USAs historie 1945-2001

I denne situasjon virket den fortsatte og til dels fornyede internasjonale krisestemning stabiliserende på amerikansk økonomi. Spesielt fra 1947 økte spenningen mellom USA og Sovjetunionen, og det kom til et nærmere samarbeid med Storbritannia om en vestlig utenrikskurs. I forbindelse med at USA overtok britiske forsvarsforpliktelser i Hellas, kom presidenten med den såkalte Truman-doktrinen i mars 1947.

Med utgangspunkt i et program for militær og økonomisk hjelp til Hellas og Tyrkia som motvekt mot kommunistisk press, fastslo doktrinen i realiteten at USA overalt i verden ville støtte lovlige regimer mot kommunistiske angrep eller undergravingsvirksomhet. I juni 1947 fulgte en tale av utenriksminister George Catlett Marshall som ga opptakten til Marshallplanen.

Humanitære, forsvarspolitiske og økonomiske motiver gikk her sammen i et fremstøt for å gjenreise og dermed stabilisere det krigsherjede Europa. I 1948 ble fireårsplanen for europeisk gjenreisning godkjent med en bevilgning på 5,2 milliarder dollar for de første tolv måneder. Samme år vedtok Senatet Vandenberg-resolusjonen, som lovet militær hjelp til stater som var villige til å samordne sitt forsvar regionalt. Dermed var opptakten gitt til arbeidet med å etablere en europeisk forsvarsorganisasjon. I 1949 tok USA initiativet til Atlanterhavspakten og opprettelsen av NATO.

I løpet av de fem første etterkrigsår hadde USAs rolle i verdenssamfunnet blitt totalt endret. Amerikansk militært engasjement i Europa og Asia hadde tidligere vært helt uaktuelt, bortsett fra under verdenskrigene. Med amerikanske militærbaser, opprettelsen av NATO og ikke minst Koreakrigen, snudde denne holdningen. Samtidig ble forholdet til Sovjetunionen forverret. Iran-krisen, «sovjetiseringen» av Øst-Europa og ikke minst Winston Churchills antikommunisme paret med Storbritannias vaklende etterkrigsøkonomi førte til at USA motvillig påtok seg nye internasjonale forpliktelser. Gjennom containment-politikken skulle USA stå som garantist for å «demme opp» for den sovjetiske ekspansjonen.

Truman-administrasjonens aktive holdning overfor den kommunistiske verden forhindret imidlertid ikke at opposisjonen angrep president og demokratiske partiledere for kommunistvennlighet. Særlig krast ble angrepene ført frem i McCarthy-perioden (1950–1954). Den republikanske senatoren Joseph McCarthy anklaget i en rekke taler og uttalelser utenriksdepartementet og statsledelsen for øvrig for å være kommunistinfiltrert.

Koreakrigen (1950–1953) intensiverte følelsen av overhengende fare. Stemningen ble ytterligere opphisset da Truman våren 1951 fratok general Douglas MacArthur kommandoen over FN-troppene i Korea fordi MacArthur insisterte på å følge en annen og mer aggressiv strategi overfor Nord-Korea og Kina enn den amerikanske hærledelse og president ønsket. McCarthys virksomhet og krigen skaffet det republikanske parti en brekkstang til politisk revansje etter nederlagene siden 1932.

Ved presidentvalget i 1952 vant republikaneren Dwight D. Eisenhower en klar seier over demokraten Adlai Stevenson. Eisenhower var general og krigshelt fra krigen i Europa i 1944–1945. Hans visepresident var Richard M. Nixon, som hadde støtte fra høyrefløyen blant republikanerne. Særlig i sin første presidentperiode førte Eisenhower ved sin utenriksminister John Foster Dulles en sterkt antikommunistisk politikk. Likevel kom Eisenhower til å representere en tilbakevending til mer normale internasjonale tilstander. Han deltok på det lovende toppmøtet i Genève i 1955 sammen med Nikita S. Khrusjtsjov og Nikolaj A. Bulganin; det første toppmøtet mellom øst og vest siden Potsdam i 1945.

USA brukte harde ord om kommunismen i 1950-årene. Men ordbruken stod ikke i forhold til USAs faktiske engasjement. USA forholdt seg passiv under oppstanden i Øst-Tyskland i 1953 og i Ungarn i 1956, og USA blandet seg heller ikke inn i Suezkrisen. USA nektet å anerkjenne Folkerepublikken Kina og blokkerte dets deltagelse i FN samtidig som støtten til Taiwan ble økt. Men den gjensidige sikkerhetspakten mellom USA og Taiwan fra 1955 slo samtidig fast at Chiang Kai-sheks styrker bare kunne brukes til forsvar. Viktig var det likevel at presidenten i 1957 fikk fullmakt til å yte militær støtte til de land som bad om hjelp mot kommunistisk aggresjon (Eisenhower-doktrinen). Likeledes fikk han støtte til utvidet teknisk og økonomisk hjelp til landene i Midtøsten.

En av årsakene til Eisenhower-administrasjonens tilsynelatende sprik mellom ordbruk og handling var utvilsomt overbevisningen om at USAs økonomi måtte holdes «sunn», det vil si i balanse. Ifølge dette synet ville østmaktene aldri kunne tvinge USA og dets allierte på defensiven militært; bare ved å undergrave landets økonomi gjennom for høyt offentlig forbruk, ville verdenskommunismen kunne velte det amerikanske kapitalistiske system. Innebygd i dette synet lå en kritikk av demokratene som etter 1920-årene hadde vist seg langt mindre engstelige over føderale utgifter.

Eisenhower godtok i store trekk reformene som var gjennomført i Roosevelt–Truman-perioden, men forsøkte likevel å innskrenke føderalregjeringens virkeområde noe. Men prisene steg, og budsjettene ble gjort opp med underskudd, og regjeringen møtte tegn til en begynnende depresjon i 1957–1958 med å pumpe offentlige midler inn i næringslivet. Eisenhower satte seg imot offentlig støtte til videre utbygging av sosialtrygdene, skolevesenet, kraftforsyningen og boligreisning, men godtok føderal støtte til jordbruket som før.

På ett område var utviklingen i 1950-årene påfallende: i afrikansk-amerikanske innbyggeres forhold til myndighetene og flertallsbefolkningen. Den fikk for første gang brukbar behandling av Roosevelt-administrasjonen og en viss styrking av sine borgerretter under Truman. Men det var først i 1954 at større endringer kom i stand for de omkring ti prosent av landets befolkning som gjennom folketellinger regnet seg selv som svarte. I mars 1954 fastslo høyesterett at det var grunnlovsstridig å gi svarte og hvite separat skolegang. Dette ledet gradvis til desegregasjon (oppheving av raseskillet) ikke bare i skolen, men også i samfunnet for øvrig.

Mange aktivistgrupper engasjerte seg i arbeidet, blant annet innledet Martin Luther King i 1955 sin ikkevoldskampanje mot raseskillet i busser, forretninger med mer.

I 1957 ble det også ved lov nedsatt en borgerrettskommisjon (Civil Rights Commission) som skulle gripe inn om en amerikansk borger ble diskriminert på grunn av rase eller religion. Samme år ble Eisenhower nødt til å gripe inn i delstaten Arkansas, der guvernøren hadde nektet ni afrikansk-amerikanske ungdommer adgang til en videregående skole i Little Rock. Situasjonen ble til slutt satt slik på spissen at Eisenhower beordret soldater fra hæren til Little Rock ved siden av at han la nasjonalgarden i Arkansas under de føderale myndigheter. Tross dette og høyesterettsavgjørelsen var fremgangen i borgerrettsbevegelsen langsom i 1950-årene.

Eisenhower ble gjenvalgt i 1956 med stort flertall, og hans personlige popularitet gjorde det sannsynlig at han også kunne ha vunnet valget i 1960. Men en grunnlovsendring vedtatt kort tid etter krigen sa at en valgt president kun kunne sitte i to terminer. Republikanerne nominerte derfor visepresident Nixon som presidentkandidat i 1960. Samtidig ble senator John F. Kennedy demokratenes kandidat. Ved valget i november vant Kennedy en knapp seier med bare 100 000 stemmers overvekt. At Kennedy var katolikk, hadde svekket hans velgerappell noe i sørstatene, men styrket den desto mer i de folkerikere nordstatene.

Mens svarte og hvite borgerrettsforkjempere i begynnelsen av 1960-årene hadde arbeidet sammen for å bedre kårene for de undertrykte svarte, endret situasjonen seg fra midten av tiåret. En årsak var at samtidig som vilkårene for de svarte ble bedret juridisk og økonomisk, økte også aktivismen blant de svarte, særlig de yngre.

Martin Luther Kings ikke-voldslinje kom nå under stadig sterkere kritikk fra svart hold. Stokely Carmichael formet slagordet «Black Power» og oppfordret som en rekke andre svarte ledere til en mer militant holdning.

Fra midten av 1960-årene brøt det flere somrer ut voldsomme raseuroligheter i en rekke byer over hele landet. Samtidig kom det også et tilbakeslag (the white backlash) blant hvite amerikanere. Mange av dem hadde håpet at borgerrettslovgivningen ville føre til større harmoni mellom rasene og var skuffet over utviklingen. Ved kongressvalget i 1966 gikk det ut spesielt ut over liberale demokrater; dette førte til redusert flertall for demokratene og dermed til at Johnson ikke kunne holde samme tempo i reformlovgivningen.

Nixon ble til slutt felt av Watergate-skandalen. Innbruddet i det demokratiske partis hovedkvarter i Washington D.C. 17. juni 1972 skulle vise seg å være bare ett av mange uttrykk for at Nixon-administrasjonen over et lengre tidsrom hadde brukt ulovlige midler i sin iver etter politisk makt. Fra og med høsten 1972 kom Watergate-spørsmålene til helt å dominere amerikansk samfunnsdebatt, paralysere administrasjonens innenriksaktivitet og true utenrikspolitikken.

Skandalen økte i omfang da Nixons nærmeste medarbeidere John Ehrlichman og Harry Robins «Bob» Haldeman måtte gå av etter at Det hvite hus i mars hadde vedgått at forsøk var blitt gjort på å dekke over åpenbare ulovligheter. Det hjalp ikke administrasjonens sak at visepresident Spiro Agnew gikk av i oktober 1973 på grunn av en skattesak. I hans sted utnevnte president Nixon kongressrepresentanten Gerald Rudolph Ford jr. Han ble raskt offisielt approbert av Kongressen i samsvar med nyere grunnlovsendringer.

Våren 1974 begynte Representantenes hus offisielt å forberede riksrett mot presidenten; det ble da klart at Nixon ikke kunne unngå tiltale. Den 8. august 1974 annonserte Nixon at han forlot presidentembetet. Gerald Ford overtok neste dag. Som sin visepresident utnevnte Ford guvernør Nelson Rockefeller, som i motsetning til Ford tilhørte den liberale fløy i det republikanske parti. Den 8. september benådet Ford Nixon for eventuelle føderale ulovligheter han måtte ha begått. Men striden mellom Kongressen og Nixon var også en kulminasjon av rivaliseringen mellom de to statsmakter; den lovgivende og den utøvende.

Republikaneren Ronald Reagan ble valgt til president med overveldende flertall i 1980. Den sittende presidenten, demokraten Jimmy Carter, vant bare seks delstater og fikk 49 valgmannsstemmer mot Reagans 489. Som andel av stemmene nasjonalt fikk Reagan 50,7 prosent, Carter 41,0 og den uavhengige kandidaten John Anderson 6,6 prosent.

Reagan vant Det republikanske partiets nominasjon etter å ha slått George H. W. Bush, som han valgte som sin visepresidentkandidat, og Anderson, som altså stilte som uavhengig i selve valget. Reagan representerte konfronterende, oppbruddsvillige strømninger på høyresiden i sitt parti, mens Bush ble ansett som de mer moderate, etablerte partikretsenes mann.

Carter ble nominert etter å ha beseiret utfordreren Edward Kennedy i kampen om Det demokratiske partiets nominasjon, en uvanlig nødvendighet for en sittende president.

Reagans seier over Carter er blitt tolket ulikt. Enkelte har sett den som en seier for høyresiden og et mandat for omlegging av politikken i retning av sterkere markedsløsninger og nedbygging av offentlige velferdsordninger. Andre har hevdet at seieren først og fremst var en rungende avvisning av Carter og hans mislykkede forsøk på å avhjelpe 1970-årenes økonomiske nedgang, industridød, inflasjon og forfall i storbyene. Mangelen på en løsning av gisseldramaet i Teheran spilte en stor rolle i valgkampen.

I begge tolkninger har utbredt frustrasjon med USAs svekkede internasjonale status vært viktig – Reagan gjorde mange amerikanere stolte av landet sitt på en måte Carter ikke greide. Han appellerte til en nostalgisk patriotisme fra tiden før forandringene i 1960-årene, med referanser til nybyggernes pionerånd så vel som en idyllisert versjon av 1950-tallets forstads- og familieliv.

Reagan fikk støtte av den «nye høyresiden», en samlebetegnelse for organisasjoner fra 1970-årene med engasjement for en mer konfronterende linje i utenrikspolitikken, for innskrenking av myndighetenes rolle i økonomien, for kristenkonservative saker som bønn i skolen og tradisjonelle familiemønstre og en avvisning av kritikken USA fikk for sin rolle i Vietnam og andre utviklingsland.

Støtten til Reagan kom også fra tidligere demokratiske kjernegrupper, slik som industriarbeidere med slekt blant øst- og søreuropeiske innvandrere. De hadde tilhørt velgergruppene som sluttet opp om Franklin D. Roosevelts «New Deal», men identifiserte seg ikke med demokratenes nye kampsaker i 1970-årene, slik som likestilling, borgerretter, miljøvern og krigsmotstand. Reagans budskap om å beskytte skattebetalerne mot utgifter til velferdsytelser hadde også økende appell i denne gruppen med tilnavnet «Reagan Democrats», som selv var blitt sterkere økonomisk.

Reagan ble gjenvalgt i 1984 med en seiersmargin enda mer overveldende enn den første. Demokratenes Walter Mondale vant bare delstaten han selv kom fra. Reagan fikk 525 mot Mondales 13 valgmannsstemmer, og 58,8 prosent mot Mondales 40,6.

Mondale, som var Carters visepresident, vant demokratenes nominasjonskamp som partietablissementets kandidat. Han fikk hard kamp av senatoren Gary Hart og den afrikansk-amerikanske baptistpresten Jesse Jackson. Mondale valgte kongressrepresentanten Geraldine Ferraro som visepresidentkandidat; den første kvinnen på en presidentstemmeseddel.

Reagans seier har vært tilskrevet oppgang i økonomien det siste året før valget, etter flere år med inflasjon og arbeidsledighet. Med slagordet «Morning in America» argumenterte Reagan for at han hadde ført USA ut av de vanskelige 1970-årene, både nasjonalt og internasjonalt.

Reagan hadde gått til valg på et liberalistisk program i den økonomiske politikken. I tråd med teorien om at styrking av tilbudssiden i økonomien ville skape vekst, ble skattene sterkt redusert, særlig for høye inntekter. Marginalskatten på inntekt ble senket fra 70 til 50 prosent. Det skulle øke investeringslysten, skape arbeidsplasser og øke varetilbudet og etterspørselen.

Kuttene var med på å skape et ubalansert budsjett, der bortfallet av inntekter ikke ble gjort opp for. Sosiale tjenester ble kuttet, mens forsvarsutgiftene økte, slik at resultatet i sum var enorme budsjettunderskudd og sterkt stigende statsgjeld. Utover i sin presidenttid gikk Reagan med på å øke enkelte skatter for å dempe underskuddene, men ikke nok til å rette opp den underliggende ubalansen.

Under ledelse av sentralbanksjef Paul Volcker, innsatt av Jimmy Carter, kom inflasjonen under kontroll fra 1983. Prisen var høye renter og sterkt økende arbeidsledighet. I 1983 var arbeidsledigheten nesten ti prosent, før den begynte å synke og lå på 5,3 prosent i 1989. I kombinasjon med nedskjæringen i offentlige budsjetter skapte ledigheten store sosiale problemer. I 1982 var økonomien i resesjon – tilbakegang – deretter i vekst fra 1983 og ut tiåret. I valgåret 1984 var den på hele 7,3 prosent.

Reagans støttespillere på den kristne høyresiden fikk færre og mindre seirer i praktisk politikk enn mange hadde ventet. Han var først og fremst interessert i bekjempelse av Sovjetunionen og begrensning av offentlige inngrep i økonomien, og i mindre grad i de moralske og religiøse spørsmålene mange tilhengere engasjerte seg i. I noen grad fikk disse aktivistene gjennomslag i form av mer konservative utnevnelser til Høyesterett, selv om to av de tre dommerne Reagan utnevnte viste seg moderate.

Også organisasjoner for likestilling og minoritetsspørsmål var skuffet over fremgangen i 1980-årene; politikerne forholdt seg langt mer passive i slike saker enn i tiåret før.

Utbruddet av aids i USA, først registrert i 1981, ble møtt med passivitet av politiske myndigheter og ofte omtalt på en nedsettende måte som et problem for homofile menn. Holdningene ble gjenspeilet i befolkningen, der en oppmykning fant sted fra midten av 1990-årene. Rundt 100 000 amerikanere hadde utviklet aids i 1989.

Reagan hadde i sin første presidentperiode inntatt en nærmest uforsonlig holdning til Sovjetunionen og kommunismen. Særlig kjent ble hans formulering fra 1983 om Sovjetunionen som «det ondes imperium». Han satset også på en kraftig opprustning og utvikling av nye rakett- og atomvåpen. Mest oppsiktsvekkende var en offentlig finansiert industriell og militær kjempesatsing som skulle utvikle et system for nedskyting av sovjetiske atomraketter høyt i atmosfæren (Strategic Defense Initiative (SDI), iblant benevnt «Star Wars»).

Reagans ideologiske uforsonlighet kom fra 1985 i skyggen av hans pragmatisme som politiker, da han begynte et banebrytende samarbeid med den nye sovjetlederen Mikhail Gorbatsjov. Et toppmøte mellom de to i november 1985 ble opptakten til en forsonlig dialog mellom øst og vest og ledet til mer fruktbare forhandlinger om nedrustning. I alt holdt statslederne fire toppmøter, hvor høydepunktet var undertegnelsen av INF-avtalen i 1987, som begrenset antallet mellomdistanseraketter i Europa.

For Reagan-administrasjonen stod motviljen mot kommunismen og det påfølgende samarbeidet med den ikke som motsetninger, men som uttrykk for en riktig republikansk strategi, nemlig at Sovjetunionen bare ville gå inn i reelle forhandlinger dersom USA stod sterkt. Gorbatsjovs vilje til kompromiss må imidlertid også forstås i lys av innenrikspolitiske endringer i et økonomisk svekket Sovjetunionen.

Forholdet til Latin-Amerika ble preget av vilje til militær konfrontasjon der Reagan så fare for kommunistisk eller venstreorientert innflytelse. I 1983 invaderte en styrke Grenada i Karibia. I Nicaragua støttet Reagan-administrasjonen geriljaangrep fra contras mot det venstreorienterte sandinist-styret, som del av Iran-Contras-skandalen som ble avslørt i 1986. I El Salvador fikk myndighetene omfattende våpenleveranser fra USA til bruk under borgerkrigen i landet, som i Nicaragua for å unngå sosialistisk innflytelse. Omfattende overgrep mot politiske motstandere og sivile fant sted uten konsekvenser for USAs støtte før omkring 1990.

Ved presidentvalget i 1988 stilte Reagans visepresident George H. W. Bush fra Texas som republikanernes kandidat og guvernør Michael Dukakis fra Massachusetts som demokratenes utfordrer. Bush vant klart med 53,3 prosent (48,9 millioner stemmer), mot Dukakis’ 45,7 (41,8 millioner). Senator Dan Quayle fra Indiana ble visepresident.

Bush var en erfaren politiker med fortid som kongressrepresentant for Texas, FN-ambassadør, formann i den republikanske partiorganisasjonen, utsending til Kina og sjef for CIA. Som visepresident under Reagan hadde han også styrket sin stilling blant de kristenkonservative republikanerne som foretrakk Reagan da Bush forsøkte å bli presidentkandidat i 1980.

I valgkampen la Bush vekt på en hard linje i kriminal- og narkotikapolitikken, samtidig som han lovet å gjøre USA til et «snillere, varmere samfunn» og så seg selv som «utdanningspresident».

Motkandidaten Dukakis greide ikke å rokke ved mange velgeres bilde av ham som en østkystpolitiker langt til venstre for sentrum i amerikansk politikk, og han fikk ord på seg for å være ettergivende i volds- og kriminalitetsspørsmål. Det skyldtes blant annet en serie republikanske TV-reklamer som bidro til at valgkampen i 1988 har fått et ettermæle som særlig «skitten».

Med slutten av den kalde krigen og Sovjetunionens oppløsning ble USA under president Bush stående som verdens eneste supermakt. Den nye rollen i verdenssamfunnet ble tydeliggjort under Golfkrigen i 1990–1991. Bush beordret også invasjon av Panama i desember 1989, der USA blant annet mente at landets diktator, general Manuel Noriega, la til rette for narkotikahandel.

Forholdet USA–Sovjetunionen var langt ifra problemfritt til tross for bedre relasjoner i Reagans siste presidentperiode, men nye øst–vest-forhandlinger sørget for stadig bedring i samarbeidsklimaet mellom de to tidligere rivaliserende supermaktene. Dette hadde også sammenheng med at en rekke østeuropeiske randstater erklærte seg som uavhengige, ikke-kommunistiske stater i 1989–1990 uten at Sovjetunionen grep inn. Berlinmurens fall i 1989 ble et dramatisk uttrykk for den nye tid. Også da Sovjetunionen i 1991 ble omdannet til et samvelde av uavhengige stater med Russland som dominerende nasjon, opprettholdt USA et vennskapelig forhold til de nye statene.

I 1991 undertegnet Bush og Gorbatsjov avtaler som blant annet omfattet metoder for å verifisere begrensninger i atomvåpenprøvene og for å redusere arsenalene av kjemiske våpen. Da var toppmøtene mellom den amerikanske og sovjetiske president blitt så friksjonsløse at de ikke lenger var sentrum for verdens oppmerksomhet på samme måte som før.

Da Irak invaderte Kuwait i august 1990, svarte USA med å bygge opp en større forsvarsstyrke i Saudi-Arabia. I denne konflikten opptrådte Bush og Gorbatsjov som allierte. Etter at FNs sikkerhetsråd godtok bruk av makt for å tvinge Irak til å trekke seg tilbake fra Kuwait innen 15. januar 1991, utgjorde den amerikanske kontingenten på 300 000 kjernen i en internasjonal styrke i området. Styrken vant en rask og overlegen militær seier over Irak våren 1991.

Den økonomiske veksten i USA begynte å gå nedover i 1989, og i 1990–1991 var den en periode negativ. Arbeidsledigheten steg raskt i 1991 og gikk ikke nedover før i 1993. Mange bekymret seg for at USA tapte terreng i den globaliserte verdensøkonomien, og Japan med sin elektronikk- og bilindustri fremstod for mange som størst blant truslene.

De enorme budsjettunderskuddene førte i 1990 til at Bush og Kongressen inngikk et forlik som innebar betydelige skatteøkninger. For Bush var dette spesielt vanskelig å godta, siden han i valgkampen 1988 hadde lovet «ingen nye skatter» og siden hadde gjentatt dette løftet.

Ved slutten av 1980-årene var også oppgangen på Wall Street over. En rekke forretningsledere ble avslørt for innsidehandel og andre former for økonomisk kriminalitet.

«Krigen mot narkotika» som Bush hadde snakket om i valgkampen, kom til å illustrere store, uløste problemer i storbyer i forfall. Middelklassen hadde i flere tiår flyttet ut av bysentra til forsteder, slik at gjengkriminalitet, økende fattigdom og sosial nød kom til å dominere deler av mange amerikanske byer. Nordøst i landet var tidligere tiårs industriarbeidsplasser siden 1970-årene blitt flyttet sør- og vestover i USA, eller helt enkelt nedlagt, i store antall. Med de økonomiske nedgangstidene ble disse problemene tydeligere.

Omfattende opptøyer oppstod blant minoritetsgrupper, særlig afrikansk-amerikanere, i Los Angeles og andre store byer våren 1992 etter at en gruppe hvite politimenn som var blitt filmet mens de banket opp den svarte amerikaneren Rodney King, ble frikjent. Volden, som etterlot 55 drepte, 2300 skadde og materielle skader for én milliard dollar, ble forstått som et symptom på samfunnets manglende evne til å bedre afrikansk-amerikanernes økonomiske og sosiale kår etter de borgerrettslige fremskrittene i 1960-årene.

President Bush stilte til gjenvalg i 1992, men ble slått av demokraten Bill Clinton, tidligere guvernør i Arkansas. Den uavhengige tredjekandidaten Ross Perot, en forretningsmann fra Texas, samlet nesten hver femte stemme. Sist en tredjepartikandidat fikk større oppslutning, var i 1912 da Teddy Roosevelt stilte. Clinton vant med 43 prosent av stemmene (44,9 millioner) mot Bushs 37,5 prosent (39,1 millioner) og Perots 18,9 prosent (19,7 millioner). Valgdeltakelsen gjorde et hopp fra 52,8 til 58,1 prosent av de stemmeberettigede.

Clinton vant sitt partis nominasjon etter å ha kommet sent inn i primærvalgkampen. I tillegg til å beherske fjernsynsmediet, regnet kommentatorene det som en fordel at han tilhørte en annen generasjon enn både Bush og de fleste av sine demokratiske konkurrenter. Clinton ble beskyldt for utenomekteskapelige forhold og for å ha utnyttet unntaksordninger for å slippe militærtjeneste i Vietnam, men han greide også å fremstille seg selv som en empatisk og troverdig politiker i vanlige folks tjeneste. Hans politiske program lå til høyre i Det demokratiske partiet, blant annet med en hardere kriminalpolitikk og vilje til innstramming i velferdsordninger. Som en slik «New Democrat», representerte Clinton en fornyelse, og i mange saker en høyredreining av sitt parti.

Bush hadde året før valget ligget høyt på meningsmålingene etter den raske militære seieren i Irak. De økonomiske nedgangstidene, og en utbredt oppfatning om at presidenten interesserte seg mer for utenrikspolitikk enn for amerikansk innenlandsøkonomi, bidro sterkt til fallende popularitet. Han møtte motstand også i eget parti, der Pat Buchanan fikk betydelig støtte fra kristenkonservative, proteksjonistiske, isolasjonistiske og innvandringsskeptiske partikretser.

Perot skapte en viss entusiasme med sin direkte stil og enkle løsninger i den økonomiske politikken. Suksessen illustrerte en vedvarende svekkelse av velgernes partilojalitet. Perot betalte sin valgkamp selv og slapp dermed begrensningene som fulgte av offentlig støtte. Etter valget ble det hevdet at Perot kostet Bush seieren, men valgforskningen gir svakt grunnlag for en slik påstand.

Ved presidentvalget i 1996 ble den erfarne senatoren Robert Dole republikanernes kandidat. Clinton ble enkelt gjenvalgt med 49,2 mot 40,7 prosent av stemmene (47,4 mot 39,2 millioner stemmer). Perot stilte igjen, men fikk bare 8,4 prosents oppslutning (8,1 millioner) denne gangen. Dole hadde et vanskelig utgangspunkt, med økonomiske oppgangstider og stigende popularitet for Clinton. Han slet også med å forene ulike fraksjoner i eget parti og manglet dessuten den personlige utstrålingen Clinton hadde.

Etter Sovjetunionens fall, da USA stod igjen som den siste gjenværende supermakt, ønsket sterke isolasjonistiske og utgiftsbevisste krefter i USA at landet skulle trekke seg tilbake fra rollen som «verdens politimann». Samtidig var både FN og USA blitt avhengige av nettopp denne rollen, som ingen andre var i stand til å fylle i en krisesituasjon. For å forsvare både sin egen rolle som supermakt og FNs rolle, gikk USA derfor inn i flere konflikter uten at det var klare mål med aksjonene.

Fra Bush arvet Clinton et amerikansk engasjement i en FN-aksjon i Somalia. USAs tropper der ble trukket ut av Clinton etter at 18 amerikanske soldater ble drept under en aksjon i 1993 der også to helikoptre ble skutt ned. Den mislykkede deltakelsen i Somalia var sterkt medvirkende til at USA valgte å ikke gripe militært inn for å stanse folkemordet i Rwanda året etter.

Krigene i det tidligere Jugoslavia satte forholdet mellom USA, NATO-landene og Russland på en hard og langvarig prøve. USA medvirket sterkt til inngåelsen av Dayton-avtalen i 1995 etter å ha satt i gang omfattende bombing av serbiske stillinger i Bosnia-Hercegovina samme år, og illustrerte med det samme USAs overveldende styrke. Samtidig hadde Somalia og den lange veien til fredsslutningen på Balkan vist at slik styrke ikke alltid var nok til å bilegge kompliserte konflikter. Det ble illustrert på ny da USA igjen satte i gang flyangrep mot Jugoslavia i 1999, denne gang for å stanse serbiske angrep i Kosovo.

Erfaringene fra disse aksjonene styrket den utbredte skepsisen i USA mot militærbruk etter den kalde krigen, i alle fall der målet ikke lot seg enkelt identifisere.

Clinton tok en sentral rolle i forsøkene på å skape fred i Midtøsten og prosessen som så ut til å skyte fart med Oslo-avtalen. Mot slutten av tiåret strandet likevel de amerikanske forsøkene på å få Israel og de palestinske representantene med på en fredsavtale. Clinton deltok også aktivt i arbeidet for en fredsavtale i Nord-Irland.

Nedgangstidene var i ferd med å avta da Clinton tiltrådte som president, og mot slutten av 1990-årene var den amerikanske økonomien i sterk vekst. Oppgangen knyttes ofte til fremveksten av moderne informasjons- og kommunikasjonsteknologi (IKT) og Internett, og til naturgitte og politiske vilkår som satte amerikanske bedrifter i stand til å mestre globalisering og frihandel.

Oppgangen i andre halvdel av tiåret førte med seg stigende levestandard for de fleste grupper, fallende fattigdomstall og ikke minst sterk bedring i offentlige budsjetter. For første gang siden 1970-årene viste det føderale statsbudsjettet i perioden 1998–2001 overskudd, og president Clinton satte av betydelige summer til nedbetaling av utenlandsgjeld.

Oppgangen avtok kraftig i 2000–2001, blant annet med børsfall og konkurser da den såkalte «dotcom-boblen» sprakk. Globaliseringen møtte også kritikk, blant annet fra steder som mistet livsgrunnlaget når bedrifter flyttet arbeidsplasser til andre land, og der jobbene som erstattet de tapte hadde lavere lønn enn de som forsvant. Den føderale, lovfestede minstelønnen ble oppjustert i 1995, men som reallønn lå den fortsatt lavere enn i 1970-årene.

Clinton hadde gått til valg på et sentrumsorientert program og markerte seg blant annet med kutt som reduserte budsjettunderskuddene, samt en større innstramming av vilkårene for sosialhjelp i en reform fra 1996. Reformen er blitt sett på som medvirkende til at flere tidligere støttemottakere kom i arbeid i årene som fulgte, men blant demokrater på venstresiden også som en urimelig byrde på fattige.

Reformen var et kompromiss med Det republikanske partiet, som hadde vunnet flertall i Kongressen ved et valgskred i 1994, da Newt Gingrich ble speaker i Representantenes hus. Clinton hadde for alvor havnet i konfrontasjon med ham og hans parti i 1995–1996, da manglende enighet om budsjettutbetalinger to ganger førte til nedstenging av offentlige kontorer.

I handelspolitikken fikk Clinton Kongressen til å godta frihandelsavtalen NAFTA med Canada og Mexico, påbegynt av president Bush, med virkning fra 1994.

Clinton markerte seg også med fanesaker fra venstresiden. Han satset tidlig hardt på en av de største slike – offentlig ansvar for helsestell til alle. Reformforsøket møtte godt organisert motstand, og i 1994 ble forslaget lagt vekk da det ble klart at Kongressen ville si nei. Clinton fikk i 1994 vedtatt krav om bakgrunnssjekk for våpenkjøpere og forbud mot enkelte halvautomatiske våpen, men unntak og smutthull reduserte betydningen av vedtakene.

Volds- og vinningskriminaliteten i USA falt brått i 1990-årene etter sammenhengende økning siden 1960-årene. New York City var beryktet for sin kriminalitet, med over 2200 drap i 1990. Ti år senere var tallet sunket med 70 prosent til rundt 670. Nedgangen i kriminaliteten fortsatte, også gjennom de økonomiske nedgangstidene etter finanskrisen fra 2008. I 2014 var antall drap i New York nede i rundt 330.

Forskningen har ikke funnet forklaringer på hele nedgangen. Den sterke økningen i andelen av befolkningen som ble dømt til fengsel, og den synkende andelen unge i befolkningen, regnes ikke å ha hatt så sterk effekt som først antatt. Flere politifolk og systematisk, data-drevet politiarbeid trekkes i stedet frem, sammen med blant annet nedgang i omsetningen av crack. Forbudet mot blybensin antas å ha redusert antall skader på barn i form av forhøyet aggresjonsnivå, og legaliseringen av abort i 1973 regnes å ha medført at færre barn ble født i omsorgssituasjoner som statistisk sett gjorde dem mer utsatt for et liv med kriminalitet.

Tidlig i 1990-årene bekymret mange amerikanske intellektuelle seg for et forfall i felles moralske verdier, oppsmuldring av den nasjonale identiteten, synkende utdanningskvalitet og overdreven dyrking av materielle goder.

Sterkt økende innvandring fra Latin-Amerika siden 1970-årene fremstod som en trussel for dem som fryktet utfordring av arven fra anglo-europeisk kultur, og en del knyttet økningen i kriminalitet i de samme tiårene til innvandring og forfall i byene. Et multikulturelt samfunn fremstod for disse som vanskelig å forene med ønsket om en enhetlig nasjonal identitet.

Slike overordnede bekymringer hadde sitt politiske motstykke i et sett av stridsemner med røtter i 1960- og 1970-årene. Opprørene mot autoriteter av ulike slag – i familien, mellom kjønn, på universitetene, overfor myndighetene eller minoriteter i forhold til majoriteten – alle var de del av omfattende endringer som møtte motstand. På høyresiden hadde kristne og økonomisk konservative organisert seg siden sent i 1970-årene, og i 1990-årene gjorde de seg sterkt gjeldende i partipolitikken og i økende grad i egne radio- og TV-programmer.

Abortsaken og kvinners rettigheter fortsatte å stå sentralt i offentlig debatt, og homofiles rettsstilling fikk økt oppmerksomhet. Gjennombruddene for homofile var begrensede, med president Clintons mellomløsning på deres rett til å gjøre militærtjeneste som betegnende. «Don’t ask, don’t tell» – dersom de holdt tett om sin legning, skulle det heller ikke lenger bli stilt spørsmål om den.

Personen Clinton ble stående i sentrum for manges oppfatning av sekstiåttegenerasjonen som representant for moralsk utglidning. De politiske kampene om hans påståtte eiendomsjuks («Whitewater»), vennetjenester og Lewinsky-saken ble blant de fremste symbolene på det elendige politiske klimaet som fulgte med de såkalte «culture wars» i 1990-årene.