I et rundskriv fra 1889 hadde Justisdepartementet tillatt svangerskapsavbrudd ved stor fare for kvinnens liv og helse. Legene måtte tolke dette, og praksisen ble gradvis mer liberal. De hadde derfor behov for en abortlov som var mer i tråd med praksis.

Katti Anker Møllers krav om å oppheve straffen for abort fikk støtte av Arbeiderpartiets Kvinneforbund. Tidlig i 1930-årene ble det lagt fram tre forslag til en lov om abort. Legen Tove Mohr, Katti Anker Møllers datter, kom med et radikalt forslag om selvbestemt abort. Den norske legeforening fremmet et liberalt forslag om å innføre abort på både medisinske og sosiale kriterier. Det siste forslaget ble reist av den kristne legen Louise Isachsen som ville innvilge abort bare på meget strenge kriterier.

Mesteparten av den borgerlige kvinnebevegelsen støttet det strengeste forslaget, og dominerte stort sett debatten som var både intens og hard. Kvinner i arbeiderbevegelsen og enkelte kvinnesakskvinner gikk inn for selvbestemt abort. Legeforeningen samlet seg om det liberale lovforslaget.

I 1935 kom en regjeringsoppnevnt komité med et forslag til ny § 245. Komiteen gikk inn for å tillate abort på medisinske og sosiale indikasjoner slik Legeforeningen hadde ønsket.

Arbeiderpartiets kvinnesekretariat presset på for lovendring, men det endte med at lovforslaget ble liggende uten å bli behandlet. Partiet satt nå i en mindretallsregjering, og regjerte med støtte fra Bondepartiet som var sterkt imot en lovendring. «Regjeringen tok aldri noe initiativ på det seksualpolitiske området som kunne utfordre velgerne eller det borgerlige flertallet på Stortinget», skriver historikeren Tore Pryser (Pryser, 1988). I tillegg var det i Arbeiderpartiet, som ellers i samfunnet, en dyp bekymring over at fødselstallene sank.

Under andre verdenskrig var kvinnene i Nasjonal Samling (Nasjonal Samlings Kvinneorganisasjon) ivrige motstandere av abort. Først etter frigjøringen ble saken tatt opp igjen.

Fra senhøstes 1945 hadde Arbeiderpartiet regjeringsmakten alene. Partiets kvinner var opptatt av abortsaken, men kom heller ikke nå noen vei. Feminister i Norsk Kvinnesaksforening og Norges Yrkeskvinners Landsforbund forsøkte også å presse på, men lyktes ikke.

En egen lov om abort ble først vedtatt i 1959, men trådte ikke i kraft før i 1964. Loven inneholdt ingen bestemmelser om abort på sosiale indikasjoner. Legal abort kunne tillates i tilfeller der kvinners liv sto i fare, og i tilfeller der kvinnen kunne få alvorlige fysiske eller psykiske lidelser ved å fullføre svangerskapet. Men alle kvinner som ville ta abort, måtte legge saken fram for en nemnd. I abortnemndene satt to leger med makt til å avgjøre hvilke kvinner som skulle få abort, og hvilke kvinner som måtte fullføre svangerskapet.

Nemndsystemet betydde at abortsøkende kunne bli behandlet ulikt fra nemnd til nemnd og på ulike steder i landet. I tillegg virket det fornedrende på mange kvinner. Abortkampen ble derfor en hovedsak for den nye kvinnebevegelsen som oppstod i begynnelsen av 1970-årene. For kvinnebevegelsen var spørsmålet hvem som skulle ta avgjørelsen: legen eller kvinnen.

Abortsaken ble en sentral kampsak etter at Arbeiderpartiet på sitt landsmøte i 1969 programfestet selvbestemt abort. I 1974 dannet flere kvinneorganisasjoner «Kvinneaksjonen for selvbestemt abort». Her var Kvinnefronten, Nyfeministene, Norsk Kvinnesaksforening og Norsk Kvinneforbund med. Også Arbeiderpartiets kvinner kjempet for selvbestemt abort.

Motstanderne organiserte seg i «Folkeaksjonen mot selvbestemt abort» hvor blant annet KFUK, Lærerinnenes misjonsforbund og Norske kvinners landsforbund til vern om mor og barn var med. Den store paraplyorganisasjonen Norske Kvinners Nasjonalråd reserverte seg, eller var direkte imot selvbestemt abort. Også kirken engasjerte seg sterkt mot abort. Det var stor aktivitet, med abortkampen som hovedsak i 8. mars-tog over hele landet. Det var folkemøter, utdeling av brosjyrer og løpesedler, underskriftskampanjer og debatt i radio, TV og presse.

Høsten 1974 var forslag til lov om selvbestemt abort oppe i Stortinget, men forslaget falt mot én stemme. En ny lov ble vedtatt i 1975. Den åpnet for at vilkårene for abort også skulle gjelde sosiale hensyn. I tillegg ga den helsepersonell mulighet til å nekte å utføre aborter av samvittighetshensyn (reservasjonsretten).

Først i 1978 ble loven om selvbestemt abort vedtatt med én stemmes overvekt i Stortinget. Nå fikk kvinner ta avgjørelsen om abort som kunne utføres før utgangen av tolvte uke i svangerskapet.

I 2011 kom det fram at en del kvinner ble avvist av fastlegen når de ville søke om abort eller få hjelp med assistert befruktning eller prevensjon. Helseminister Anne-Grete Strøm-Erichsen slo fast at dette ikke var i tråd med loven. Helse- og omsorgsdepartementet sendte så ut et rundskriv hvor det het at fastleger ikke kunne reservere seg mot å henvise til abort, assistert befruktning eller utskriving av prevensjon.

I 2013 fikk Kristelig Folkeparti inn et punkt om legers reservasjonsrett mot å henvise til abort i samarbeidsavtalen mellom de borgerlige partiene. Dette ble fulgt opp av regjeringen, og i januar 2014 sendte helseminister Bent Høie ut et høringsnotat der forslaget blant annet var å gi hjemmel for en forskrift som gjorde det mulig for leger å reservere seg mot henvisning og behandling ved alvorlige samvittighetskonflikter knyttet til liv og død, i praksis særlig abort.

Forslaget ble møtt med sterke reaksjoner. Det ble organisert omfattende protester i sosiale medier, og demonstrasjonstogene på kvinnedagen 8. mars 2014 samlet flere enn noen gang siden 1970-årene. Heller ikke Legeforeningen gikk inn for en slik reservasjonsrett.

I etterkant av protestene snudde regjeringen og kom med et annet forslag: Leger skal ikke lenger skrive under på henvisning til abort. Dette skal ivareta deres samvittighetsfrihet, uten å være til hinder for abortsøkende kvinner. Samtidig ble det fastslått at fastleger ikke kan reservere seg mot å sette inn spiral, foreskrive p-piller eller henvise til assistert befruktning. Saken var på høring, og ble satt i verk i en forskrift den 1. januar 2015.

I 2018 begynte abortkampen på nytt. Årsaken var to forslag fra Kristelig folkeparti (KrF) om innskrenking av retten til selvbestemt abort. Forslagene ble vedtatt på KrFs ekstraordinære landsmøte den 2. november. Det var samtidig klart at KrF ønsket å gå inn i statsminister Erna Solbergs regjering.

Den 17. november demonstrerte rundt 25 000 personer fra 33 steder over hele landet mot innskrenking av kvinners rett til selvbestemt abort. Et bredt spekter av organisasjoner deltok med paroler som «Ikke rør abortloven» og «Min kropp, mitt liv, mitt ansvar». Det som utløste demonstrasjonen, var et utspill fra statsminister Erna Solberg om å gå inn for begrensninger i abortloven hvis KrF gikk inn i samlingsregjeringen.

På landsmøtet i begynnelsen av november var KrF splittet etter opprivende diskusjoner i egne rekker, hvor abortsaken var det sentrale temaet. Knut Arild Hareide trakk seg som partileder etter landsmøtet. Et snaut flertall i KrF, med nestlederne Kjell Ingolf Ropstad og Olaug Bollestad i spissen, ønsket å gå inn i den sittende regjeringen. En hovedsak for dem var å begrense adgangen til svangerskapsavbrudd. Statsminister Erna Solberg ville gå inn for endringer i loven hvis KrF sluttet seg til hennes regjering.

Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet og SV ved partienes helsepolitiske talspersoner la våren 2020 frem et forslag til endringer i bioteknologiloven. Lovverket hadde ikke vært revidert siden 2004. Forslaget som kom i 2020 innebar følgende endringer:

• Assistert befruktning tillates for kvinne som er gift, samboer i ekteskapsliknende forhold eller enslig.
• Alle kvinner vil få tilbud om tidlig ultralyd, som kan avdekke alvorlig sykdom eller skade hos fosteret.
• Alle kvinner som ønsker det, kan få blodprøven NIPT. Den kan avdekke kromosomfeil i en tidlig fase av svangerskapet.
• Eggdonasjon skal tillates.

Ap, Frp og SV var enige om forslaget. Miljøpartiet de grønne (MDG) sluttet seg også til dette. Rødt støttet i hovedsak forslagene, men hadde en innvending når det gjaldt eggdonasjon: de ville bare tillate donasjon fra overskuddsegg etter prøverørsbehandling.

Våren 2021 vedtok SVs landsmøte å gå inn for at kvinnens rett til selvbestemt abort skal utvides til uke 22 i svangerskapet som er regnet for å være yttergrensen for fosterets levedyktighet. Tidligere gikk partiet inn for å gi kvinnen samme rett inntil 16. uke. SV ville samtidig avskaffe ordningen med abortnemnd, og heller tilby kvinnen en offentlig rådgivningstjeneste. Partiet Rødt inntok samme standpunkt som SV, mens Arbeiderpartiet, Miljøpartiet De Grønne og Venstre vedtok å sette 18. uke som grensen for selvbestemt abort. Kristelig Folkepartis ledelse reagerte og tok sterk avstand fra disse forsøkene på å flytte grensen for selvbestemt abort.

• Abortloven
• Bioteknologiloven
• Kvinners rettigheter i Norge fra 1945 til 1990-årene

• Kampdager – 1970-tallets kvinnebevegelse i ord og bilder: Abortkampen
• Lovdata: Lov om svangerskapsavbrudd (abortloven)
• Regjeringen: Om reservasjonssaken
• Folkehelseinstituttet: Abortregisteret

• Blom, Ida og Sølvi Sogner (red.) (1999): Med kjønnsperspektiv på norsk historie. Fra Vikingtid til 2000-årsskiftet.
• Lønnå, Elisabeth (1996): Stolthet og kvinnekamp. Norsk Kvinnesaksforenings historie fra 1913.
• Pryser, Tore (1988): Klassen og nasjonen (1935-1870). Arbeiderbevegelsens historie i Norge. Bd. 4.
• Aanesen, Ellen (1981): Ikke send meg til en ”kone”, doktor. Fra 3 års fengsel til selvbestemt abort.
• Avisene Klassekampen, Dagbladet, Aftenposten og Dagsavisen
• Norsk sykepleierforbund, Jordmorforbundet 16.11.2018