Julaften, 24. desember, også kalt julekvelden. Kvelden før juledag, som er minnedag for Jesu fødsel og en av våre største høytidsdager.
I Norge var julaften lenge den dagen det ble vasket, ryddet og pyntet til selve julehøytiden, slik det er i mange land fremdeles. Klokken 17 ble julen ringt inn. Da fikk folk fri for å ta julehelg. Tradisjonen med å ringe julen inn klokken 17 julaften har fortsatt, selv om det er blitt mer vanlig å pynte juletreet og gjøre klart til julefeiringen lille julaften.
De eldste tradisjonene i forbindelse med julaften er verken knyttet til pakker, julenissen eller juletreet, men til mattradisjoner med røtter tilbake til norrøn tid. Mat er fremdeles viktig i julen, og spesielt gjelder dette julemiddagen på julaften. I Norge er det vanlig å spise julens hovedmåltid julaften. Fra rundt forrige århundreskifte var det vanlig å gå rundt juletreet og synge julesanger på julaften. Kveldens høydepunkt for mange, særlig barna, er å åpne julegaver.
Tradisjoner på julaften
Julaften er vanligvis ikke avmerket på norske primstaver siden feiringen av julen for det meste var knyttet til julenatten og første juledag. Det viser hvor sterkt de gamle hedenske og katolske tradisjonene omkring julen og julefeiringen satt i folk.
Julefeiringen har røtter i en eldgammel fest omkring vintersolverv for å ønske solen velkommen tilbake og for å få god vekst og grøde i det kommende året. I Snorres saga om Håkon den gode fremkommer det at den kristne og den hedenske julefeiringen på 900-tallet fant sted til samme tid. Med innføringen av kristendommen ble julen en minnefest for Jesu fødsel.
Helt fra hedensk tid har lys og ild spilt en stor rolle i julefeiringen. I tillegg til å skape hygge og varme, beskyttet lyset mot onde makter. Ifølge folketroen var oskoreia meget aktiv julenatten, og noen måtte være våken hele tiden for å passe på at lysene alltid brant. For å beskytte seg kunne man også kaste stål i brønnen og male tjærekors i pannen og på korsbenet.
Man kunne også lese varsler om fremtiden på julaften. Var det mildt nå, ville det bli en mild vinter, og hvis natten var klar, skulle det bli et godt multeår. Ifølge folketroen kunne man også lese varsler av juleneket, som det mange steder var skikk å sette opp julaften. Ved å se hvilke fugler som satte seg i neket først, kunne man lese varsler om neste års kornhøst. Juleneket skulle også beskytte mot onde makter.
På 1800-tallet var det tradisjon over hele landet «å skyte inn jula» i tillegg til at kirkeklokkene ringte jula inn. Da ble det skutt ett eller tre skudd fra gårdene. Noen skjøt for å markere starten på julehøytiden, andre trodde at skuddene jaget bort onde makter.
Mange steder i landet var det vanlig å ta julebadet på selve julaften. Far i huset badet først, så kona, deretter ungene og til slutt tjenere hvis de hadde noen. Alle badet i det samme vannet. Når alle var rene og hadde tatt på seg sine fineste klær, kunne man gå direkte til julebordet som var dekket med det beste man kunne by på av mat og drikke.
Det var tradisjon mange steder at julebordet sto dekket hele julen. Da kunne alle ta seg en matbit etter behov, og man hadde noe å servere uventede gjester. Ifølge folketroen fikk man besøk av familiens døde denne natten, og de skulle også kunne forsyne seg. Enkelte steder sto bordet også dekket slik at gårdsnissen kunne få seg en matbit. Det vanligste var likevel at nissen fikk sin grøt servert i fjøset. En skikk fra hedensk tid som holdt seg mange steder helt frem til moderne tid, var å gi tuntreet eller ættehaugen et offer i form av en god porsjon øl. Det var viktig å være raus overfor «de usynlige» siden det var de som sørget for godt år og god grøde. I motsatt fall kunne man bli rammet av ulykker og nød. Det skulle også brenne lys på julebordet hele natten, som beskyttelse mot onde makter.
I katolsk tid frem til reformasjonen var det vanlig å dra til midnattsmesse i kirken. I vår tid er det fremdeles tradisjon i mange familier å gå i kirken julaften, men nå er det mest vanlig å delta i ettermiddagsgudstjeneste før man spiser julemiddag. Mange kombinerer dette med å tenne lys på gravene for å minnes de døde. Fra gammelt var det også vanlig å lese juleevangeliet høyt i hjemmet på julaften.
Mattradisjoner
En tradisjon som går langt tilbake i tid i var å spise mølje med hjemmebrygget øl til om formiddagen julaften. Mølje består av flatbrød gjennombløtt av kraft.
Selve julemåltidet varierte i de ulike landsdelene i Norge. I kyststrøkene var lutefisk og kveite delikatesser, mens kjøttretter som svineribbe, pølse og medisterkaker dominerte bordene i innlandet. På Vestlandet ble sauekjøtt mye brukt. Både julegrøt og lutefisk fantes imidlertid på bordene over hele landet. Det har lenge vært skikk å gjemme en mandel i julegrøten, og den som finner mandelen, får en marsipangris i premie. Denne skikken har holdt seg til våre dager. Til maten var det vanlig med øl og dram – også det i rikelige mengder.
Matskikkene i julen har ikke endret seg så mye. Det finnes mange lokale varianter av tradisjonsrike retter, men fremdeles serveres det svineribbe, julepølse og medisterkake, pinnekjøtt, lutefisk, torsk og kveite. Tradisjonen med øl og akevitt til julemiddagen holder seg sterk i Norge, men også her er det store variasjoner.
Familiens middag julaften er en skikk som binder nordmenn sammen i høytiden. Julegudstjeneste, julegaver, julenisse og pynt kan variere med tro og generasjon, men over hele landet samles folk til bords julaften. Hver familie fører matskikkene videre fra generasjon til generasjon. De fleste kristne land har en familiemiddag som høydepunkt i julen, men tidspunktet varierer. I Norden følger vi den tyske skikken med å spise hovedmåltidet julaften.
Julegaver
Skikken med å gi julegaver er gammel. Julegavene var opprinnelig gaver som ble utvekslet mellom høy og lav i samfunnet. I Norden kjenner vi til julegaver tilbake til Eirik Jarls hoff på 1000-tallet. Han ga gaver til sine menn på åttende dag jul, det vil si nyttårsdagen, slik skikken var blant fyrster i andre land, forteller sagaen. I middelalderen var det særlig tjenestefolk som fikk nyttårsgaver. Skikken ble etter hvert flyttet over til julaften, men på midten av 1600-tallet delte man fremdeles ut gaver på nyttårsaften. Julegaver ble likevel ikke vanlig før etter midten av 1800-tallet. De vanligste gavene til barna den gang var nye klær som strikkede votter, sokker og kofter.
I mange land er det ifølge tradisjonen julenissen som kommer med gavene til snille barn. Gavene åpnes enten julaften eller første juledag, i Norden er det vanlig å åpne gavene på kvelden julaften. Gavene kan også legges under juletreet før de åpnes etter julemiddagen julaften.
Les mer i Store norske leksikon
Litteratur
- Berg, Knut Anders, Liv Berit Tessem og Kjetil Wiedswang 1993. Julen i norsk og utenlandsk tradisjon, Gyldendal norsk forlag, Oslo.
- Hallbert, Britt-Marie, Året rundt i naturen. Merkedager – tradisjoner – folketro, Gyldendal Norsk Forlag, Oslo, 1995.
- Hodne, Ørnulf: Våre juletradisjoner, Cappelen, 2002, Oslo.
- Holck, Per, Merkedager og gamle skikker, J.W. Cappelens Forlag a.s., Oslo, 1993.
- Sivertsen, Birger 2003. Mari vassause og den hellige Margareta : Gamle norske merkedager, Damm, Oslo.