Location via proxy:   [ UP ]  
[Report a bug]   [Manage cookies]                
Hopp til innhold

Dur

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra «D-dur»)

Dur (engelsk: major, fransk: majeur) er i musikkteorien en av de diatone skalaene. Den utgjøres av syv ulike toner og en åttende tone som ligger én oktav over den første.

C-dur er den enkleste durskalaen som kan skrives i noter (se illustrasjon) uten kryss eller b-er og således kan spilles kun de hvite tangentene på pianoet. Navnet «C-dur» kommer av at man spiller fra en C på pianoet, og opp/ned til neste C i et «fast mønster» (de andre tonene bruker også dette mønsteret for å lage en dur) for hvor neste tone ligger. C-durs «faste mønster» ligger slik til at man kan begynne på C, spille de hvite tangentene oppover til neste C uten å måtte bruke de svarte tangentene. Det motsatte av dur er moll.

På bildet nedenfor begynner man på C, går opp til neste C og ned igjen til samme C som man begynte på.

C-dur-skalaen
Tonene som vises på bildet ovenfor, er:

C-D-E-F-G-A-H-C-H-A-G-F-E-D-C

«C» på pianoet finner man slik: På pianoet er det 2 svarte tangenter i en gruppe for seg, deretter 3 svarte tangenter i en gruppe på seg, og slik er det oppover hele pianoet. For å finne C må man dit det er 2 svarte tangenter, gå til den venstre av de to svarte tangentene, og deretter fra den venstre, svarte tangenten, ned på den hvite tangenten rett til venstre (Lisa gikk til skolen spilles ofte fra denne tona).

Oppbygning

[rediger | rediger kilde]

En durskala kan starte i en hvilken som helst tone i et 12-temperert system (det vil si en hvilken som helst tangent på et piano); denne tonen er tonika i skalaen. Neste trinn er det andre trinn i skalaen og er en heltone – to halvtoner – lysere. En heltone lysere finnes tredje trinn. For å komme til den fjerde tonen, holder det å flytte seg én halv tone videre. En hel tone over denne finnes femte trinn, og en hel tone videre finnes sjette trinn. En heltone over denne ligger syvende trinn, som kalles ledetonen. En halvtone høyere finnes oktaven som tilsvarer tonikaen. Enklere fremstilles det slik:

 1   2   3   4   5   6   7   8
   H – H – h – H – H – H – h

I skjemaet betyr "H" heltone og "h" halvtone. Dette er mønsteret for alle durskalaer.

Ut ifra systemet ovenfor kan man konstruere alle durskalaer. Men hvis man begynner på E, og beveger seg to halvtoner høyere får man en note som ikke umiddelbart synes å ha noen plass i notesystemet; man får fiss, fordi avstanden mellom E og F bare er en halv tone. Fiss er ikke en stamtone. Stamtonene er de hvite tangentene på et piano; C, D, E, F, G, A, H, C (en C-durskala). enhver av disse kan heves eller senkes en halvtone ved å notere et fortegn, dvs et (kryss) eller en foran noten. Et kryss hever noten en halv tone og føyer -iss til navnet, F er en halv tone lysere enn F og kalles fiss. Gb er en halv tone lavere enn G og kalles Gess.

Faste fortegn og skalaer

[rediger | rediger kilde]

Musikk notert i en bestemt skala vil ha en gitt antall faste fortegn som plasseres først på hver linje og angir hvilke stamtoner som er senket eller hevet. Ved å se nærmere på hvordan de faste fortegnene oppfører seg kommer man frem til en enklere måte å finne frem til durskalaer fra en hvilken som helst tonika.

I C-dur er det ingen faste fortegn. En durskala med tonika en kvint over C, i G, har ett kryss (for F). En durskala en kvint over G, altså i D-dur, har to faste fortegn: kryss for F (som i G-dur) og kryss for C. Til slutt får man denne tabellen:


C  -dur – 0 kryss
G  -dur – 1 kryss – F♯
D  -dur – 2 kryss – F♯, C♯
A  -dur – 3 kryss – F♯, C♯, G♯
E  -dur – 4 kryss – F♯, C♯, G♯, D♯
H  -dur – 5 kryss – F♯, C♯, G♯, D♯, A♯
F♯ -dur – 6 kryss – F♯, C♯, G♯, D♯, A♯, E♯
C♯ -dur – 7 kryss – F♯, C♯, G♯, D♯, A♯, E♯, H♯

Man finner at for hver nye durskala man konstruerer fra femte trinn (kvinten) i forrige skala må man bruke ett kryss mer. Kryssene føyes til i denne rekkefølgene: F♯, C♯, G♯, D♯, A♯, E♯, H♯. E♯ er enharmonisk med F. H♯ er enharmonisk med C.

Man ser at det sist tillagte krysset er for tonikaen to kvinter tidligere (som er to linjer over i tabellen ovenfor).

Med utgangspunkt i b-er kan man lage en tilsvarende tabell. En b er et fortegn som senker noten en halv tone. I dette tilfellet begynner hver nye skala en kvint under den forriges tonika. "♭" uttales som bokstaven "B".


C  -dur – 0 ♭-er
F  -dur – 1 ♭-er – H♭
H♭ -dur – 2 ♭-er – H♭ E♭
E♭ -dur – 3 ♭-er – H♭ E♭ A♭
A♭ -dur – 4 ♭-er – H♭ E♭ A♭ D♭
D♭ -dur – 5 ♭-er – H♭ E♭ A♭ D♭ G♭
G♭ -dur – 6 ♭-er – H♭ E♭ A♭ D♭ G♭ C♭
C♭ -dur – 7 ♭-er – H♭ E♭ A♭ D♭ G♭ C♭ F♭

Her finnes et lignende mønster; hver nye skala bruker alle ♭-ene fra "tidligere" skalaer og føyer til en ny i rekkefølgen H♭, E♭, A♭, D♭, G♭, C♭, F♭. Dette er motsatt rekkefølge av den kryssene blir føyd til i.

Kvintsirkelen

[rediger | rediger kilde]

Erfaringene fra analyse av durskalaene og faste fortegn kan brukes til å sette sammen kvintsirkelen.

Kvintsirkelen

Den er et nyttig hjelpemiddel når en skal finne antallet faste fortegn i durskalaer. Merk at det engelskspråklige "B" tilsvarer norsk "H". Med klokka fra C er hver hver bokstav tonika i en durskala en kvint (syv halvtoner) over den forrige. Dette betyr at for hvert skritt med klokka får skalaen ett kryss til som fast fortegn i rekkefølgen F♯, C♯, G♯, D♯, A♯, E♯, H♯, som man finner ved å lese med klokka fra F. I møte med en durskala med fire kryss som fast fortegn kan man telle fire plasser fra C og komme til E, som ganske riktig har fire kryss som fast fortegn.

Tilsvarende kan man lese av hvor mange ♭-er en durskala har ved å lese mot klokka. F er i første posisjon og har én ♭, E♭ er i tredje posisjon og har tre ♭-er, også videre.

Parallelltonearter

[rediger | rediger kilde]

Enhver durskala har en parallelltoneart i moll. Det er en mollskala bygget fra sjette trinn i skalaen, og den inneholder de samme tonene som durskalaen fordi fortegnene er de samme. Eksempelvis har C-dur parallelltonearten A-moll: C-durskalaen er C,D,E,F,G,A,H – hvis man begynner den samme rekka fra sjette trinn – A – får man en naturlig mollskala: A,H,C,D,E,F,G. Se diatonisk funksjon for mer om hvordan parallelltonearter griper inn i harmonilæren.