Finnmarks historie

I dag stiller ikke forskerne spørsmålet om hvem som kom først av nordmenn eller samer. Lenge levde det fangstgrupper i Finnmark som verken var germanere eller samer, men hadde andre typer etnisitet, identiteter og kulturuttrykk. Først på 200–300-tallet fvt. er det sannsynlig at germanske grupper har levd langs kysten langs Nordland og Troms. En samisk etnisitet i nordområdene i Norden ble utviklet i perioden fra 1800 fvt., og kanskje mest i det siste tusenåret før vår tidsregning. Arkeologiske funn viser at kystområdene i Nordland og Troms har mange felles kulturtrekk med Sør-Skandinavia, mens innlandsområdene og Finnmark har kulturmønstre som peker mot Russland.

Først i de siste par århundrene før vår tidsregning synes skillet mellom samer og andre grupper å ha tegnet seg. Forskerne har funnet belegg for dette i det arkeologiske materialet. Forekomster av importfunn fra Østen, slik som jern, bronse og støpeformer, viser at fangstsamfunnene i Finnmark og andre nordområder hadde omfattende kontakt med østrussiske områder som drev utstrakt produksjon av metall. Trolig har samene byttet til seg metall med pelsverk. Den samiske identiteten ble utviklet i møter med både finske fangstgrupper og en germansk jordbruksbefolkning. Den samiske etnisiteten som vokste fram, ble preget av et særskilt språk, spesialisering innen jakt og fangst og pelshandel.

Fra 900 evt. har samene forsterket sine markeringer av sine etniske og kulturelle uttrykk fra Nordland i sør til Finnmark i nord. Det vitner om både samhandling mellom samer og norrøne grupper, men også om konflikter og kamp om områder og ressurser. Den forsterkede samisk-etniske konsolideringen kom til uttrykk i mer organisert fangst i fallgraver og tilvirking av pelsverk, fast bosetning i enkelte områder i grenseland mot norrøne grupper, edelmetalldepoter i grenselandskap, urgraver i nærheten av norrøn bosetning og stallotufter på fjellviddene. Edelmetalldepotene og urgravene har fungert som politisk og religiøs oppdemming mot norrøn tilstedeværelse eller ekspansjon, og har også tjent som grensemarkører. Det samme rollen har også fast samisk bosetning fylt. Stallotufter har vært kulturuttrykk rettet mot både andre samiske grupper og norrøne fangstgrupper.

Den eldste bevarte øyenvitneskildringen av Finnmark finnes i en rapport fra den nordnorske høvding Ottar til den engelske kongen Alfred den store i siste halvdel av 800-tallet. Den gang gikk nordgrensen for norsk bosetning i Troms. Ottar forteller blant annet at finnene, samene, betalte skatt i form av pelsverk og dun til de nordnorske høvdingene.

Under Harald Hårfagre omkring år 900 ble skattleggingen av og handelen med samene et kongelig monopol som vanligvis ble forlent bort til nordnorske stormenn.

Først da fisken ble en viktig handelsvare på 1200-tallet, slo nordmenn seg ned i Finnmark som fastboende. Omtrent samtidig begynte en innvandring fra sørøst av kareler, som var skattskyldige til Novgorod. Dermed begynte en mangehundreårig rivalisering om Finnmark mellom Norge og Russland. Fredsavtaler ble sluttet i 1251, 1326 og 1516, men særlig på 1300- og 1400-tallet herjet russere og nordmenn stadig i hverandres land. På begynnelsen av 1300-tallet lot Håkon 5 bygge festningen Vardøhus, som ble et viktig norsk støttepunkt. Omkring 1530 grunnla den russiske munken Trifon et gresk-ortodokst kloster i Petsjenga, som ble et utgangspunkt for russisk bosetning og herredømme i det gamle norske skattlandet Kola.

På 1500-tallet krevde Sverige, som Finland den gang tilhørte, rett til å skattlegge samene langs kysten av Finnmark. Ved den svensk-russiske freden i Teusina i 1595 anerkjente Russland Sveriges rett til å skattlegge Finnmark mellom Varanger og Malangen. Den svenske kong Karl 9 gjorde krav på herredømmet fra Varanger og helt til Tysfjord, og han planla et angrep på Vardøhus.

De svenske kravene ble oppgitt ved freden i Knäred i 1613 mellom Sverige og Danmark-Norge, men svenskene gjorde fortsatt stadige fremstøt mot Finnmark, blant annet bygde de kirke i Kautokeino i 1701. Like til 1700-tallet opprettholdt Norge, Sverige og Russland krav på dels samme områder av Finnmark. For eksempel ble Kautokeino, Karasjok og Utsjok regnet som felleseie mellom Norge og Sverige, og Sør-Varanger og Petsjenga som felleseie mellom Norge og Russland, mens Enare lå som felleseie under alle tre riker. Det hendte at samene ble skattlagt av både to og tre lands skatteoppkrevere.

Ved grensetraktater med Sverige i 1751 og med Russland i 1826 ble grensene omsider fastlagt og er så å si ikke forandret senere, bortsett fra at suverenitetsforholdene på den andre siden av grensen er blitt endret, senest i 1944, da Petsamo (Petsjenga) ble overført fra Finland til daværende Sovjetunionen. Grensene er blitt stadfestet ved traktater med Finland i 1923 og med Sovjetunionen i 1947–1953.

Den tyske okkupasjonen av Finnmark i 1940 skjedde uten større ødeleggelser. Men i siste fase av krigen ble Finnmark mer krigsherjet enn noen annen landsdel. Tre tyske armékorps som stod i Finland høsten 1944, trakk seg tilbake inn i Finnmark for å forskanse seg ved Lyngen. Lengst i øst skjedde dette under kamp mot sovjetiske styrker, som gikk inn i Sør-Varanger og rykket vestover til Seida ved Tanaelva før de stanset den 6. november 1944.

Alt i midten av oktober 1944 bestemte tyskerne at befolkningen i Finnmark skulle flyttes sørover. Da folk satte seg imot det, ble evakueringen gjennomført med tvang, men en tredjedel av befolkningen greide å gjemme seg bort og unngikk å bli flyttet. De fikk det likevel ikke lett, for tyskerne ødela all bebyggelse etter hvert som de trakk seg tilbake vestover. 10 400 boliger ble brent, broer, telefonlinjer og kraftverk ble ødelagt og fiskefartøyer ble gjort ubrukelige.

Den 10. november 1944 kom en norsk militærmisjon og de første norske styrkene fra Storbritannia til Kirkenes. Det ble organisert et sivilt styre, og det ble startet hjelpearbeid for den gjenværende befolkningen. Innen den tyske kapitulasjonen 8. mai 1945 var alle tyskere ute av Finnmark, og de norske styrkene stod klare til å rykke inn i Troms. De sovjetiske styrkene trakk seg snart ut av Finnmark.

Gjenreisningen av Finnmark etter krigen tok først sikte på å skaffe husly for alle dem som vendte tilbake til sine hjemsteder. Den varige gjenreisningen begynte våren 1947 og ble stort sett gjennomført i løpet av 8–9 år.

• Les mer om slaget om Narvik og tvangsevakueringen av Finnmark og Nord-Troms.

Kvensk bosetting i Norge er dokumentert fra 1500-tallet, men kan være eldre. I skattemanntallene for Nord-Norge fra denne tida finner vi personer som beskrives som «Quæn» eller «Qvæn».

I 1970- og 1980-årene ble forholdet mellom det norske storsamfunnet og den samiske befolkningen aktualisert, kanskje særlig gjennom Alta-saken, som gjaldt spørsmålet om utbygging av Alta–Kautokeinovassdraget. Med opprettelsen av det samiske folkevalgte organet Sametinget (nordsamisk: Sámediggi) i 1989, har den samiske medbestemmelsesretten blitt styrket i blant annet kulturpolitikk og indre anliggender. Samiske synspunkter når lettere frem i norsk offentlig debatt, og Sametinget er aktivt med i utformingen av næringslivet i de samiske strøk i Norge. Dette gjelder både primærnæringene reindrift, jordbruk og fiske, og oppbyggingen av servicetilbud for utnyttelse av nyere samisk kompetanse innenfor høyere utdanning, media, data, helse, turisme, kunst og samisk brukskunst (sámi duodji).

Samme året som Sametinget ble etablert i Karasjok, fikk indre Finnmark også et høyskoletilbud gjennom opprettelsen av Samisk høgskole (Sámi allaskuula) i Kautokeino. Samme sted ligger også det samiske teateret Beaivváš, som i 1990 kom inn på Kulturdepartementets budsjett som et nasjonalt samisk teater. I tettstedet Karasjok ligger NRK Sámi Radio og det samiske forlaget Davvi Girji O.S., etablert i 1990.

Fire kommuner i Finnmark har kommunenavn som likestiller norsk og samisk språk: Guovdageaidnu/Kautokeino, Unjárga/Nesseby, Kárášjohka/Karasjok og Deatnu/Tana kommuner. Dertil har Porsanger kommunenavn som også likestiller finsk; Porsángu/Porsanger/Porsanki, der sisteleddet er finsk.

• Nordkalotten
• pomorhandel
• samenes historie
• Norges historie

• Bottolfsen, Øystein: Finnmark fylkeskommunes historie 1840–1990, 1990, isbn 82-991380-5-1
• Dancke, Trond M.E.: Opp av ruinene: gjenreisningen av Finnmark 1945–1960, 1986, isbn 82-05-16986-1
• Eriksen, Ragnar & Anstein Mikkelsen: Finnmark, utgitt av Finnmark fylkeskommune, 1986, isbn 82-991380-0-0
• Hirsti, Reidar, red.: Finnmark, 1979 (Bygd og by i Norge), isbn 82-05-11008-5
• Johnsen, Oscar Albert: Finmarkens politiske historie: aktmæssig fremstillet, 1923
• Ytreberg, Nils A.: Handelssteder i Finnmark, 1942