Elie Wiesel

Wiesel satt i konsentrasjonsleirene Auschwitz og Buchenwald under andre verdenskrig, og den opplevelsen preget hans liv og diktning. Etter krigen bodde han først i Frankrike, fra 1956 i USA.

Han var professor i jødisk filosofi og religionshistorie ved Boston University fra 1976, og var også leder for den amerikanske presidents Holocaust-kommisjon som fikk som oppgave å samle alle vitnesbyrd om jødenes skjebne i konsentrasjonsleirene under andre verdenskrig.

Wiesel utga en rekke romaner og vitenskapelige skrifter på fransk. Oversatt til norsk er blant annet Lykkens by (1964; originaltittel La ville de la chance, 1962), De tause jøder (1969; originaltittel Les juifs du silence, 1966), Natten (1971; originaltittel La nuit, 1958), Daggry (1976; originaltittel L'Aube, 1960), Dagen (1977; originaltittel Le jour, 1960), De dødes sang (1980), Testamentet (1981; originaltittel Le testament d'un poète juif assassiné, 1980), Den femte sønn (1984; originaltittel Le cinquième fils, 1983) og Tusmørket i det fjerne (1987; originaltittel Le Crépuscule, au loin, 1987)

Prosessen mot Gud ble oppført på Det norske teatret i 1981. Første bind av hans selvbiografi, Tous les fleuves vont à la mer, kom i 1994. Wiesel ble tildelt Nobels fredspris i 1986.

I henholdsvis 1995 og 1999 kom Wiesels memoarer ut i to bind med titlene All Rivers Run to the Sea og And the Sea is Never Full.

En roman om skyld og uskyld, The Judges, kom ut i 2002.

• USAs litteratur
• Holocaust
• andre verdenskrig
• USAs historie 1945-2001

• Nobelstiftelsens nettsider om Elie Wiesel
• The Elie Wiesel Foundation for Humanity
• Wiesel i Internet Archives Open Library
• Wiesel på norsk: bøker i Nasjonalbiblioteket
• bøker om Wiesel i Nasjonalbiblioteket

• Stenersen, Øivind (med flere): Nobels fredspris, 2001