Erling Norvik

Erling Norvik satt på Stortinget i tre perioder, frem til 1973. Han var også nestformann i Høyres stortingsgruppe i perioden 1969–1971. Han la aldri skjul på at Stortinget ikke var den politiske arena han trivdes best på. Hans krav til handling og hans rastløse personlighet gjorde at han likte seg langt bedre ute blant folk enn i stortingssalen, hvor han mente arbeidet var for tungrodd.

Nordvik var 1. viseformann i Høyre i årene 1970–1972 og generalsekretær i partiet fra 1972 til 1973.

I 1974 overtok Norvik som formann i Høyre etter Kåre Willoch. Hans første formannsperiode varte til 1980, men han kom tilbake og tok en ny periode fra 1984 til 1986. I sine formannsperioder reiste Norvik over det ganske land og pleiet partiorganisasjonen med utallige store og små møter. Han var i sitt ess når han fikk reise og møte velgerne.

Det var Jo Benkow som overtok etter Norvik i 1980 og som også måtte vike til side da Norvik ble relansert av sterke krefter i partiet 1984. Partiorganisasjonen ønsket «egen» formann, ikke en som måtte dele sin tid mellom partiarbeidet og Stortinget.

Stortingsvalget i 1981 ble bekreftelsen på «Høyrebølgen». Partiet gjorde et brakvalg, fikk representanter fra alle fylker og 31,8 prosent av stemmene. Kåre Willoch var den opplagte statsministerkandidat for de ikke-sosialistiske partier, men synet på abort gjorde at Kristelig Folkeparti ikke ville gå med i regjeringen. Dermed var det klart for en «ren» Høyre-regjering, og det var mer enn alminnelig antatt at Erling Norvik kunne velge hvilken statsrådspost han måtte ønske.

Norvik takket nei. Han ville ikke inn i regjeringen, men mente at han kunne gjøre en bedre innsats for sine politiske merkesaker i en friere stilling. Willoch godtok Norviks ønske om å bli statssekretær ved statsministerens kontor med ansvar for presse- og informasjonsarbeid. Denne stillingen hadde Norvik til han i 1984 igjen ble valgt til Høyre-leder, og han skjøttet den på en måte som gav ham omtalen «uoffisiell visestatsminister».

Samarbeidet mellom partiets to sentrale lederskikkelser viste seg å være meget fruktbart. Mens Willoch primært var parlamentariker og utøvende politiker, hadde Norvik sin styrke som agitator og inspirator i Høyre.

Norvik var ikke den ideologisk sterkt profilerte politikeren. Han snakket mindre om systemer og mer om mennesker. Som partileder fremsto Norvik som representant for et mer moderne og folkelig Høyre som også ivaretok distriktenes og utkantenes interesser. Han definerte Høyre som et moderat sentrumsparti og maktet å forene by og bygd i partiet. «Bunads-Høgre» ble et begrep, samtidig som Norvik ble respektert av de tradisjonelle byvelgerne. I løpet av hans formannsperiode ble det stiftet Høyre-lag i alle landets kommuner.

Politisk ble det gjort flere forsøk på å fremheve Norvik som mindre prinsipiell enn sine nærmeste medarbeidere og med en lysere blåfarge i sitt politiske engasjement. Men i sine hjertesaker, fiskeri, industri, skatt og skole, var han helt på linje med de ledende strømninger i partiet. Likevel, når han snakket om vekst, fremhevet han behovet for vekst som grunnlag for fordeling på en måte som ble oppfattet som nye Høyre-toner.

I 1986 ble Erling Norvik utnevnt til fylkesmann i Østfold, et embete han innehadde til 1998, like før han døde.