Hans første plattform i stortingsarbeidet var Sosialkomiteen (1965–1977 og 1990–1993). Et sterkt sosialt engasjement preget hele hans stortingsinnsats. Han ble en energisk forsvarer av velferdsstaten på konservative premisser, ivret for større ressurser til sosiale formål, og spilte en viktig rolle ved innføringen av folketrygden (1966). Men også skolepolitikk hørte til hans interessefelter. I 1964 var han formann i Høyres utredningsutvalg om grunnskole og allmendannende skoler – et ledd i det brede utredningsprosjekt som Sjur Lindebrække satte i gang om «Utdannelsessamfunnet» – og gikk i bresjen for større vektlegging av yrkesopplæringen.
I årene 1977–1980 var han leder av Justiskomiteen, og satt på ny i den i årene 1983–1985. Det falt på ham å lede den pågående opposisjonen mot Odvar Nordli-regjeringens «kriminalmelding» (1978) – og begrave den i politisk samdrektighet om en mer moderat kriminalpolitisk linje.
Benkow ble også en frontfigur i den bitre striden om selvbestemt abort. I begynnelsen gikk han sterkt imot reformen, men kom siden i stigende tvil, og endte – som flere andre ledende høyrefolk – med å forsvare prinsippet om at den gravide kvinne måtte ha avgjørelsen. Han støttet Høyres vedtak (1980) om å stille representantene fritt i denne splittende saken.
Også i kampen for kvinners likestilling gikk han i bresjen, med en reformvilje som den gang ble oppfattet som radikal.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.