Narkolepsi er en epilepsilignende sykdom i de hjernesentrene som kontrollerer den normale vekslingen mellom søvn og våken tilstand.
narkolepsi
Forekomst
Narkolepsi er like hyppig blant begge kjønn, og det er anslått at 2000–2500 mennesker lever med denne sykdommen i Norge. Tilstanden starter vanligvis i barne- og ungdomsårene, oftest i alderen 15–25 år.
Årsaker
Narkolepsi skyldes mangel på eller lavt nivå av det våkenhetsregulerende hormonet hypokretin (også kjent som oreksin) i hjernen. Tilstanden regnes som en autoimmun sykdom, der immunsystemet ødelegger hypokretin-produserende nerveceller i hypothalamus. Det er ikke kjent hva som utløser den immunologiske prosessen som skader disse cellene.
Både arvelige og miljømessige forhold spiller en rolle. Man anslår at 5–15 prosent av førstegradsslektninger av narkolepsirammede selv har sykdommen, mens 25–50 prosent av førstegradsslektninger har lettere grader av søvnforstyrrelser (dyssomni).
Narkolepsi kan i sjeldne tilfeller være en følgetilstand etter hjernebetennelse og andre sykdommer.
Symptomer
Narkolepsi kjennetegnes av anfall med en uimotståelig trang til å sove på dagtid, gjerne flere ganger om dagen. Pasienten faller ofte i søvn til upassende tider og på upassende steder.
I typiske tilfeller faller pasienten i søvn etter en stund med trøtthet, og våkner igjen etter 10–15 minutter, men søvnperioden kan vare i noen sekunder eller i sjeldne tilfeller en time eller mer. Mange føler seg trøtte hele tiden, og kan være ukonsentrerte.
Hos en del av pasientene forekommer også anfall av katapleksi, søvnlammelse (søvnparalyse) og marerittlignende virkelighetsnære drømmer (hypnagoge hallusinasjoner, som forekommer i overgangen mellom våkenhet og søvn).
Katapleksi
Katapleksi er en plutselig inntredende, ofte kortvarig, avslapning av muskulaturen, noe som kan føre til at pasienten synker kraftløs sammen. Andre symptomer kan være slapphet i ansikts- og nakkemuskulatur slik at man ikke klarer å snakke eller ikke klarer å holde hodet oppe, eller at kjeven synker ned. Noen får svakhet i armer eller knær, og må støtte seg eller sette seg ned. Ved et anfall med katapleksi er man alltid våken og klar, og anfallet utløses ofte av emosjonell påvirkning, som forskrekkelse eller latter, men kan også komme helt spontant. Katapleksi kan være ledsaget av den narkoleptiske søvnen, men kan også opptre selvstendig.
Søvnlammelse
Søvnlammelse (søvnparalyse) er en kortvarig total (eller delvis) lammelse, som inntreffer umiddelbart før innsovning eller etter oppvåkning. Ikke sjelden ledsages anfallet av syns- og hørselshallusinasjoner.
Hypnagoge/hypnopompe hallusinasjoner
Om lag tre av ti narkolepsirammede kan også fortelle om intense drømmelignende opplevelser av få minutters varighet like før de sovner inn (hypnagoge hallusinasjoner) eller like etter at de har våknet (hypnopompe hallusinasjoner). Opplevelsene kan ha preg av syner, men også forekomme i form av hørsels- eller bevegelsesbedrag: pasienten kan for eksempel høre lyder som andre ikke hører, eller ha en opplevelse av å fly i rommet. Sammen med anfall av katapleksi kan slike opplevelser beskrives som skremmende selv om de medisinsk sett er ufarlige.
Alle de beskrevne anfallstypene ledsages av forstyrrelser i den elektriske aktiviteten som normalt forekommer under søvn, den såkalte REM-søvnen, som ledsages av livlige drømmer og muskelavslapning.
Diagnosen
Diagnosen kan være vanskelig å stille fordi tilstanden er kompleks og har mange ulike symptomer. Diagnosen stilles på grunnlag av sykehistorien, søvnundersøkelse og funn av lavt nivå av hypokretin i cerebrospinalvæsken.
Søvnundersøkelsen består av aktigrafi og søvndagbok i 1–2 uker før polysomnografi (PSG), som er en nattlig søvnregistrering. Dagen etter PSG gjøres en multippel søvnlatenstest (MSLT), som består av fire innsovningstester i løpet av dagen. Ved narkolepsi er det vanlig med meget kort innsovningstid og forekomst av REM-søvn under flere av de korte søvnperiodene, noe som ikke er normalt.
Behandling
Man kjenner ingen behandling som gjør at man blir helt frisk, men det finnes flere ulike effektive legemidler som kan dempe symptomene. Målet med behandlingen er at personen med narkolepsi blir så velfungerende som mulig. Behandlingen vil avhenge av alvorlighetsgraden og type symptomer.
Det er gunstig å legge inn faste sovepauser på 15–20 minutter på dagtid. I tillegg vil de fleste med narkolepsi trenge medikamentell behandling.
Medikamentell behandling
Katapleksi, søvnparalyse og hypnagoge hallusinasjoner behandles med legemidler som hemmer REM-søvnen. Lave doser av antidepressive legemidler, slik som trisykliske antidepressiver og selektive serotonin-reopptakshemmere (SSRI), har ofte god effekt.
Natriumoksybat har best effekt for personer med narkolepsi med hypokretinmangel og katapleksi. Legemiddelet gir dyp og god nattesøvn slik at man blir mindre søvnig på dagtid, og demper katapleksi og de andre symptomene.
Medisiner som fremmer våkenhet, slik som modafinil og metylfenidat, kan også være aktuelt.
Ulike legemidler må ofte kombineres for å få optimal effekt.
Ikke-medikamentell behandling
Ikke-medikamentelle tiltak i form av livsstilsendringer anbefales også. God og regelmessig døgnrytme, det vil si å legge seg og stå opp til samme tid hver dag, er viktig. Fysisk aktivitet vil også fremme våkenhet. Andre tips kan være å ikke bruke mobiltelefon eller å se på TV i mørke rom, da lyset kan ødelegge søvnkvaliteten ytterligere.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.