MCV

MCV måles maskinelt i celletellere med utgangspunkt i en blodprøve. Coulter-metoden brukes mest. Da føres hver enkelt blodcelle inn i et tynt rør. Røret utsettes for et elektrisk spenningsfelt. For hver gang en blodcelle passerer feltet brytes spenningen, og blodcellen kan telles. Hvor mye av spenningsfeltet som brytes er avhengig av størrelsen på cellen, og derved kan volumet på enkeltcellene bestemmes.

Referanseområdet hos voksne er 82–98 femtoliter (fl).

MCV brukes i utredning av anemi. En rød celle består nesten utelukkende av hemoglobin. Derfor er det mengden hemoglobin som i hovedsak bestemmer volumet til en rød celle.

Hvis man har anemi med lav MCV, såkalt mikrocytær anemi, vet man at dette må skyldes svikt i hemoglobinproduksjonen. Dette kan igjen ha tre årsaker; jernmangel, svikt i globinsyntesen (talassemi) eller svikt i hem-syntesen (sideroblastanemi).

Motsatt vil høy MCV (makrocytær anemi) bety at det er ekstra mye hemoglobin i hver enkelt celle. Dette er tegn på at DNA syntesen er nedsatt, som ved mangel på vitamin B12 eller folat, eller behandling med cellegift. En annen årsak er beinmargssykdommer, som for eksempel myelodysplastisk syndrom.

MCV er følsom for tiden som går fra blodprøvetaking til analyse. Når blodet blir stående i et reagensglass vil de røde blodcellene trekke til seg væske fra plasma. Derved sveller de noe slik at MCV blir falskt forhøyet. Dette problemet unngås ved å bestemme MCH istedenfor. MCH er en forkortelse for mean corpuscular hemoglobin og er det gjennomsnittlige innholdet av hemoglobin per rød blodcelle.

MCV samvarierer med MCH, og de kan brukes om hverandre.

• blodet
• blodprøve