Francisco Franco var en spansk general, statsoverhode og diktator i Spania fra 1939 til 1975. Hans regime ble kalt for frankisme (franquismo), og han hadde tittelen caudillo.
I forkant av den spanske borgerkrigen (1936–1939) deltok Franco i et planlagt militærkupp mot regjeringen, og han var opprørernes (nasjonalistenes) militære leder gjennom hele krigen. Nasjonalistene seiret over regjeringstroppene (republikanerne), og etter borgerkrigen ble Franco statsleder. Stabilitet, disiplin, patriotisme, katolisisme og anti-kommunisme var viktige komponenter i hans autoritære regime. Diktaturet ble mindre strengt utover 1950-årene, og befolkningen fikk gradvis mer frihet, men først etter Francos død i 1975 begynte innføringen av demokrati.
Bakgrunn og militærkarriere
Franco ble født den 4. desember 1892 og vokste opp i en militærfamilie i kystbyen Ferrol. Flere i hans familie var offiserer i det spanske sjøforsvaret, deriblant hans far som hadde tittelen viseadmiral. Franco fulgte i fotsporene til familien, og forsøkte å gå inn i sjøforsvaret. Som følge av Spanias tap i den spansk-amerikanske krigen, og tap av spanske kolonier, så hadde ikke sjøforsvaret lenger behov for offiserer. Dette gjorde at Franco tok militærutdanning i Toledo, før han så gikk inn i infanteriet.
Franco begynte sin militærkarriere i Rif-krigen (Marokkokrigen), og ble fort forfremmet i gradene til fenrik. Grunnleggeren av den spanske fremmedlegionen, José Millán Astray, utpekte Franco til sin nestkommanderende, og kort etter til øverstkommanderende for spesialstyrken. Fremmedlegionen var plassert i Nord-Afrika, og fikk raskt rykte på seg for å være både fryktløs og brutal.
I 1926 ble Franco forfremmet til general, 34 år gammel. Utnevnelsen gjorde ham til Spanias yngste general og Europas yngste general etter Napoleon. Et år senere ble han sjef for Spanias hovedkvarter for militærutdanning i Zaragoza, en rolle som han senere ble fjernet fra i 1931.
Politisk engasjement (1920–1936)
Fransisco Francos politiske engasjement var preget av katolisisme, nasjonalisme og frykten for kommunisme. Han ble oppfostret som sterkt troende katolikk av sin mor, og dette brakte Franco med seg da han senere ble diktator, hvor han veldig lenge var sterkt opptatt av et sterkt, selvforsynt og katolsk Spania. Franco trodde på en jødisk-frimurer-kommunistisk konspirasjon, støttet av flere deler på venstresiden, og at disse ville ødelegge det kristne Europa, med Spania som fremste mål.
I 1920-årene hadde han et ambivalent forhold til Miguel Primo de Riveras diktatur (1923–1930) på grunn den den spanske armeens strategiske tilbaketrekning fra indre Marokko til kyststrøk. Dette gjorde at Franco i 1924 uttalte at han ville nekte å følge ordre om tilbaketrekning og foreslo et kuppforsøk til en med-offiser. Allikevel valgte Franco til slutt å følge ordre, noe ga ham en forfremmelse.
En vanstyrt økonomi preget av svært stor inflasjon gjorde at diktator Primo de Rivera mistet både militærets og kong Alfons 13.s tillitt, noe som tvang ham til å gå av den 28. januar 1930. General Dámaso Berenguer ble valgt som Primo de Riveras arvtager, men han mislyktes i å gjenopprette konstitusjonell tillitt og stabilitet. Kong Alfonso 13.s avgjørelse om å stå på diktaturets side gjorde at mistet all tillitt hos folket og militæret, og dette tvang han i eksil i april 1931. Like etter ble det avholdt valg, og dette innledet epoken kjent som den andre republikken (1931–1936). Det var en etappe preget av sosial- og politisk ustabilitet, voldelige konfrontasjoner mellom grupper på både venstre- og høyresiden, og hyppige regjeringsskifter. En regjering bestående av republikanere og venstreorienterte politikere kom til makten i 1931, og regjerte i en toårsperiode frem til 1933.
Ved valget i 1933 vant den høyrekonservative Nasjonalfronten. Da denne regjeringen vedtok innstramminger og reverseringer av den republikanske-venstre regjeringens politiske reformer i 1934, oppsto det kraftige uroligheter blant gruvearbeiderne i Asturias og omfattende streiker i Barcelona og i Baskerland, kjent som «revolusjonen i 1934». Disse var både organisert av det spanske sosialistpartiet PSOE og fagforeningen UGT, og støttet av andre mindre fagforeninger og anarko-syndikalister. Franco fikk ordre om å stoppe opprøret, noe han gjorde ved å hente inn fremmedlegionens tropper. Det endte med at 1500–2000 mennesker ble drept, og et sted mellom 15 000 og 30 000 ble fengslet.
Etter denne episoden var høyresiden svært kritiske til venstresiden, som stod bak drapet på 34 prester, mens venstresiden fiendtlig innstilt til Franco og andre deler av militæret med tydelige bindinger til den konservative og katolske høyresiden. Ved nyvalget i 1936 vant en koalisjon kalt Folkefronten (bestående av venstresiden og republikanere) under ledelse av Manuel Azaña (34,3 prosent), mens nasjonalistene og sentrumspartiene tapte med henholdsvis 33,2 og 5,4 prosent. Franco forholdt seg lojal til den valgte regjeringen, før han så ble stilt ovenfor valget med enten å delta på deres eller opprørernes side.
Borgerkrigen (1936–1939)
Opptakt til krigen
Som i mange andre europeiske land tidlig på 1930-tallet opplevde man krisetider med sosial og politisk uro. Folkefrontregjeringen møtte dette med å gjeninnføre mange av de politiske reformene som var stoppet av den foregående høyregjeringen: man innførte en ny og omfordelende jordreform (som fratok adelskap eiendommer), og utvidet Catalonias politiske og administrative autonomi. Disse resulterte i skyhøye spenninger som rammet landsbygda, mens byene var preget av økende politisk motivert vold gjennomført av grupper på venstre- og høyresiden. President Azañas regjering evnet ikke å gjøre noe med konfliktnivået som preget Spania, og totalt 262 personer ble drept.
I denne perioden befant Franco seg langt fra maktens sentrum. Folkefrontregjeringens mistro mot ham gjorde at Franco ble stasjonert på Kanariøyene. Han ble allikevel med på kuppmakernes planer om et militært kupp.
Francos roller
I juni 1936 ble Franco med på et møte i en skog på Tenerife, hvor planer om å gjennomføre et militærkupp den 18. juli 1936 ble diskutert. Utad ga han uttrykk for å støtte republikken, og utviste en ambivalent holdning. Kort tid etter ba kuppmakerne Emilio Mola og José Sanjurjo Franco om å måtte velge side. Han tok opprørernes side, ble valgt som kommende øverstkommanderende (general) for Afrika-armeen, og fløyet dit den 18. juli med chartret fly.
Den 17. juli, en dag tidligere enn planlagt, ble planene om militærkupp avdekket, og Afrika-armeen gjorde opprør og arresterte sine overordnede. Dagen etter publiserte Franco et manifest hvor han uttrykte støtte til kuppet, for så å fly til Afrika der han tok kommandoen over 30 000 menn. Dette gjorde at militærkuppet mot Folkefrontregjeringen for alvor kom i gang, og utviklet seg til å bli en treårig borgerkrig.
Opprørerne kalte seg nasjonalister. En rekke generaler formet nasjonalistenes ledergruppe, hvor José Sanjurjo var den valgte lederen. Etter at han døde i et flykrasj den 20. juli 1936, etablerte nasjonalistene en ledergruppe bestående av en rekke generaler (Miguel Cabanellas, Emilio Mola, Fransisco Franco og Gonzalo Queipo de Llano). I Burgos den 1. oktober 1936 ble Franco valgt til overgeneral (generalísimo) og sjef for den spanske stat, med bare Cabanellas som eneste motstemme.
En av grunnen til at Franco ble valgt til øverstkommanderende for nasjonalistene var på grunn av tette bånd til Nazi-Tyskland og Mussolinis Italia, noe som bidro til militærteknisk og materiell støtte. Nasjonalistene mottok om lag 200 stridsvogner og 600 fly som ble styrt av personell fra Tyskland.
Franco var ikke et militærstrategisk geni, men han var velkjent for sine gode evner som effektiv offiser. Dette gjorde ham godt skikket til å ta ansvar for organisering og logistikk. Franco ledet til slutt opprørerne til seier i den spanske borgerkrigen den 1. april 1939.
Diktaturet (1939–1975)
I etterkant av seieren i borgerkrigen tok Franco tittelen caudillo, og denne kan sammenlignes med Hitlers betegnelse Der Führer og Mussolinis Il duce. Franco styrte nå Spania som diktator. Stabilitet, disiplin, patriotisme, katolisisme og anti-kommunisme var viktige komponenter i hans autoritære regime.
Franco og andre verdenskrig
Franco utviklet diplomatiske relasjoner med Hitler og Mussolini som følge av militær støtte under den spanske borgerkrigen, og sammen undertegnet disse Antikominternpakten i 1938. Denne pakten var motivert som følge av de tres store motstand mot kommunismen.
Under andre verdenskrig var Spania nøytralt, men Franco sendte «Den blå divisjonen» (La División Azul); opprinnelig bestående av 18 000 soldater som meldte seg frivillig. Dette var infanteri som ble sendt på trening i Tyskland, før de så ble sendt til å kjempe på tysk side ved østfronten mot Sovjetunionen. De spanske soldatene deltok blant annet i slaget ved Leningrad. Etter innenriks press valgte Franco å gi ordre om at disse soldatene skulle trekke seg tilbake i 1943. Allikevel valgte om lag 3000 menn å bli værende, som ble støttet av personer som frivillig reiste fra Spania til fronten. Noen av disse ble innlemmet i Waffen-SS, mens andre ble en av «Den blå divisjonen» (Legión Azul).
I 1940 møttes Hitler og Franco i Hendaye, men ble ikke enige om samarbeid. Hitler forsøkte å overtale Franco om tillatelse til å gå gjennom Spania for å erobre Gibraltar, men godtok ikke Francos krav om motytelser. Franco krevde kontroll over territorier i Nord-Afrika og Portugal, samt at Tyskland skulle veie opp mot blokaden fra Storbritannia (forsyningskravet).
Franco ga jødene en motsetningsfylt behandling under andre verdenskrig. På én side ga han ordre om å utarbeide en liste over jøder i Spania, som ble på 6000 personer, og videresendte denne til Heinrich Himmler. Flere av personene på lista ble sendt i konsentrasjonsleire. På den andre siden ga Spania også visum til en rekke flyktende jøder.
Spanias tette bånd til aksemaktene (Tyskland og Italia) gjorde at landet ble møtt med internasjonal fordømmelse og isolasjon etter borgerkrigen. Først etter utbruddet av den kalde krigen mellom USA og Sovjetunionen ble Franco møtt av økende diplomatiske henvendelser, noe som skyldte hans hat mot kommunismen. USAs president Richard Nixon anerkjente Francos kamp mot kommunismen, og på 1950-tallet fikk USA opprette militærbaser i Spania, en i Cádiz (kalt Rota) og en i Sevilla (kalt Morón).
Sentrale trekk ved diktaturet
På 1940- og 1950-tallet var Franco eneveldig statsoverhode, og det eneste lovlige politiske partiet var Falangen. I denne første fasen av diktaturet forfulgte, fengslet og henrettet Franco flere hundretusen politiske motstandere som kommunister, republikanere og separatistbevegelsene i Catalonia og Baskerland. Det var stort fokus på å ramme dem som kjempet på republikkens side i borgerkrigen. Han forbød også å snakke katalansk og baskisk.
I 1938 innførte Franco dødsstraff i straffeloven, og ble anvendt i partiske rettsaler mot politiske motstandere, inntil diktaturets slutt. Mot slutten av diktaturet ble dødsdommene sjeldnere, og i noen tilfeller omgjort til fengselsstraff. Dette var tilfelle i 1975, da de fem siste dødsstraffene i Spania ble utført. To ETA-medlemmer fikk dødsstraff etter terrorhandlinger og mordet på en politimann, mens fire ETA-medlemmer tiltalt i samme sak fikk omgjort sine dødsdommer. Ytterlige tre medlemmer av den antifascistiske organisasjonen FRAP fikk dødsstraff samme år.
Landets medier, radio og fjernsyn var sterkt sensurert, og disse fikk en viktig rolle i å legitimere den tidligere borgerkrigen. Dette gjorde at Francos regime mystifiserte borgerkrigen og skapte et narrativ om at de reddet nasjonen fra voldelig konflikt og kommunismen. Det ble utviklet en personkult rundt Franco som Spanias redningsmann. Diktaturet hadde tette bånd til den katolske kirken, som ble statsreligion, og det var ikke før i 1967 at man fikk full lovfestet religionsfrihet.
I 1940-årene var landets økonomi basert på en politikk om selvberging, men landet var svært rasert etter borgerkrigen. Man opplevde uår, hvor avlinger sviktet, og landet opplevde stor matmangel i det som blir kalt «sultens år» (los años del hambre). I denne perioden valgte Juan Peróns Argentina å sende korn og kjøtt med skip over Atlanterhavet.
Gradvis utover 1950-tallet ble diktaturet mindre strengt, man innførte liberaliserende reformer og dannet diplomatiske relasjoner med omverdenen. Man gikk bort fra autarki, omfattende forfølgelse og terrorisering av antatte fiender. Spania ble medlem av FN i 1955. Fra midten av 1950-tallet satset Spania på turisme som viktig næringsvei, og spanjoler reiste for å arbeide i Frankrike, Tyskland, Sveits og Belgia. Disse sendte penger hjem og var en viktig kilde for kapitaltilførsel. Franco byttet ut mange av falangistene i sentrale posisjoner med profesjonsutdannede eksperter fra Opus Dei. Disse ledet an i arbeidet og gjennomføringen av en rekke reformer, og dette er kjent som det økonomiske miraklet, hvor landet fikk en økende velstandsutvikling og fremveksten av en stor middelklasse.
I 1966 vedtok parlamentet en lov om at makten skulle deles mellom regjeringsleder og statsoverhode. I samme år kom en ny presselov som myknet sensuren. Det ble blant annet tillatt med trykking av alternative tidsskrifter, og fjernsynskanalen RTVE etablerte en ny TV-kanal samme år, TVE 2. Tre år senere, så valgte Franco å annonsere at kong Juan Carlos som sin fremtidige "arving" som Spanias statsoverhode (jefe del estado).
I 1973 kjente Franco, nå over 80 år gammel, at han ikke lenger evnet å lede Spania, og valgte der å utnevnte admiral Carrero Blanco som ny statsminister (presidente del gobierno). Blanco ble imidlertid drept i et attentat organisert av ETA kort etter, før Franco selv døde i 1975.
Familie og privatliv
Franco giftet seg med Carmen Polo (1900–1988) i 1923, og de fikk datteren Carmen (1926–2017). Familien flyttet flere ganger gjennom Francos militærkarriere, men etablerte seg til slutt i Pardo-palasset i Madrid i 1940, der de bodde i 35 år, inntil Francos død. På slutten av livet ble han rammet av Parkinsons sykdom. Familien ferierte i Pazo de Meiras i La Coruña (Galicia). Datteren Carmen giftet seg i 1951 med Cristóbal Martínez-Bordiú og fikk syv barn. Francos barnebarn, Maria del Carmen, giftet seg i 1972 med et av barnebarna til kong Alfonso XIII. Franco ble gravlagt i Valle de los Caídos (De falnes dal), nordvest for Madrid.
Ettertidens dom over Franco og regimet
Fransisco Franco og diktaturet er et svært polariserende tema, og preget av svært ulike synspunkter. Av sine tilhengere på den politiske ytre høyresiden blir han hedret for å ha vunnet borgerkrigen, og dermed forene et svært splittet land som beveget seg mot kommunismen. Mens av hans motstandere på sentrum-venstresiden blir Franco ansett som en leder av et militært kupp mot et demokratisk valgt regime. Han blir også ansett som en krigs- og menneskerettighetsforbryter som stod bak massakre, henrettelser og masseforfølge i løpet av borgerkrigen og i diktaturet.
Motstanderne påpeker av Franco-diktaturet kvelte demokratiets fremgang, fratok befolkningen ytringsfriheten, at hans tradisjonelle kvinnesyn bremset kvinnefrigjøringen, hindret økonomisk utvikling og tvang et stort antall intellektuelle til å migrere, hvor mange dro til Frankrike, USA og Mexico etter borgerkrigen.
Spanias amnesti-lov fra 1977 og «Glemselspakten» (el pacto del olvido) gjorde at man unnlot å ta et oppgjør med både borgerkrigen og diktaturet, fordi man ville se fremover og konsolidere demokratiet. Man brente en rekke sentrale dokumenter, og lovfestet at man ikke skulle etterforske krigsforbrytelsene fra borgerkrigen eller diktaturet. Disse avgjørelsene, i en periode kalt «den spanske transisjonen», gjorde at demokratiet ble trygget, bare truet av et mislykket militærkupp i 1981. Denne «modellen» utført av spanske styresmakter er blitt hyllet, og har delvis blitt eksportert til og vært utgangspunktet for flere latinamerikanske land som har gått fra diktatur til demokrati (eksempelvis Chile og Argentina).
Etter millenniumskiftet har den spanske venstresiden med det spanske arbeiderpartiet (PSOE) ledet an i et oppgjør med borgerkrigen og diktaturet. Dette har bidratt en polariserende debatt med det konservative Folkepartiet (PP) som fremste motstander av dette oppgjøret.
I 2008 åpnet dommer Baltasar Garzón etterforskning for å granske hva som skjedde med personene som forsvant under borgerkrigen og de første årene under Franco-regimet. Spansk høyesterett underkjente Garzóns rettigheter til å ta opp igjen etterforskningen, og opprettholdt amnestiloven fra 1977. Han ble til slutt fratatt jobben som statsadvokat, og mistet permanent retten til å etterforske forbrytelsene. I 2012 anmodet FNs spesialetterforsker Pablo de Greif Spania om å endre amnestiloven, slik at landet kunne ta et oppgjør med fortiden fra borgerkrigen og diktaturet.
I 2007 ble en viktig minnelov godkjent av lovforsamlingen i Spania (La Ley de Memoria Histórica 52/2007). Denne lovfestet at alle som hadde blitt forfulgt under borgerkrigen og Franco-tiden skulle få moralsk oppreisning. Etter at loven ble implementert, ble de fleste statuene av Franco fjernet fra det offentlige rom og mange gatenavn ble endret i hele Spania.
Folkepartiet fjernet all finansiering til minneloven fra 2007, og dette gjorde at oppgjøret lå i dvale frem til 2017–2018, da en rekke debatter resulterte i at Franco ble fjernet fra sitt mausoleum «De falnes dal» i 2019, til en privat familiegrav. Koalisjonsregjeringen bestående av PSOE og Podemos momentum vedtok i 2022 en fornyelse av den «historiske minneloven» fra 2007, kalt «den demokratiske minneloven».
Les mer i Store norske leksikon
Litteratur
- Cuesta, Josefina (2007): Memorias históricas de España (siglo XX). Fundación Francisco Largo Caballero
- Graham Helen (2005): The Spanish Civil War: A Very Short Introduction. Oxford University Press
- Payne, Stanley G. (2008): Franco and Hitler. New Haven: Yale University Press. Les utdrag og omtale av boken på google.books
- Preston, Paul (2011): The Franco regime. University of Wisconsin Press. Finn utdrag av boken på google.books
- Preston, Paul (2012): The Spanish Holocaust: Inquisition and Extermination in Twentieth-Century Spain. Harper Press
- Palacios, Jesús og Payne, Stanley G. (2008): Franco, mi padre. Francos datter, Carmen Franco forteller om sin far. Finn utdrag av boken på google books.
- Juliá Diaz, Santos red. (2006) Memoria de la guerra y del franquismo. Taurus Historia