Finnmark

Finnmark har et stort areal, komplisert kystlinje og dype fjorder, som gjør at det blir store klimaforskjeller mellom de ulike områdene i Finnmark. Langs kysten er det kystklima, mens fjellene i nordvest skjermer indre strøk mot direkte innvirkning fra havet. Indre strøk av Finnmark har dermed innlandsklima.

Finnmarksvidda har på vinteren ofte laveste temperatur i Europa, mens somrene ofte er varme med lite nedbør. Den 9. april 2013 var laveste måling for april i Norge med -32,8 °C på Suolovuopmi.

• Les mer om Finnmarks klima.

Av hele landarealet i Finnmark ligger om lag 95 prosent av landarealet under 600 meter over havet. Landet er høyest i vest, hvor de magmatiske bergarter tilhørende den kaledonske foldekjeden opptrer. Den sørvestlige delen av grunnfjellsområdet, som svarer til Finnmarksvidda, ligger jevnt over 300–500 meter over havet. Rekken av gaiser i nord demmer opp for vassdragene. Finnmarksvidda er derfor temmelig myret med mange innsjøer, og de mange elvene bukter seg i rolige løp gjennom områdene med vide daler oppe på selve vidda og samler seg i to hovedvassdrag som har brutt gjennom de lagdelte bergarter: Alta-/Kautokeinoelva i vest og grenseelven Deatnu (Tana) i den østlige delen av vidda.

De jevne landformene med svakt fall i vassdragene bevirker at Finnmark har relativt beskjedne nyttbare vannkraftressurser. De viktigste malmforekomstene i Finnmark er knyttet til grunnfjellet.

Kysten er innskåret av lange, brede og dype fjorder. Várjjatvuotna/Varangerfjorden lengst i øst strekker seg vestover, de øvrige fjordene, Deanuvuotna/Tanafjorden, Lágesvuotna/Laksefjorden, Porsangen og Altafjorden, går sørover. Med unntak av Altafjorden skiller de store fjordene seg fra de typiske norske fjordene ved at de mangler den grunne terskelen ytterst, og de har mer form av vide havbukter. Flere av dem har en rekke øyer. Halvøyene mellom fjordene er fra øst Várnjárga/Varangerhalvøya, Nordkinnhalvøya, Spierttanjárga/Sværholthalvøya og Porsangerhalvøya. Kystlinjen langs fastlandet er 3688 kilometer (bare Nordland har lenger kystlinje), utenom fjordene 515 kilometer.

Kysten i Vest-Finnmark ligger i le av en rekke øyer, blant de største i Finnmark. De største fra sør/vest: Loppa, Silda, Stjernøya, Seiland, Sørøya, Kvaløya, Rolvsøya, Ingøya, Havøya, Hjelmsøya, Måsøya og Magerøya. Det er i alt registrert 1888 øyer i saltvann i fylket. Øst for Magerøya er kysten helt ubeskyttet.

Berggrunnen i store deler av Finnmark skiller seg fra lenger sør i Nord-Norge, derfor er også landskapsformene særegne for Finnmark.

Sør for Várjjatvuotna/Varangerfjorden og en linje vestover til botnen av Porsangen og videre sørvestover kommer grunnfjellet frem i dagen som et bølget platåland. Det består i stor grad av gneis og kan ha en alder på mer en 2500 millioner år. Nord for Varangerfjorden er grunnfjellet dekket av svære lag av sandstein som strekker seg fra indre Porsangen mot øst, helt utover Várnjárga/Varangerhalvøya. Innen dette bergartskomplekset, sør for Porsangen og Lágesvuotna/Laksefjorden, rager det opp «gaiser» (fjelltopper) på over 1000 meter. Denne sandsteinen svarer til sparagmitten i Sør-Norge. Den er av eokambrisk alder og må være skjøvet i store flak over grunnfjellet, idet det opptrer en smal stripe av yngre lag av skifer (kambrium) mellom sandsteinen og det underliggende grunnfjellet.

Lenger nordvest ligger omdannede lagdelte bergarter (kvartsitt og fyllitt) i et stort felt fra Alta og østover til Deanuvuotna/Tanafjorden. Disse skifrene ligger i vannrette lag, slik at ikke bare grunnfjellet i det indre av fylket, men hele Nord- og Øst-Finnmark har et platåaktig landskap. Skiferen er lite motstandsdyktige mot de tærende krefter på jordoverflaten. Derfor er finnmarkskysten fra Porsangen og østover til Várjjatvuotna/Varangerfjorden uten skjærgård eller strandflate. Landet stiger rett opp som en vegg («næring») fra havet til høyder på 150–300 meter over havet.

Kysten i vest minner derimot mer om den nordnorske kysten sønnenfor med mange mindre og trange fjorder og store øyer. Sedimentene her er av kambro-silurisk opprinnelse og på samme måte som lenger sør sterkt omdannet og gjennomsatt av eruptivmasser, særlig gabbro, i kaledonsk tid. Fjellene er spisse og når mange steder over 1000 meter over havet. Flere er dekket av isbreer. De største er Seilandsjøkelen på øya Seiland og Øksfjordjøkelen lengst i vest. Nord for denne ligger Svartfjelljøkelen med Finnmarks høyeste topp på 1204 meter over havet.

Finnmark har for en stor del arktisk steinørken. Ved kysten hekker sjøfugl. Ved fjordene finnes strandeng, fjellbjørkeskog og arktisk vegetasjon.

I skogområdene i Pasvikdalen finnes elg og bjørn.

I våtmarksområdene på Finnmarksvidda hekker mange arter av vadefugl, ender, gjess og sangsvaner. Vannene har bestander av røye og ørret og i sør også gjedde, sik og abbor. Det er flere lakseelver. Finnmarksvidda er vinterbeite for rein. Dessuten finnes jerv, ulv og gaupe.

Det er etablert 83 naturvernområder og 3 artsfredningsområder i Finnmark. Arealet av disse områdene er på totalt 5594 kvadratkilometer og utgjør 11,6 prosent av Finnmarks totale areal. Fem av disse verneområdene er nasjonalparker; Seiland, Stabbursdalen, Varangerhalvøya, Øvre Anarjohka og Øvre Pasvik nasjonalpark.

Befolkningen bor særlig i kyststrøkene. Dette har i vesentlig grad sammenheng med fylkets avhengighet av fiskeriene som livsgrunnlag. I innlandet gir også administrasjonssentrene Karasjok og Kautokeino sammen med områder i Deatnu-Tana kommune og Pasvikdalen bidrag til folketallet. Knappheten på gode havner og motoriseringen av fiskeflåten førte tidlig til konsentrasjon av bosetningen i større fiskevær. Derfor har Finnmark, til tross for et lite folketall, i mer enn de siste hundre år hatt en relativ stor andel av befolkningen i tettsteder.

Ved gjenreisingen etter andre verdenskrig var det på tale å påskynde prosessen med å samle bosetningen i større fiskevær med gode havner. Det var til og med på tale å gjenoppbygge Vardø på fastlandet. Likevel ble de aller fleste fiskeværene gjenreist der de tidligere hadde ligget. Enkelte få unntak finnes, for eksempel ble fiskeværene Finnkongkeila på Nordkinnhalvøya og Makkaur på Várnjárga/Varangerhalvøya ikke gjenreist. For øvrig finnes eksempler på tidligere tettsteder som er avfolket etter siste krig uavhengig av offentlige vedtak (Hamningberg på Várnjárga/Varangerhalvøya). Karakteristisk for bosetningsutviklingen i Finnmark er også fraflyttingen av tallrike små fiskevær og gårdsbruk på kysten.

Befolkningsutviklingen i Finnmark har siden andre verdenskrig vist store forskjeller over tid og dertil store regionale forskjeller.

Frem til 1960 økte folkemengden i alle hovedområdene i Finnmark. Dette var en naturlig følge av gjenreisningen etter andre verdenskrig og de høye fødselstallene i denne perioden. I 1960-årene fikk imidlertid Vest-Finnmarks kystområder nedgang i folketallet, til å begynne med nokså beskjedent, men etter hvert ble den større. I perioden 1971–2004 som helhet gikk folkemengden her tilbake med 25 prosent, hele 38 prosent i kommunene utenom Hammerfest (etter dagens kommunegrenser). Dette innebærer en dramatisk befolkningsreduksjon i denne perioden i mange lokalsamfunn i kystområdet.

Fra 1970-årene fulgte kyststrøkene i Øst-Finnmark etter med tilbakegang i folkemengden. I 1980-årene fikk også Øst-Finnmarks indre strøk befolkningsreduksjon. Denne har blant annet sammenheng med gruvedriften i Sør-Varanger. Det er bare indre strøk av Vest-Finnmark som i hele etterkrigstiden har hatt vekst i folketallet. Særlig har det vært stor vekst i Alta, men det har også vært en nesten kontinuerlig befolkningsvekst i kommunene på Finnmarksvidda (Karasjok, Kautokeino og Porsanger). Også Hammerfest har hatt befolkningsvekst på 2000-tallet.

Utflyttingen fra Finnmark har medført store problemer, både for fylket og lokalsamfunnene. Utflytterne er gjerne unge mennesker under utdanning eller som nettopp har avsluttet denne. Dette har skapt mangel på arbeidskraft i nøkkelstillinger og stor gjennomtrekk av personell og er søkt avhjulpet ved en rekke særtiltak. Disse har i noen grad hatt positiv virkning og avspeiles blant annet i stabiliseringen i fylkets folketall i 1990-årene. Bak den skiftende befolkningsutviklingen ligger utviklingen i enkelte av fylkets basisnæringer, som fiske og bergverk. Likeledes er det grunn til å anta at også klima og de generelle levekårene har hatt betydning for befolkningsutviklingen i fylket. På grunnlag av vedtaket om Hammerfest som base for leteaktiviteten i Barentshavet er det en viss mulighet for å bremse den negative befolkningsutviklingen.

I 1950 (folketellingen dette året gir de siste fullstendige oppgavene om de språklige forholdene i Finnmark) brukte 7300 personer i Finnmark samisk i dagligtalen, cirka 1400 finsk. Rundt tre fjerdedeler av den samisktalende befolkningen bodde i det samiske «kjerneområdet», de nåværende kommunene Karasjok, Kautokeino, Tana og Nesseby. Fra 1970 har vi tall for befolkningens språkforhold fra en større undersøkelse i regi av Statistisk Sentralbyrå. Den viser at 8600 personer i Finnmark (13 prosent av de bosatte) hadde samisk som sitt første språk. Andelen utgjorde 20 prosent dersom en tar utgangspunkt i første språk til minst en av foreldrene og 23 prosent av språket til minst en av besteforeldrene. Til sammenligning regnet 7600 personer i Finnmark seg som samer i 1970, 12 prosent av de bosatte i fylket som hadde besvart dette spørsmålet.

• Les mer om dialekter og språk i Finnmark.

Det er 18 kommuner i Finnmark. Alta kommune har høyest folketall (29 % av innbyggerne i fylket), Kautokeino har størst landareal (20 % av arealet i fylket).

Etter SSBs definisjon er 30 tettsteder i Finnmark. 77 prosent av innbyggerne i fylket bor i et av disse tettstedene.

Dei ti største tettstedene er:

Finnmark er det fylket som har minst dyrket mark totalt og per innbygger, og bare 0,2 prosent av det totale arealet er dyrket. Klimaet setter klare begrensninger for jordbruksproduksjonen i Finnmark, og arealene brukes stort sett til produksjon av fôr.

Husdyrhold er viktigst, hovedsakelig storfe til melke- og kjøttproduksjon. De viktigste jordbruksområdene finnes på sandbunn i dalene og fjordbotnene, særlig i kommunene Alta og Tana som samlet har vel halvparten av fylkets jordbruksareal. Jordbruk av betydning finnes også i kommunene Karasjok, Porsanger og Sør-Varanger. Selv om gjennomsnittlig bruksstørrelse er noe høyere enn i landet som helhet (160 dekar i Finnmark, 148 i landet som helhet), er brukerne avhengige av inntekter utenom jordbruket. Antall bruk gikk noe ned i 1990-årene, men jordbruksareal i drift har de siste årene vist en svak økning. Fylket er ikke selvforsynt med noe jordbruksprodukt.

På grunn av omfattende hogst av okkupasjonsmakten under andre verdenskrig, nedbrenning av Finnmark i 1944 og ytterligere hogst under gjenreisingen av Finnmark i 1945–1980, ble store deler av skogarealet hogget ut. Hogstene ble utført på hele 75 prosent av barskogarealene i fylket, og en betydelig del av barskogarealene ble tynnet og skogsvirket omsatt. Nesten all produktiv skog eies av Finnmarkseiendommen (FeFo) som selger tømmer for trelast til flere småsagbruk i kommunene Alta, Karasjok og Sør-Varanger.

Fra gammelt av har fiske vært hovednæringen i Finnmark. Utenfor kysten av Finnmark finnes store fiskeressurser, og berggrunnen inneholder flere steder verdifulle mineraler i tillegg til drivverdige steinforekomster. Bestandene av torsk, hyse, lodde, sild og reke er blant de aller viktigste for norske fiskerier. Kongekrabbe har de siste årene gitt gode inntekter. Fisket foregår både i fjordene, på grunnplatået langs kysten og på bankene 15–20 nautiske mil fra land. Større fartøyer drar også lenger ut fra kysten for å fiske.

Det tradisjonelt betydelige loddefisket har vært stengt i flere perioder siden 1990-årene på grunn av sterk reduksjon i loddebestanden.

Torskefiskeriene er viktigst. Vårtorskefisket er hovedfisket og foregår langs en stor del av kysten til ut i mai/juni. Dette er for det meste umoden torsk som har fulgt etter lodda fra Barentshavet og beiter på denne. I dette fisket deltar foruten kystfiskeflåten også trålere, og det er deltakere fra flere andre fylker. For øvrig drives det året rundt fiske etter stasjonær kysttorsk i fjordene, og trålerne beskatter den norsk-arktiske torskestammen lenger ut fra kysten og sørger for en jevnere råstofftilgang til fiskeindustrien på land. Det meste av torskefangsten anvendes til frysing, og det finnes en rekke filetfabrikker i fylket. Noe går også til henging og salting.

Av andre fiskeslag er hyse og sei viktig. De senere år har det blitt tatt betydelige rekefangster, men disse svinger atskillig fra år til år. Verdimessig betyr denne fangsten mye.

Finnmark er Norges viktigste fylke for laksefiske. Laksen fanges i fjordene og i elvene. I 2015 ble det fisket 90 tonn laks i fjordene, noe som er en nedgang på 25 prosent fra året før. Fangsten utgjorde 38 prosent av den totale laksefangsten i sjøen i Norge. Tanaelva er Norges beste lakseelv. Altaelva har tradisjonelt vært blant de beste lakseelvene, men her har fisket gått tilbake.

Industri-næringen i Finnmark har tradisjonelt først og fremst vært knyttet til fiskeri. Alle anleggene er bygd etter 1945 og finnes spredt langs hele kysten i alle større fiskevær. Siden råstofftilgangen er skiftende, opplever fiskeindustrien både sesongmessige og mer langsiktige svingninger i sysselsettingen.

I 1980-årene ble det konstatert olje- og gassressurser på kontinentalsokkelen utenfor Finnmark, og i 2002 startet utbygging av Snøhvitfeltet nordvest for Hammerfest med gassterminal på Melkøya. På 2000-tallet ble også Goliatfeltet og Johan Castberg-feltet funnet, og letingen etter petroleum i Barentshavet og Norskehavet økte. I januar 2012 ble Barentshavet erklært som en ny olje/gass-provins på norsk sokkel. I 2013 kom Gohta-funnet og i 2014 Alta-funnet.

Den nest største industrigrenen i fylket er verkstedindustrien med en sysselsettingsandel på knapt 12 prosent. Denne sektoren driver hovedsakelig med reparasjoner og servicetjenester på lokale markeder, særlig reparasjoner av båter.

Grafisk industri/forlag (aviser med mer) har knapt 12 prosent av industriens sysselsetting.

Elektrisitetsforsyningen i Finnmark formidles gjennom hovedfordelingsnettet, som i hovedsak eies av Statnett SF og Varanger Kraft AS.

De største kraftstasjonene i fylket var i 2020 Alta i Altaelva (709 GWh), Skogfoss (268 GWh), Melkefoss (131 GWh) i Pasvikelva og Adamselv (194 GWh) ved Laksefjorden. I tillegg er det 10 mindre kraftstasjoner med en maskininstallasjon på over 1 MW, et tidevannskraftverk og tre vindparker. Fra kraftforsyningsnettet i Finnmark er det samkjøringsledninger vestover til Troms, til Finland og til Russland.

Finnmark har vannkraftverkene Adamselv kraftverk, Alta kraftverk, Bergsfjord kraftverk, Čábardasjohka kraftverk, Gandvik kraftverk, Hammerfest kraftverk, Kongsfjord kraftverk, Kåven kraftverk, Mattisfoss kraftverk, Melkefoss kraftstasjon, Nedre Porsa kraftverk, Repvåg kraftverk, Skogfoss kraftstasjon, Tårnedammen og Øvre Porsa kraftverk. I tillegg kommer Kvalsundet tidevannskraftverk, Kjøllefjord vindpark, Havøygavlen vindkraftanlegg, Raggovidda vindkraftverk og Melkøya gasskraftverk.

Allerede på 1800-tallet hadde norske og utenlandske reisende begynt å oppdage Finnmark som reisemål, ikke minst på grunn av fylkets hovedattraksjoner – Midnattssola og Nordkapp. Hurtigruta har spilt en viktig rolle for turisttrafikken til Finnmark og utgjør i tillegg en viktig turistattraksjon i seg selv.

Vest-Finnmark med Nordkapp og Finnmarksvidda betyr mest for reiselivet. Finnmarksløpet tiltrekker seg også mange turister. Det samme gjelder helleristningene i Alta og fire punkter langs Struves meridianbue; meridianstøtten i Hammerfest sentrum, et trigonometrisk punkt i Alta og to i Kautokeino.

Vær- og føreforhold gjør at Finnmark fortsatt har det alt vesentlige av turisttrafikken i sommerhalvåret, men det er i senere år også gjort forsøk på å lansere fylket som vinterreisemål. Sommerturismen fokuserer på midnattssola og vinterturismen reklamerer med nordlyset.

De største avisene i fylket er Finnmark Dagblad, Finnmarken, Sør-Varanger Avis og Sagat Avis. NRK har distriktskontor i Vadsø og sameradioens hovedkontor ligger i Karasjok.