Location via proxy:   [ UP ]  
[Report a bug]   [Manage cookies]                

Faktaboks

Også kjent som

Fritzøe Værk; Fritzøe jernverk; Fritsø jernverk

Stiftet
1640-åra
Nedlagt
1868
Hovedbygningene (Verksgården) på Fritzøe verk, nå Larvik Museum
Ovn i rokokko, produsert 1776
Av /Larvik museum.
Lisens: CC BY SA 3.0

Fritzøe verk var Norges klart største jernverk basert på vannkraft, trekull og masovnsteknologi. Verket var i drift fra 1640-åra til 1868, og sto for tilvirkning av omtrent en femdel av den samlede jernproduksjonen i Norge. Verket ble opprettet på Langestrand, ved Farriselva i Larvik, Vestfold, men utviklet seg over tid til et mektig og godt integrert konsern med mange produksjonssteder.

Jernverket ble utviklet og kontrollert av Ulrik Frederik Gyldenløve på 1700-tallet. Michael Treschow moderniserte bedriften, og ledet jernverket og sagbruksdriften i de utfordrende tidene på midten av 1800-tallet.

Det meste av produksjonen var stangjern, resten støpejern: kuler, granater, kanoner, ovner, gryter, panner og gravplater.

Etter at jernverkstida var over, satset bedriften på blant annet treforedling og byggevarehandel, og er i dag kjent som Treschow-Fritzøe AS.

Stedet

Fritzøe jernverk, fra hovedverket på Langestrand, nå Larvik museum

Området ved Farriselva var tidlig gjenstand for en industriutvikling. Utgangspunktet for etablering var utnyttelse av vannressurser, men også de store skogeiendommmene. Gjennom Hammerdalen renner Farriselva fra Farrisvannet og løper ut i Larviksfjorden. Mens Lågen, på den østre siden av Larvik, var fløtningselva fra gammel tid, ble Farriselva industrigründernes kilde til rikdom.

Langestrand utviklet seg til et verkssamfunn hvor fattig og rik hadde sine boliger og hager om hverandre. Her bodde arbeidere, formenn, smeder, administrasjon og sjøfolk vegg i vegg. Fortsatt er mye bygningsmasse og det komplette gatenettet i behold, med århundrenes tilføyelser.

Eierhistorie

«Fritzøe Jernværk i Laurvig», litografi fra 1843
Av /Larvik museum.
Lisens: CC BY SA 4.0

Opprettelsen av jernverket på Langestrand

Allerede i 1623 ble det nevnt ei jernhytte som lå på grunnen til Fritsø gård eller Fritzøehus, en tidligere adelig herregård. Ordet jernhytte ble vanligvis brukt for såkalte rennverk, det vil si en virksomhet hvor en kunne tilvirke visse jernvarer, men hvor man ikke var i stand til å smelte jernmalm. Dette ble først mulig da arbeidere ved Bærums jernverk og Fossum jernverk klarte å bygge og drive masovner fra og med henholdsvis 1622 og 1625/1626. Det er ukjent hvor jernhytta lå nøyaktig.

Verket i familien Langes eie 1649–1670

I 1642 eller 1643 søkte lensherre i Brunla og Numedal, Nils Lange (1609–1652/1653), om tillatelse til å føre jernmalm til Fritzøe og få vanlige privilegier. I 1649 opprettet han verket, med en dobbel masovn. Det kan tyde på at planen allerede fra starten av var å støpe kanoner. Den dobbelte ovnen ble fornyet i 1651, og i 1653 ble det gjennomført fire blåsninger, det vil si fire kortvarige perioder med smelting av jernmalm. Videre bygde Lange en stangjernshammer med to herder, plate-, bolte- og spikerhammer. Stangjernet ble gjennom hele jernverkstida verkets viktigste produkt. Til verket hørte også et sagbruk.

Da Nils Lange døde, arvet de to mindreårige barna hans, Ove og Anna Margrethe Lange, verket. Det var Nils Langes søster, jomfru Ida Lange, som ble barnas verge og styrte verket. Hun ble motarbeidet av myndighetene, og produksjonen var liten, men hun klarte å holde virksomheten i gang helt til 1664. Deretter lå verket nede i flere år fram til 1670, noe som førte til at verket mistet sine privilegier. Ida Lange døde i 1667. Stattholderen, Ulrik Frederik Gyldenløve (1638–1704), Frederik 3.s illegitime sønn, satte i gang en plan for å overta jernverket. I 1670 solgte Ove Lange, som da var blitt myndig, Fritzøe til Gyldenløve.

Grevskapstida 1671–1817

Laurvigen grevskap
Ulrik Frederik Gyldenløve (1638–1704) overtok godset Fritsø med jernverket i 1670, og tre år senere ble det opphøyet til grevskapet Laurvig. Kart over grevskapet fra 1812. I 1821 ble Laurvigen slått sammen med Jarlsberg grevskap til Jarlsberg og Larviks amt.
Av /Kartverket.

Det var ingen tilfeldighet at Fritzøe ble det største og viktigste jernverket i Norge. Det skjedde etter at verket kom i familien Gyldenløves eie. I 1671 ble Laurvigen grevskap opprettet som arvegods for Gyldenløve. I det svært autoritære og korrupte dansk-norske dobbeltmonarkiet var nærhet til kongen avgjørende for å lykkes på toppen av samfunnshierarkiet. Gyldenløve hadde fått de viktigste embetene i Norge (han var stattholder og kommanderende general), sjøl om han for det meste oppholdt seg ved kongens hoff i København.

I konfliktene og krigene med svenskene ble Fritzøe en viktig del av det man med et moderne uttrykk kan kalle for det dansk-norske militær-industrielle komplekset. Hele grevskapet Laurvigen ble rettslig, sosial og økonomisk innrettet for å maksimere profitten fra Fritzøe jernverk. Historiker Øystein Rian har derfor betegnet grevskapet som en koloni hvor naturressursene og menneskene – særlig jordbrukerne – ble utbyttet grovt og overskuddet overført til imperiets sentrum.

Gyldenløve fikk særlige privilegier til å drive jernverket i 1673 og 1689. Gjennom privilegiene fikk Gyldenløve omfattende rettigheter over de naturlige og menneskelige ressursene i en omkrets på fire mil rundt masovnen. Denne sirkelen ble kalt for sirkumferens. Det var store deler av Vestfold som dannet sirkumferensen. Den overlappet med sirkumferensen som var gitt til Kongsberg sølvverk, og det tok fram til 1720 før de gjensidig utelukkende rettighetene bergverkene seg i mellom ble avklart.

Rettighetene gikk ut på å kunne fritt bygge og drive masovner og hammerverk der det måtte passe ham, hogge skogen og drive sagbruk, mens ingen andre fikk lov til det. Privilegiene forpliktet bøndene og deres husmenn til å brenne trekull og kjøre kull, proviant og varer for verket. De hadde krav på betaling, men lønna ble fastsatt uten at de fikk et ord med på laget.

Verket forble i familien Gyldenløves eie fram til 1835. Etter Ulrik Frederik Gyldenløve fulgte Ferdinand Anton Danneskiold Laurvig (1688–1754) som eide verket fra 1704 til 1754. Hans sønn Frederik Ludvig Danneskiold Laurvig (1712–1762) arvet verket i 1754 og eide det fram til 1762. Han døde barnløs, og verket gikk over til broren, Christian Conrad Danneskiold Laurvig (1723–1783). Etter hans død oppsto det tvist mellom arvingene. Det var Christian Ahlefeldt-Laurvig (1732–1791) som kom seirende ut av stridighetene, og han eide verket fra 1785 til 1791. Hans etterfølger, Frederik Ahlefeldt-Laurvig (1760–1832) solgte jernverket til den dansk-norske kongen Christian 7. Mellom 1814 og 1817 forble jernverket, ifølge en hemmelig paragraf i Kiel-traktaten, en del av den danske kongens privateiendom, men skulle selges innen seks år.

Verket i Treschow-familiens eie 1835–1868

I 1817 kjøpte et interessentskap verket. Interessentskapet besto av amtsforvalter Michael Falch, kjøpmann Mathias Sartz, prost J.F. Sartz og verkets kasserer Børre Gether («grevlingene»). Det var dårlige konjunkturer i etter at napoleonskrigene tok slutt og det danske markedet falt bort. Eierne kom i økonomiske vansker og måtte gi opp med tap.

I 1835 ble jernverket solgt til etatsråd Willum Frederik Treschow, som også overtok hele grevskapet. Deretter var verket i familiens eie fram til det ble lagt ned i 1868. På mange måter ga jernverket grunnlag for den industrielle utvikling som Treschow-Fritzøe senere har tatt del i.

Konserndannelse

Masovnsruin på Moholt ved Siljan i 2021
Av /Anno Norsk skogmuseum.

Fritzøe utviklet seg over tid til et vel integrert konsern, med flere produksjonssteder og store avstander. Den viktigste grunnen til denne spredningen i rommet var at det ikke fantes nok skog i nærheten for å drive så utstrakt virksomhet i eller i nærheten av Larvik. Det trengtes enorme mengder trekull til røsting og smelting av jernmalm og til gjentatt oppvarming i hammersmiene. Skogen oppover i Farrisvassdraget var snart uthogd, og masovner og hammerverk ble etablert der det var mer skog.

Organisering

Fritzøe jernverk bestod av følgende enheter:

  • Hovedverket på Langestrand: Masovn, hammere, valseverk og kjettingfabrikk (1642–1868).
  • Halleverket: Masovn og hammer (1662–1810)
  • Hagenes hammerverk: Hammere (1688–1837)
  • Moholt jernverk: Hammer og masovn (1731–1867)
  • Barkevigs masovn (1740–1845). Etter 1845 blant annet støperi
  • Frolands verk ved Arendal: Masovn (1845–1867)
  • Malmgruver ved Arendal og på Langøy ved Kragerø

I 1865 (3 år før nedleggelsen), var det drift ved Hammerdalen, Barkevik (Helgeroa) og Moholt (Siljan).

Hovedverket på Langestrand

Hammer fra Fritzøe jernverk, i dag på Larvik museum

Sjølve midtpunktet for virksomheten lå alltid på Langestrand i Larvik. Her var det dobbel masovn, som var i drift fra 1642 til 1805 og 1846 til 1867. I tida mellom 1805 og 1846 manglet verket trekull til fyring av masovnen. Hammerverket var derimot i sammenhengende drift fram til 1868. Etter hvert ble det bygd valseverk og kjettingfabrikk på Langestrand.

Halleverket

Det første underbruket ble bygd ved Hallevannet, omtrent midt i mellom Larvik og Helgeroa. Det såkalte Halleverket besto av masovn og hammer mellom 1662 og 1810. Verket fikk trekull fra nærområdet. Hammeren på Halle var i drift fram til 1810.

Hagenes hammerverk

På Hagnes eller Hagenes i Hedrum lot Gyldenløve bygge et hammerverk med stangjernshammer i 1689, supplert med en annen stangjernshammer i nærheten i 1735. Stangjernsproduksjonen på Hagenes varte fram til 1837.

I 1691 tvang Gyldenløve eierne av Brunlanes eller Nes jernverk ved Hallevannet til å selge verket til ham. Greven ble på denne måten kvitt en plagsom konkurrent og la ned masovnen.

Moholt jernverk

Grunnmurene etter Fritzøe jernverks kullhus på Moholt i Siljan

I 1731 bygde Gyldenløve et hammerverk på Moholt på Eidet ved Siljan. Råjernet ble fraktet over Farrisvannet i båt om sommeren og over isen om vinteren. Det ble smidd ut til stangjern og så fraktet tilbake igjen til Larvik. Napoleonskrigene skapte etterspørsel etter jern, og konsernet tok til å bygge en ny masovn på Moholt i 1806. Den ble tatt i drift i 1811 eller 1817 og blåst ned for godt i 1867.

Barkeviks masovn

Barkevik i Helgeroa bygget Gyldenløve masovn i 1740. Denne var i drift fram til 1845. Deretter var drev Treschow et jernstøperi på stedet som var i drift til ut på 1900-tallet.

Frolands verk

Trekullovn på Frolands verk i 1950-åra.
Etter at Froland jernverk ble et underbruk av Fritzøe jernverk i 1845, ble det oppført to trekullovner ved verket hvor man kunne brenne mindreverdig trevirke og avfall fra sagbruket til trekull. Bildet viser den ene ovnen som fortsatt sto igjen på Frolands verk i 1950-åra.
Av /Aust-Agder museum og arkiv.

I 1845 kjøpte Fritzøe Frolands jernverk i FrolandAgder. Der var det masovn fram til 1867. Fritzøe satte i gang en omfattende modernisering av verket.

Den vidstrakte og omfattende produksjonen innebar også at Fritzøe måtte klare å frakte råstoffer og varer mellom de ulike stedene. Konsernet eide flere flere skip, opprettet et verft og sysselsatte flere tusen mennesker med transport.

Batteristranda

På den vestre del av den opprinnelige bystranda ble det anlagt kanonbatteri i begynnelsen av 1700-tallet for å beskytte Fritzøe verk som blant annet produserte kanoner for dobbeltmonarkiet. Befestningene i Stavern ble anlagt av samme årsak.

Batteriet var i bruk under napoleonskrigene, men forfalt i 1840-årene. På Langestrand ligger flere bygninger oppført av de militære fra 1807 til 1814 da anlegget ble rustet opp, deriblant kaserner for offiserer og mannskap tilknyttet batteriet – opptil 60 mann på det meste og 5–6 kanoner. Deler av stranda ble benyttet til kullmiler og lager av Fritzøe verks og senere Treschow–Fritzøes trelast.

Produksjon

Etasjeovn fra Fritzøe jernverk (1774) med kong Christian VIIs portrett og monogram samt den norske løve

Gruver

Gjennom privilegiene av 1673 fikk Fritzøe tildelt noen av de mest verdifulle gruver i Arendalsfeltet, blant annet Torbjørnsbu ved Arendal, og etter hvert fra Langøygruvene i Kragerø. Verket administrerte gruvene rundt Arendal fra Torbjørnsbu gård. Det var spesielt at denne gården, i det som i dag er Arendal, var en del av Laurvigen grevskap.

Produkter

Tremodeller til bruk for produksjon av ovnsplater ved Fritzøe jernverk

Et hovedprodukt gjennom mye av verkets historie var ovner. Verket engasjerte ledende treskjærere til å utforme sine ovnsplater i tidens stil. Blant annet finnes bevart flere plater av den kjente rokokkokunstneren Henrik Bech. På 1730-tallet var Fritzøe ledende i utviklingen av etasjeovner, som hadde bedre varmeutnyttelse enn de eldre ovnene. Verket eksporterte også stangjern til USA og kanoner og kuler til arsenalet i København.

Selv om ovner og kanoner er det som huskes best i ettertid, er det stangjern som var det viktigste produktet. Dette ble solgt til andre verk og bedrifter og også eksportert til utlandet. Stangjern er rujern som ble viderebehandlet til smijern. Dette stangjernet ble laget i sin spesielle form for å vise kundene hvor «mykt» Fritzøejernet kunne være.

Vellykkede omstillinger og utvidelser etter jernverkstida

Treschow-Fritzøe, treforedling
Av /Norsk Teknisk Museum.
Lisens: CC BY SA 4.0
Fritzøe sliperi og kraftstasjon
Av /Fritzøe sliperi og kraftstasjon.
Lisens: CC BY SA 4.0

I 1865 sysselsatte jernverkets anlegg i Hammerdalen, Barkevik og Moholt 13 funksjonærer og 220 arbeidere (Hagenesverket var nedlagt allerede i 1837). Nedleggelsen av hovedverket i 1868 kunne dermed fått alvorlige følger for mange mennesker dersom ikke Fritzøebedriften hadde hatt flere ben å stå på. Til alt hell kunne en del av den overflødige arbeidskraften overføres til sagbruket som gjennomgikk en stor utbygging samtidig med nedleggelsen av jernverket.

Etter at jernverkstida var over, satset bedriften på treforedling, det vil si sagbruk, tresliperi og etter hvert wallboard og cellulosetilvirkning. I 1865 satte Treschow i gang et nytt dampdrevet sagbruk ved Lågen, og i 1871 kjøpte verket Hølen dampsag. Dermed var Fritzøe eier av de tre største sagbrukene i og omkring Larvik. Til sammen sysselsatte de tre sagbrukene over 100 mann. Fritzøe verk var nå inne i en voldsom ekspansjon. I 1875 kom tresliperiet, et av de første i landet, og noe senere høvleriet. Firmanavnet ble i 1877 forandret til Treschow-Fritzøe. Mølledriften gikk også godt.

Treforedling spilte en viktig rolle i konsernet fram til 1990-tallet, og Fritzøe Skoger arbeider i dag fortsatt med skogdrift og naturforvaltning.

Konsernet utvidet sin virksomhet også innen moderne næringsveier. Fra 1900 satset Treschow-Fritzøe også på produksjon av elektrisk kraft i regionen. Fra 1995 tok firmaet opp tilvirkning av blokksteiner i larvikitt, i samarbeid med familien Lundh i Larvik. Videre satset konsernet stort på byggevarehandel og eiendomsutvikling fra omtrent 2000. Treschow-Fritzøe var heleid av Mille-Marie Treschow (1954–2018). I 2015 tok sønnen Michael Stang Treschow over som ny eier av selskapet og eneste aksjonær i Treschow-Fritzøe Holding AS.

Kulturminner

En del av jernverkets bygninger på Langestrand i Larvik er bevart. Verksgården (i dag Larvik Museum) ble bygget i 1865. Utenfor står den store stangjernshammeren fra 1845. Stangjernshammeren ble støpt i Barkevik og var i bruk ved jernverket i Hammerdalen fram til nedleggelsen i 1868.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

Faktaboks

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg