Krigens folkerett er rettsregler som gjelder for opptreden under krig og væpnet konflikt. Det regulerer i første rekke forholdet mellom krigførende parter, men også forholdet til nøytrale. Krigens folkerett kalles også internasjonal humanitærrett eller jus in bello, og er et rettssystem som er adskilt fra reglene om når militær makt kan benyttes (jus ad bellum).
Formålet med krig er å nedkjempe fiendens militære motstand, men de krigførende har etter folkeretten ikke lov til å søke å nå dette mål med hvilke som helst midler. Utviklingen har gått i retning av å søke å humanisere krigføringen, blant annet ved en begrensning av de tillatte kampmidler. Alminnelige synspunkter er at krig er kamp mellom militære styrker, og at det ikke er folkerettslig berettiget å tilføye større onder, spesielt overfor sivilbefolkningen, enn formålet nødvendiggjør.
Kilder
Krigens folkerett hviler dels på sedvanerett, dels på traktater. Innen traktatretten har det tradisjonelt vært en inndeling mellom såkalt "Genèverett" (etter Genèvekonvensjonene fra 1949), som først og fremst gir regler om beskyttelse av individer, og såkalt "Haagrett" (etter Haagkonvensjonene fra 1899 og 1907), som først og fremst angår midler og metoder for krigføring.
Som en følge av den politiske utvikling siden Genèvekonvensjonene ble vedtatt, har man arbeidet for å utvide deres virkeområde og heve nivået i beskyttelsen. I samarbeid med FN og Røde Kors pågikk i 1974–77 en diplomatkonferanse i Genève. Konferansen resulterte i to tilleggsprotokoller, én om internasjonale og én om interne væpnede konflikter (se Genèvekonvensjonene). De gir bedre beskyttelse både for de krigførende og for sivilbefolkningen, samt konkretiserte og moderniserte mye av reglene for gjennomføring av angrep. Resultatet er at mye av skillet mellom Genèveretten og Haagretten ble visket ut.
Fire grunnprinsipper
Krigens folkerett bygger på fire grunnleggende prinsipper:
- Prinsippet om distinksjon innebærer at deltakere i en væpnet konflikt til enhver tid må skille mellom militære mål på den ene siden og sivile personer og gjenstander på den andre siden.
- Prinsippet om proporsjonalitet innebærer at et angrep mot et ellers lovlig militært mål likevel er ulovlig hvis det forårsaker skade på sivile personer eller gjenstander som er for omfattende i forhold til den forventede konkrete og direkte militære fordel.
- Prinsippet om militær nødvendighet gir militære styrker tillatelse til å bruke den makt som er nødvendig for å oppnå militære målsettinger, typisk å svekke motparten militært.
- Prinsippet om humanitære hensyn forbyrpartene å påføre skade, lidelse eller ødeleggelse som ikke er nødvendig for å oppnå legitime militære målsettinger.
Disse prinsippene anses som internasjonal sedvanerett, noe som innebærer at de er bindende for alle, både statlige og ikke-statlige aktører. De konkrete reglene og konvensjonene i internasjonal humanitærrett er på ulike måter uttrykk for disse generelle prinsippene. Prinsippene er til en viss grad overlappende og utgjør til sammen kjernen av internasjonal humanitærrett, både for internasjonale og ikke-internasjonale væpnede konflikter. I utgangspunktet er prinsippene innarbeidet i de konkrete reglene i internasjonal humanitærrett og kommer derfor til anvendelse gjennom disse. De har imidlertid også en spesielt viktig rolle i tilfeller hvor de konkrete reglene er uklare, eller hvor en stat hevder seg ubundet av bestemte konvensjoner og protokoller (se Martensklausulen).
Typer av væpnede konflikt
Et grunnleggende skille går mellom ulike typer av væpnet konflikt:
Internasjonal væpnet konflikt
For det første snakker man om internasjonal væpnet konflikt, som er enhver væpnet konflikt mellom to eller flere stater. Slike konflikter reguleres av de fire Genèvekonvensjonene fra 1949, av første tilleggsprotokoll til disse konvensjonene fra 1977, av en rekke våpenkonvensjoner og andre særkonvensjoner, samt av internasjonal sedvanerett.
Ikke-internasjonal væpnet konflikt
For det annet snakker man om to kategorier av ikke-internasjonal væpnet konflikt. Den første kategorien gjelder konflikter mellom en stat og en ikke-statlig gruppe som oppfyller bestemte krav til organisering og til territoriell kontroll. Slike konflikter reguleres av annen tilleggsprotokoll til Genèvekonvensjonene fra 1977, av ulike særkonvensjoner, samt av internasjonal sedvanerett. Den andre kategorien gjelder konflikter mellom en stat og en eller flere ikke-statlige grupper som ikke oppfyller disse vilkårene til organisering og territoriell kontroll. Slike konflikter reguleres først og fremst av felles artikkel 3 i de fire Genèvekonvensjonene, men også av ulike særkonvensjoner og av internasjonal sedvanerett. I begge kategoriene av ikke-internasjonale væpnede konflikter spiller også internasjonale menneskerettskonvensjoner en betydelig rolle.
Det er normalt ukontroversielt å fastslå at det foreligger en internasjonal væpnet konflikt som bringer internasjonal humanitærrett til anvendelse. Enhver kamphandling mellom to stater er tilstrekkelig. Det er langt mer kontroversielt å fastslå at det foreligger en ikke-internasjonal væpnet konflikt, siden involverte stater normalt er uvillige til å erkjenne at det foreligger en konflikt på deres territorium. Det trekkes rettslig sett en nedre grense mot uroligheter, hvor grensen beror på en helhetlig vurdering av de ulike momentene i situasjonen: Hvor intense er stridighetene, hvor langvarige er de, hvor stort område er berørt, hvor mange sivile er drept, skadet eller fordrevet, hva slags våpen benyttes, og så videre.