sykepleieteori

Det finnes sykepleieteorier på ulike abstraksjonsnivåer. De mest abstrakte teoriene omtales som «grand theories». De består av abstrakte begreper, beskriver sammenhenger på generelt nivå og gir en overordnet forståelse av fenomenet eller fenomenene de omhandler. De er ment å gi en generell forståelse av sykepleiefaget. «Grand theories» kan være vanskelig å relatere til konkrete situasjoner. Et eksempel på en «grand theory» er Dorothea Orems egenomsorgsteori.

Såkalte «middle-range» teorier er mindre abstrakte. De omhandler fenomener på et mer avgrenset felt og er derfor lettere å relatere til praksissituasjoner. De er også lettere å teste empirisk. «Middle-range»-teorier er ofte utviklet og testet gjennom forskning. Et eksempel på en «middle-range»-teori er Barbara Riegel og kollegers teori om egenomsorg ved kroniske tilstander.

«Narrow scope»- eller situasjonsspesifikke teorier er enda mer avgrensede og omhandler spesifikke situasjoner. De er ofte handlingsrettede. Et eksempel på en situasjonsspesifikk teori er Barbara Riegel og kollegers teori om egenomsorg ved hjertesvikt.

Utviklingen av teorier for sykepleie skjøt fart i siste halvdel av 1900-tallet. Det finnes i dag en rekke sykepleieteorier på ulike abstraksjonsnivåer. En gruppe teorier representerer ulike beskrivelser av pasientens behov. An annen gruppe omhandler sykepleie som mellommenneskelig og problemløsende arbeidsprosess. En tredje gruppe teorier omhandler sykepleiefagets etiske og normative grunnlag, for eksempel omsorgsteorier og teorier om personsentrert sykepleie.

En av de første til å utvikle en allmenn teori om sykepleie, var den amerikanske sykepleieren Virginia Henderson (1897–1996). I 1955 gav Henderson ut en lærebok som fokuserte på sykepleierens oppgaver med å identifisere og avhjelpe pasientens grunnleggende behov. I tillegg til de fysiske behovene, ble også psykiske, sosiale og eksistensielle behov omfattet av teorien hennes. Det overordnede målet skulle være å restituere pasientens selvstendighet, eventuelt bidra til en fredfull død. Hendersons tanker ble lagt til grunn for sykepleiens grunnprinsipper, slik disse ble formulert av det internasjonale sykepleierrådet, International Council of Nurses (ICN).

En annen som har påvirket teoriutviklingen innen sykepleie på en markant måte, er den irsk-amerikanske sykepleieren Ida Jean Orlando (1926–2007), som i begynnelsen av 1960-årene introduserte sykepleieprosessen. Flere andre forfattere har videreutviklet denne, blant andre Helen Petro-Yura (1929–2015) & Mary B. Walsh, Dorothea Orem (1914–2007), Joyce Travelbee (1926–1973) og Ernestine Wiedenbach (1900–1998).

I Norge preget Doris L. Carnevali den tidlige tenkningen om sykepleieprosessen. Hun satte fokus på pasientens funksjonsevne og hvordan man kan gjenopprette og sikre en balanse mellom funksjonsevnen og de ytre krav som pasienten er stilt overfor.

For Carnevali stod begrepet sykepleiediagnose sentralt. Dette er noe annet enn en medisinsk sykdomsdiagnose. Sykepleiediagnosen har som mål å gi sykepleieren en konkret forståelse av pasientens behov eller problem(er) slik at det kan utvikles en konkret plan for sykepleietiltakene overfor den aktuelle pasienten.

Kari Martinsen (født 1943) fra Norge og Katie Eriksson (født 1943) fra Finland er blant de nordiske sykepleieteoretikere som har bidratt til teoriutviklingen i sykepleievitenskapen. De formulerte teoriene sine på 1980-tallet.

Kari Martinsen vektlegger i sin tilnærming at omsorg handler om relasjonen mellom to mennesker. Denne relasjonen bygger på fellesskap, solidaritet og gjensidighet uten at det foreligger forventninger om gjenytelser. Omsorgen viser seg gjennom praktisk handling og må bygge på en bevisst holdningsmessig begrunnelse.

Katie Erikssons omsorgsteori har visse likhetstrekk med Martinsens. Eriksson fokuserer på at omsorgen skal ha et helsefremmende formål. Hennes helsebegrep er vidt, og bærer preg av å være en tilstand der man som menneske er hel og integrert, og stadig i forandring.

Verken Martinsen eller Eriksson gir uttrykk for at den omsorgen som ytes av sykepleiere, prinsipielt sett er annerledes enn den omsorgen som ytes av andre profesjonelle omsorgsarbeidere. I dette perspektivet er det interessant å merke seg at det svenske begrepet vårdvetenskap (engelsk caring science), som brukes av Eriksson, synes å være noe mer omfattende enn det norske begrepet 'sykepleievitenskap'.

Også innen sykepleievitenskapen har det vært debatter om hvilke fundamentale vitenskapssyn som skal legges til grunn for fagutviklingen. Fram til midten av 1970-årene hadde det positivistiske vitenskapssynet stor påvirkning ved at man la vekt på forhold som kunne underlegges et entydig observasjonsprogram og således etterprøves på en objektiv måte. Senere har hermeneutiske og fenomenologiske ideer vært i sterk fremvekst, mens kritiske og konstruktivistiske perspektiver fremdeles er mindre utbredt.

I dag er sykepleievitenskapen preget av et ideologisk og metodisk mangfold, og henter blant annet inspirasjon fra humaniora og samfunnsvitenskapene. Sykepleieforskning henter også inspirasjon fra den kliniske medisinske forskningen. Blant annet er intervensjonsstudier og randomiserte, kliniske forsøk blitt mer vanlig innenfor sykepleiefaget.

Evidensbasert sykepleie er også en ny og voksende trend. Denne er inspirert av kunnskapsbasert medisin og bygger på de prinsipper som er utviklet innen Cochrane-systemet. Evidensbasert sykepleie har vært gjenstand for betydelig kritikk. I de senere år har det skjedd en utvikling hvor forståelsen av evidens har blitt utvidet og kunnskap utviklet ved hjelp av kvalitative metoder har blitt tillagt større betydning.

• sykepleie
• kunnskapsbasert medisin
• sykepleieprosessen