Det var ingen tilfeldighet at Fritzøe ble det største og viktigste jernverket i Norge. Det skjedde etter at verket kom i familien Gyldenløves eie. I 1671 ble Laurvigen grevskap opprettet som arvegods for Gyldenløve. I det svært autoritære og korrupte dansk-norske dobbeltmonarkiet var nærhet til kongen avgjørende for å lykkes på toppen av samfunnshierarkiet. Gyldenløve hadde fått de viktigste embetene i Norge (han var stattholder og kommanderende general), sjøl om han for det meste oppholdt seg ved kongens hoff i København.
I konfliktene og krigene med svenskene ble Fritzøe en viktig del av det man med et moderne uttrykk kan kalle for det dansk-norske militær-industrielle komplekset. Hele grevskapet Laurvigen ble rettslig, sosial og økonomisk innrettet for å maksimere profitten fra Fritzøe jernverk. Historiker Øystein Rian har derfor betegnet grevskapet som en koloni hvor naturressursene og menneskene – særlig jordbrukerne – ble utbyttet grovt og overskuddet overført til imperiets sentrum.
Gyldenløve fikk særlige privilegier til å drive jernverket i 1673 og 1689. Gjennom privilegiene fikk Gyldenløve omfattende rettigheter over de naturlige og menneskelige ressursene i en omkrets på fire mil rundt masovnen. Denne sirkelen ble kalt for sirkumferens. Det var store deler av Vestfold som dannet sirkumferensen. Den overlappet med sirkumferensen som var gitt til Kongsberg sølvverk, og det tok fram til 1720 før de gjensidig utelukkende rettighetene bergverkene seg i mellom ble avklart.
Rettighetene gikk ut på å kunne fritt bygge og drive masovner og hammerverk der det måtte passe ham, hogge skogen og drive sagbruk, mens ingen andre fikk lov til det. Privilegiene forpliktet bøndene og deres husmenn til å brenne trekull og kjøre kull, proviant og varer for verket. De hadde krav på betaling, men lønna ble fastsatt uten at de fikk et ord med på laget.
Verket forble i familien Gyldenløves eie fram til 1835. Etter Ulrik Frederik Gyldenløve fulgte Ferdinand Anton Danneskiold Laurvig (1688–1754) som eide verket fra 1704 til 1754. Hans sønn Frederik Ludvig Danneskiold Laurvig (1712–1762) arvet verket i 1754 og eide det fram til 1762. Han døde barnløs, og verket gikk over til broren, Christian Conrad Danneskiold Laurvig (1723–1783). Etter hans død oppsto det tvist mellom arvingene. Det var Christian Ahlefeldt-Laurvig (1732–1791) som kom seirende ut av stridighetene, og han eide verket fra 1785 til 1791. Hans etterfølger, Frederik Ahlefeldt-Laurvig (1760–1832) solgte jernverket til den dansk-norske kongen Christian 7. Mellom 1814 og 1817 forble jernverket, ifølge en hemmelig paragraf i Kiel-traktaten, en del av den danske kongens privateiendom, men skulle selges innen seks år.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.