Location via proxy:   [ UP ]  
[Report a bug]   [Manage cookies]                

Logg inn eller registrer deg☞

Versj. 108
Denne versjonen ble publisert av Autokorrektur 10. april 2024. Artikkelen endret 15 tegn fra forrige versjon.

Froland verk var et jernverk i det østlige Agder. Verket ble mest kjent for støping av kanonkuler, men produserte også blant annet ovner, gryter, stangjern og spiker. Froland verk fikk privilegier til drift 6. juni 1763, ble bygd opp i årene 1764–1765, før masovnen ble slukket for godt i 1867. Dermed opphørte smelting av malm til råjern. Spiker- og stangjernproduksjon fortsatte imidlertid fram til 1876.

I 1871 kjøpte arendalsfirmaet Smith & Thommessen verket og gjorde det om til sagbruk og høvleri med impregneringsverk.

Jernverkets hovedbygning, ulike driftsbygninger og parkanlegget er i dag kommunens eiendom og utgjør Frolands Verk Kultursenter.

Stedet

Verket ble bygd opp på gården Træ ved Trævatn, i dag Trevann, i Froland kommune i det østlige Agder. Der var det allerede et stort sagbruk med rikelig tilgang på vannkraft og skog. Det fantes også rikelig med jernmalm i nærheten. Eieren av gården, Skjelluf Træ, likte ikke planene om et jernverk på hans grunn. Han fikk valget om enten å leie ut gården eller selge den til jernverket, og gikk motvillig med på å leie den ut.

Grunnleggelse

Det var de tre arendalsborgere Hans Hagerup, Niels Larsen Røer og Thomas Jørgensen Toft, som sto bak opprettelsen av Froland jernverk. Trekløveret fikk på plass den nødvendige startkapitalen på 20 000 riksdaler, dels av egne midler, dels ved hjelp av to investorer fra London. Det var Hans Hagerup som var hovedmannen. Han hadde en embetsstilling som veier og måler i Arendal.

Jernverket ble ikke den «gullgruven» som Hagerup hadde håpet på. Malmen han hadde funnet var for dårlig, og det oppsto en hard og langvarig kamp om de avgjørende skogressursene.

Gjennom privilegiene fikk Froland jernverk tildelt gårder fra Høvåg i sørvest til Åmli i nord. Bøndene på disse gårdene skulle brenne og kjøre trekull, korn og varer til og fra verket. Men konkurransen om skogen var hard, og ikke alle ønsket det nye jernverket velkommen. Frolands konkurrenter var trelasthandlere i Arendal og to andre jernverk, Næs og Egeland.

Opprettelsen av det nye jernverket var dårlig forberedt. Fra før av fantes det ulike type privilegier, gitt til ulike grupper, som utelukket hverandre. Gården Træ, hvor Froland jernverk skulle opprettes, kan tjene som eksempel. Både Næs jernverk og Fritzøe jernverk (sistnevnte i Larvik) mente at de hadde krav på gården (og for øvrig også alle andre gårder i Froland). Dessuten mente også eieren av Egeland jernverk at gården Træ var forpliktet til å yte tjenester for ham. Slik var det ikke bare med Træ gård, men med mange av gårdene som var tiltenkt Froland jernverk. Jernverkets sirkumferens truet med å spise seg grovt inn i de områdene hvor de tre andre jernverkene hadde privilegier fra før.

Protestene fra eierne av både Næs, Egeland og Fritzøe førte til at Frolands sirkumferens, fastsatt i 1770, ble annerledes enn hva som egentlig var tenkt. Etter langvarige forhandlinger ble grensen mellom Froland og Næs fastlagt. Den fulgte stort sett Nidelva fra Simonstad i Åmli til Espeland. Det var mer enn 300 gårder som ble lagt til Frolands sirkumferens, og 235 var forpliktet til å brenne og kjøre trekull til verkets bruk. Bare seks av disse lå i Froland. Bøndene skulle få rimelig betaling for arbeidet, men i virkeligheten kom bøndene dårlig ut av handelen.

Også trelasthandlerne i Arendal, bom- og grunneiere langsmed Nidelva var imot verket fordi de hadde rettigheter til skogen, sager og fløting i området. Trelasthandlerne i Arendal forsøkte for eksempel å hindre verket fra å bruke Nidelva, som munner ut i Arendal, som transportåre. Dette førte etter hvert til at Grimstad ble utskipningshavn for verkets produkter og innskipningshavn for varer til verket. Jernet fra verket ble derfor rodd, seilt eller trukket på lektere, prammer eller båter til Rore ved Grimstad. På tilbakeveien tok skipperne med seg korn til bøndene og arbeiderne. Til tross for protestene fikk jernverkseierne i 1867 lov til å skjære til 10 000 bord i året på verkets sag.

Eierhistorie

Hagerup solgte jernverket i 1768 for 16 000 riksdaler, selv om verkets verdi ble vurdert til 80 000 riksdaler. Dette var to år før forhandlingene om sirkumferensen ble avsluttet. Kjøperen var et nytt trekløver, med den dansk-norske industrieieren, generalmajoren og godseieren Johan Frederik Classen i spissen. Classen var opprinnelig fra Christiania eller Kongsberg og var blitt en rik forretningsmann i Danmark. Blant annet bygde han opp og eide krutt- og våpenfabrikken Frederiksværk i byen med samme navn. Han var bosatt i Danmark og engasjerte seg i Froland jernverk for å sikre leveranser av jern til våpenfabrikken sin. Han arbeidet for øvrig også i mange år for Moss jernverk i København.

Classen investerte tungt i verket. Blant annet sørget han for at elva Hisåna ble regulert, slik at verkets vannhjul hadde en jevn forsyning med vann, og han bygget en ny spikerhammer på verket og en stangjernshammer, samt et lager for trekull i Landvik.

Etter hvert eide Classen 2/5 av jernverket, det samme gjorde baron Reinhard Iselin (1714–1781), mens kongen eide 1/5 av verket. Da baronen døde, giftet Classen seg med enka Anna Elisabeth Iselin (1735–1786) og eide da 4/5 av bedriften.

Froland gikk med underskudd for Classen, og i 1779 la han jernverket ut på auksjon. Det var ingen som bød på verket, og først ved fjerde forsøk lyktes Classen med å selge bedriften. Salgsprisen på jernverket var 45 000 riksdaler.

Til tross for eierskiftet ser det ut til at kongen fortsatt var medeier av verket. I 1786 overtok Classens svoger, sorenskriver i Råbyggelaget, Hans Smith (1748–1804), kongens andel i jernverket uten betaling mot at han forpliktet seg til å drive det. Smith ble etter hvert eneeier av verket, og fikk dessuten innvilget et stort lån på 40 000 riksdaler og en verdifull kontrakt på levering av kanonkuler. Det var ikke toll på leveranser av jern fra Norge til Danmark, og Napoleonskrigene i Europa skapte stor etterspørsel etter kanonkuler fra Froland. Jernverket gikk inn i sin storhetstid. Samlet sett telte jernverkssamfunnet på Froland mer enn 320 menn, kvinner og barn i 1790-åra. Det vil si at det var en svært stor arbeidsplass i Norge.

Da Smith døde i 1804, arvet enka Magdalene Marie Smith, født Classen (1760–1838), verket og drev det videre til 1820, det vil si i 16 år. Det er godt mulig at hun også drev jernverket eller var tungt involvert i driften mens Hans Smith fortsatt var i live.

I 1805 hentet Magdalene Marie Smith den skotske støperispesialisten Thomas Crawfurd (1779–1850) til Froland. Import av eksperter fra utlandet var svært vanlig ved norske jernverk, og Froland hadde tidligere gjort gode erfaringer med svenske og britiske spesialister. På Froland bygde Crawfurd i 1805 Norges første kupolovn og innførte jernstøping i lukkede former. Dette revolusjonerte produksjonen. En kunne støpe tynnere plater (noe som reduserte forbruket av det dyrebare trekullet), hadde mer kontroll med sammensettingen av smelten og kunne støpe finere design. Crawfurd arbeidet senere på Næs jernverk.

Det var også Magdalene Maria Smith som anla hage- og parkanlegget ved Trevannet i senbarokk og romantisk stil. Slik som ved andre herregårder hentet hun også utenlandske spesialister – dyktige landskapsarkitekter og gartnere – til dette arbeidet.

Etter at Norge var blitt dratt inn i Napoleonskrigene fra og med 1807 gikk verket dårlig. I 1820-åra var det Hans Ellefsen Dedekam (1772–1848) som eide verket. I 1830-åra ble verket overtatt av kreditorene.

Verket ble i 1845 kjøpt av familien Treschow i Larvik, som fra før av eide Norges største jernverk, Fritzøe verk. Froland ble rustet opp og fikk for første gang tilgang til noen av Norges beste malmgruver. Blant Fritzøes investeringer i 1850-åra var to nye ovner for å avhjelpe mangelen på trekull, to dampskip fra Liverpool med kraftige maskiner for å dra lektere til og fra Roresand, og et bidrag til en moderne 3,5 kilometer lang vei med fem meters kjørebredde mellom Rore og Grimstad.

Takket være det nye eierskapet, nye ledere og store investeringer, opplevde Froland jernverk en svært god periode på 1850-tallet. I 1840-åra ble staben kuttet ned fra 83 til 62 arbeidere og funksjonærer, før det gikk opp til 75 i starten av 1850-åra. Blomstringen var imidlertid kortvarig, og en del av råjernet ble fraktet til Larvik hvor det ble foredlet til stangjern. Fra 1860, kanskje til og med tidligere, kom virksomheten i en ny krise, og ledelsen reduserte tallet på ansatte til 53. Den 14. august 1867 ble masovnen slukket for godt, men produksjon av stangjern og spiker fortsatte fram til 1876.

Fritzøes forvalter på Froland var Georg Sverdrup, bror til juristen, politikeren og senere statsministeren Johan Sverdrup. Sverdrup var sterkt interessert i hagebruk. Han ga Magdalene Marie Smiths park en delvis ny utforming i engelsk landskapsstil. Han var pioner på fruktdyrking, og fikk plantet et stort antall frukttrær.

I 1871 kjøpte arendalsfirmaet Smith & Thommessen verket for 71 000 spesidaler og gjorde det om til sagbruk og høvleri med impregneringsverk.

Gruver

Hans Hagerups arbeidere lette etter jernmalm i seks kirkesogn og han fikk lov til å drive (mute) på tolv nye jernskjerp og to gamle gruver. De lå mellom Øyestad i vest og Vegårshei i øst. De to gamle gruvene var Anna Catharina gruve i Rannekleiv og Gamle Rannekleiv gruve sørvest for Arendal. Den mest verdifulle av gruvene var Lyngrot som lå i Froland. Jernmalmen var svært god, men inneholdt en del fosfor, slik at den egnet seg best til støpegods og i mindre grad til stangjern. Med overtakelsen fikk Froland tilgang til malm fra noen av Norges beste jernmalmgruver, Bråstad, Klodeborg gruver og Torbjørnsbu. Alle gruvene lå i Arendalsfeltet.

Produkter

I motsetning til Næs og Egeland jernverk egnet jernet fra Froland seg dårlig til smiing av stangjern (som ga høyere salgspris enn støpejern). Den dårlige malmkvaliteten fra Lyngrot og mangel på trekull ble brukt som forklaring. Imidlertid produserte verket spiker fra 1790-åra.

Froland jernverk ble mest kjent for støping av kanonkuler. Etter at Treschow overtok jernverket i 1845, fikk jernverket en bestilling på 15 000 spesidaler (tilsvarende 1,6 millioner kroner i 2023). Det hadde også en omfattende produksjon av jernovner, og knyttet blant annet til seg ovnskunstneren Ole Nilsen Weierholt. Ellers ble det støpt gryter, panner, munkejern og jerngittere, gravminner med mer, og det ble blant annet hamret ut ambolter, skipsnagler og spiker.

Kulturminnet og kultursenteret

Den tidligere hovedbygningen, gårdstunet og kontorbygningen Storhaven står fortsatt i dag. Bygningen ble fredet i 1927, og hovedbygningen ble restaurert i 2008. Det er Froland kommune som eier alle historiske bygg knyttet til storgården og jernverksvirksomheten. Det er kun tidligere husmannsplasser og skog som ikke er eid av kommunen. Stedet drives i dag som kultursenter.

Matematikeren Niels Henrik Abel var forlovet med guvernante Christine Kemp (1804–1862) som arbeidet på Froland Verk. Han døde på verket under et besøk i 1829, og dødsværelset hans har stått omtrent urørt siden da.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Litteratur