Dyrs sanseorganer er for det meste omdannede partier av overhuden. Dyr har blant annet føleorganer, lukte og smaks-organer, høre- og likevektsorganer, syn, bevegelsessans og noen har også magnetisk sans.
I de enkleste tilfellene, som hos nesledyrenes polypper, ligger det spredte sanseceller mellom de øvrige overflatecellene. Disse ser ut til å formidle opptak av forskjellige sanseinntrykk (indifferente sanseorganer). Hos mer avanserte dyr er sansecellene som regel spesifikke, det vil si at de er utviklet for å reagere på bestemte stimuli. Med unntak for såkalte føleceller, ligger de samlet i avgrensede grupper.
Hos mennesket og høyere dyr har man tradisjonelt regnet med fem sanser: følelse, lukt, smak, hørsel og syn, men også likevekts- og bevegelsessans må tas med, noen tar også med en særskilt smertesans.
Sanser inndeles som oftest etter den formen for energi som virker på dem: kjemiske sanser (lukt og smak), temperatursans, lyssans og mekaniske sanser (trykksans, organsans, statisk sans, strømningssans, høresans). I menneskelig sammenheng betegnes ofte høre- og synsorganer som «høyere» sanseorganer, siden de er av større betydning for vår oppfatning av omverdenen enn de andre sanseorganene og formidler både kvantitativt og kvalitativt en mye mer nøyaktig erfaring enn andre sanser.
Bevissthetsinntrykkene oppstår ikke i sanseorganene, men i hjernen, inntrykkenes bevisste vurdering beror på de tilhørende hjernesentrenes utvikling og virksomhet.
Sentralnervesystemet
Alle sanseceller er forbundet med sentralnervesystemet. Forbindelsen kommer i stand enten ved at sansecellene selv sender fine utløpere inn til sentralnervesystemet (primære sanseceller), eller ved at ganglieceller, som ligger et kortere eller lengre stykke innenfor sansecellene, sender fine utløpere opp mellom sansecellene, som de kommer til å stå i nær kontakt med (sekundære sanseceller). Begge typer sanseceller vil i sin ytre ende ofte være forsynt med egne hår eller tappformede fremspring, som formidler sansningen (føle- og hørehår, lukt- og smaksstifter, synscellenes staver og tapper).
Føleorganer
Huden generelt virker som føleorgan, men med varierende følsomhet innenfor ulike regioner. Føle- eller hudsansen er sammensatt og omfatter sanser for berøring, smerte, kulde og varme.
Hos virvelløse dyr er følesansen best utviklet i huden på forskjellige kroppsvedheng som tentakler (hos polypper og mange ormer) eller antenner og føletråder (hos leddyr, snegler og andre, føletråder også hos fisk), hos pattedyr omkring snuten, i noen tilfeller på halespissen, hos mennesket på fingerspissene og så videre.
Mens følecellene hos virvelløse dyr er av primær type og ender i sansehår eller børster, ender følenervenes endegrener fritt hos virveldyrene, dels mellom overhudscellene, dels i egne følelegemer i lærhuden (for eksempel Pacinis legemer).
En spesiell form for hudsanseorganer utgjør de såkalte sidelinjeorganer hos fisk og hos gjelleåndende padder og paddelarver.
Lukte- og smaksorganer
Lukte- og smaksorganer er kjent hos virveldyr, men at også virvelløse dyr har tilsvarende kjemiske sanser, er utvilsomt. For blant annet mange insekter er duftstoffer viktige for signalisering (se feromon). Luktepitelcellene hos virveldyr står mellom flimmerepitelceller, og hos mange virvelløse dyr antar man at flimmerkledde hudfordypninger, som står i forbindelse med nervesystemet og ligger i nærheten av åndedrettsorganene, tjener som lukteorganer (for eksempel bløtdyrs osphradium).
Hos virveldyrene er smaksløkene smaksorganer. Hos landformer finnes disse i munnhulen og rikeligst på tungen, hos fisk vesentlig på leppene.
- Les mer om luktesansen og smakssansen.
Høre- og likevektsorganer
Til primitive høreorganer har man tidligere regnet høreblærene og høregruvene som forekommer hos mange virvelløse vanndyr, men det er ikke påvist at disse organene virkelig formidler lydinntrykk. Derimot er man nokså sikker på at de fungerer som likevektsorganer (statocyster).
Siden de i bygning viser felles trekk med virveldyrørets likevektsorgan (øresekk + bueganger), har man forestilt seg en utviklingshistorisk rekke fra statocyster (høreblærer) til virveldyrenes indre øre.
Hos virveldyr er høreorganet et høre-likevektsorgan der sneglehuset opptar hørselsinntrykk, mens øresekk og bueganger tjener som likevektsorgan. Enkelte insekter kan høre. Flaggermus bruker hørselen til ekkolokalisering, se ekkolokalisering hos flaggermus.
- Les mer om øre, hørsel, og statisk sans.
Synsorganer
Synsorganer opptrer i dyreriket i mange former, fra enkeltstående lysfølsomme celler til grupper av lysfølsomme celler som for registrering av lyskildens retning er delvis avskjermet av en samling pigmentholdige celler.
Det primitive øyet har skål- eller begerform (pigmentbegerøye) eller stundom blæreform («blæreøye»). Slike primitive øyne kan ligge i eller under huden (meduser og mange ormer).
Det mest innviklet bygde øyet (kameraøye) forekommer hos noen børsteormer, mange bløtdyr og hos virveldyr. Cellene i synsepitelet (synshinne, retina) i kameraøyet bærer vedheng (staver og tapper) som inneholder spesielle synspigmenter med evne til å omsette lyspåvirkning til nervøse impulser. Vedhengene vender hos virvelløse dyr mot lyset (evers-øye), hos virveldyrene derimot fra lyset (invers-øye). Denne omvendte stillingen er en følge av netthinnens dannelse ved utposning fra hjerneblærene. I kameraøyet, som gir en billedlig oppfatning av omverdenen, er det lysfølsomme epitelet koblet sammen med et lyssamlende apparat (hornhinne, linse, glasslegeme).
Bevegelsessans
Bevegelsessans, se kinestetisk sans.
Magnetisk sans
At noen dyr kan sanse jordmagnetisme er en av flere hypoteser som er fremsatt for å forklare hvordan enkelte har en helt spesielt utviklet orienteringsevne. Eksempler er trekkfuglenes fugletrekk, brevduenes evne til å finne hjem over lange avstander, honningbienes lange turer til og fra kuben for å samle nektar, og laksens evne til å finne tilbake til elven der den selv ble klekket for å gyte.