Grammatikk
|
|
Grammatikk er studiet av reglene som gjelder et språk. Reglene som styrer et spesielt språk kalles språkets grammatikk.[1] Grammatikk er del av den generelle læren om språk (lingvistikk).
Undertemaer i moderne grammatikk er syntaks, fonologi, fonetikk, morfologi, semantikk, pragmatikk. Tradisjonell grammatikk inkluderer bare morfologi og syntaks.
Den deskriptive grammatikken kan deles inn i:
Utviklingen av grammatikk
[rediger | rediger kilde]Grammatikk har utviklet seg ved bruk av språk (skriftlig og muntlig), og ved separasjon av menneskepopulasjoner. Ved skriftlig bruk har formelle regler oppstått. Formell grammatikk er standardisering av ordbruken, som bygger på observasjoner. Ettersom reglene blir etablert og utvikler seg, oppstår et standardisert konsept om grammatisk korrekthet. Dette skaper ofte et gap mellom midlertidig ordbruk, og det som er akseptert som korrekt.
Tidligere var grammatikk også betegnelsen for arbeid med lærde historiske skrifter, særlig fra den greske antikken. Slik bruk av ordet gjenspeiles i navnet Saxo Grammaticus (dvs. Saxo Grammatikeren) – han var historiker. Slik opptatthet av antikken gjorde grammatikk til noe tvilsomt i kristnes øyne. Da pave Gregor den store fikk vite at en viss biskop underviste i grammatikk og leste romerske diktere, bebreidet han ham: «Det har nådd frem til oss, som vi ikke kan nevne uten å rødme, at du underviser noen venner i grammatikk; hvorved vi er så krenket og full av forakt at vår tidligere oppfatning av deg er snudd til sorg. Den samme munn synger ikke lovprisninger av Jupiter og lovprisninger av Kristus.» Tertullian og Hieronymus delte pave Gregors holdning, for grammatikk var på det nærmeste synonymt med hedensk litteratur. [2]
Den formelle grammatikklæren er en viktig del av utdanningen, men reglene som læres i skolen er ikke «grammatikk» på samme måte som språkforskere bruker uttrykket, da skolegrammatikken ofte er mer preskriptiv, og ikke deskriptiv.
Kunstige språk blir mer og mer vanlig i moderne tid. Mange av dem har blitt laget for å hjelpe menneskelig kommunikasjon (f.eks. interlingua, esperanto eller lojban), eller laget som del i fiksjon (f.eks. klingon eller alvisk). Begge disse språkene har sin egen grammatikk.
Grammatikk i isolerende språk er forskjellig fra i syntetiske språk. Isolerende språk bruker syntaks for å overbringe informasjon som er vist med bøyning i syntetiske språk. Med andre ord er ordplassering ikke viktig, mens morfologi er viktig i et rent syntetisk språk. I isolerende språk er motsatt. Kinesisk og afrikaans, for eksempel, er svært isolerende, og meningen er derfor avhengig av sammenhengen. (Begge har noe bøyning, og hadde flere før; altså blir de mer og mer isolerende). Latin, som er svært syntetisk, bruker affikser og bøyninger for å overbringe den samme informasjonen som kinesisk overbringer ved syntaks. Siden latinske ord er nesten (men ikke helt) selvforklarende, kan en forståelig latinsk setning bli sammensatt av elementer plassert i en nærmest vilkårlig orden.
Se også
[rediger | rediger kilde]Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ Hagemann, Kristin (7. november 2021). «grammatikk». Store norske leksikon (på norsk). Besøkt 5. januar 2023.
- ^ Professor W.G. de Burgh: The legacy of the ancient world b. 2, (s. 441) Penguin books, 1923, gjenopptrykt i 1955.
Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]- (en) Grammar – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- (en) Grammar – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
- Hjemmesidene til Språkrådet i Norge
