Høgstaudeskog er vanlig på god jord i fjellbjørkeskogen. Tyrihjelm er ofte dominerende i feltsjiktet. Her fra Tolga kommune i Østerdalen i Innlandet fylke.
Fjellbjørkeskog er bjørkeskog som utgjør et belte mellom barskogen og snaufjellet. Skogstypen danner skoggrensa de fleste stedene i Norge.
Fjellbjørka er den samme arten som vi har i låglandet – dunbjørk (Betula pubescens) – men er ofte skilt ut som en egen underart – B. pubescens ssp. tortuosa – en krokete, flerstammet variant av vanlig bjørk.
Fjellbjørkeskogen er spesiell for Skandinavia, Island og deler av Russland, og finnes ingen andre steder i verden.
Oftest ligger fjellbjørkeskogen som et belte mellom barskogen og snaufjellet, men ikke alltid. Noen steder mangler bjørkebeltet og det er gran som danner skoggrensa, mer sjelden også furu. At bjørka danner skoggrense, er bare naturlig. Bjørka er vårt mest hardføre treslag; den bryr seg ikke om det er tørt eller vått, om det er karrig eller rikt jordsmonn – og den står seg godt mot heftige vinterstormer.
Viktigst er likevel at fjellbjørka slår alle andre treslag når det gjelder minimumskravet til temperatur. Ingen andre norske trær trenger mindre varme for å vokse enn bjørka. Fjellbjørk trenger en tetraterm (middeltemperatur i månedene juni, juli, august og september) på minst 7,5 °C. Furu og gran må ha minst 8,4, og et varmekjært treslag som eik 12,6 °C. Med slike egenskaper var bjørka den første innvandreren blant treslagene etter siste istid, og kunne følge med nordover etter hvert som den store isen trakk seg tilbake. Det er resultatet av denne innvandringen som nå utgjør skogens utpost mot fjellet.
I bratte lisider langt sør i landet, er bjørkebeltet bare noen titalls meter bredt, og noen steder er det helt fraværende. Der terrenget er flatere og høgdeforskjellene små, som i det bølgende, nedbørfattige landskapet på Finnmarksvidda, kan man gå kilometervis i fjellbjørkeskog. De store fjellmassivene, som Jotunheimen og Dovrefjell, trekker skoggrensa oppover, og her finnes fjellbjørkeskog opp til over 1300 meter over havet. Så synker høgdegrensa for fjellbjørkeskog utover mot kysten og nordover, til den går helt ned til havnivå lengst i nord.
Fjellbjørkeskogen er den eldste skogen i Norge; den har vær her i 10 000 år, og har overlevd historiens skiftende vekstvilkår. Den er usedvanlig tilpasningsdyktig og har flyttet seg med endringer i klimaet for å finne temperaturforhold som den trives med.
Fjellbjørkeskogen er et levende, bærekraftig samfunn som reproduserer seg selv og sørger for sin egen mat, ved å fange karbondioksid fra atmosfæren, og leverer livgivende oksygen som biprodukt. Gjennom dette skaper fjellbjørkeskogen – som andre skoger – bosted, livsmiljø og mat for en mengde vesener, alt fra elg og rev til fugler og smågnagere, og ikke minst en mengde insekter, sopper og bakterier, som alle deltar i et komplekst samspill. Alle lever de av fjellbjørkeskogen og av hverandre.
Vanlig bjørk er helt dominerende i fjellbjørkeskogen, mens hengebjørka ikke takler dette klimaet. Ofte er det innslag av rogn og selje, mens spredte gran- og furutrær kan forekomme nær barskoggrensa. Bjørketrærne er ofte kortvokste, 3–4 meter, krokete og med flere stammer fra samme rot – resultat av tusener av år med vindslit, frost og tung vårsnø som har tatt knekken på de svakeste. I lune lisider på god jord finnes også rettstammete, høgreiste bjørketrær som kan bli 8–10 meter høge.
I denne sonen mellom barskog og snaufjell møter barskogens skyggetålende og frostsvake planter, de vindherdige og frosttålende plantene fra snaufjellet. Vanlige barskogsarter som blåbær, gullris, skogstjerne, maiblom og tyrihjelm vokser her sammen med fjellets dvergbjørk, rypebær, fjellkrekling, blålyng, finnskjegg og reinlaver.
Fjellbjørkeskogen ligger som et vernende skjold over barskog og myrer og demper effekten av kalde vinder og isnende snøfokk fra det åpne fjellandskapet.
Fjellbjørkeskogen er ansett å være vernskog, det vil si at den tjener til å verne annen skog; hogst og annen utnytting er her underlagt streng regulering. Tidligere, når stølsdrifta var omfattende, blei mye av fjellskogen hogd til brensel og bygningsmateriale, noe som åpna for kalde vinder fra fjellet, og skoggrensa blei mange steder pressa nedover. Men selv om stølsdrifta nå er kraftig redusert, så er fjellbjørkeskogen fortsatt et viktig beiteområde for husdyr på utmarksbeite.
Den største trusselen mot fjellbjørkeskogen er verken snø, kulde eller stølsdrift, men en liten sommerfugl. Lauvmakk er en fellesbetegnelse på larvene til flere arter av små sommerfugler som kalles bjørkemålere. I noen år kan de opptre i enorme mengder og spiser opp bladene til bjørka. Navnet sitt har de fått etter måten larvene beveger seg på. Ved å dra bakparten inn til forbeina for så å strekke ut hele den lange, grønne kroppen, flytter de seg utover bladene. Det ser ut som de måler opp underlaget.
Selv om bjørketreet ofte klarer å hente seg inn igjen etter et overfall av lauvmakk, så må det til slutt gi opp dersom det blir ribba for lauvverk mange år på rad. Tidligere kom angrepene i sykluser, med 7–10 års mellomrom. Da var det bare én art, fjellbjørkemåler, og selv om trærne år om annet blei satt noe tilbake, henta fjellbjørkeskogen seg greit inn igjen etter hvert angrep. Systemet var i balanse. Men etter som klimaet endrer seg har nye arter kommet til. Liten frostmåler er alt utbredt over hele landet og enda en ny art, gul frostmåler, er i ferd med å bre seg nordover. Sørlige arter flytter seg mot nord etter som vintrene blir mildere, og angrepene fra ulike arter overlapper hverandre. Bjørkeskogen blir nå utsatt for varig belastning over en lengre periode og dette er en ny og mer dramatisk situasjon, forårsaket av klimaendringene.
Med høgere sommertemperatur og kortere vintre kryper fjellbjørkeskogen lenger oppover i snaufjellet og lengst opp går den i sørvendte fjellsider rundt Jotunheimen.
For hundre år siden lå øverste skoggrense her på rundt 1200 meter over havet. Nå er det registrert skog ved 1330 meter. Høyderekorden for enkelttrær innehas av ei enslig bjørk ved foten av Glittertind. Den står 1404 meter over havet.
Endringene er ikke entydige. Noen steder er både tregrensa og skoggrensa lågere enn for hundre år siden. I disse områdene har tørre somre, insektangrep, stormfulle vintre, stort beitetrykk, snøskred og andre forstyrrelser drevet grensene nedover. Generelt stiger både tregrensa og skoggrensa i Norge, en endring som sannsynligvis skyldes økte sommertemperaturer, men den blir også forsterka av opphør av stølsdrifta. Stølene var gjerne plassert i fjellbjørkeskogen, og når beiting og hogst opphørte, tok skogen tilbake sitt tapte land.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.