Alfred Maurstad

Alfred Maurstad slo gjennom både som felespiller og skuespiller i 1926, i rollen som Torgeir (bygd over Myllarguten) i Sigurd Eldegards Fossegrimen, til Johan Halvorsens musikk. Med Halvorsens slått Fanitullen ble Maurstad blant de aller første som både spilte hardingfele i norsk radio og i Universitetets aula med Filharmonisk Selskaps Orkester.

I 1927–1928 spilte han inn sine første 24 legendariske platesider med folkemusikk som solgte i enorme opplag. Gjennom sine mange turneer og gjennom Hardingfeletrioen, som Eivind Groven startet i 1932 med Maurstad og Sigbjørn Bernhoft Osa som øvrige medlemmer, gjorde han en betydelig innsats for å bedre publikums kjennskap, og holdning, til folkemusikken. Maurstad filmdebuterte også i 1926, som Vigleik i Rasmus Breisteins Brudeferden i Hardanger.

Ettersom han lenge ble forbundet bare med bondekultur, måtte han søke seg nye veier for å imponere de mer elegante miljøene i byen. På Det Nye Teater (1929–1931) hadde han sin første vellykkede riksmålsrolle som forsvarer i Bayard Veillers Mary Dugan-saken, men det knyttet seg fortsatt skepsis til «villmannnen fra Vestlandet» da han ble ansatt ved Nationaltheatret i 1931. Publikum likte ham i filmroller som tateren Stephan i Leif Sindings Fantegutten (1932), som Aslak Bråten mot kona Tordis Maurstad i den første filmen på nynorsk, Breisteins Liv (1934), og som Øyvin Dalen i Olav Dalgards Samhold må til (1935). På teateret måtte han likevel slite med mindre roller, men han fikk ros som Lind i Henrik Ibsens Kjærlighetens komedie, med effektiv Wergeland-maske.

Det helt store gjennombruddet kom i 1936 med tittelrollen i Peer Gynt mot Johanne Dybwads Mor Åse. Gunnar Reiss-Andersen skrev: «Hele Peer Gynts ungdomsoverskudd hadde han, alt det dikteriske – løgnaktige og sløsende, hele fortvilelsen, angsten for det tomme rom hos den gamle Peer hadde han også. Peer du lyver, ja, så godt er det ikke blitt løyet på norsk teater i lange tider.» En svært vellykket turné i 1937 til Trondheim, København og Paris medførte en «Maurstad-feber», som ikke ble mindre med enda en umulig fantastrolle, Vrål i Hans Kincks Driftekaren.

Samme år kom filmgjennombruddet som tateren Fændrik i Tancred Ibsens Fant, etter Gabriel Scotts roman. Nå fikk han også filmtilbud fra Sverige og spilte i Ragnar Hyltén-Cavallius’ Vingar kring fyren (1938).

Alfred Maurstad var en fantasifull aktør i det helt store formatet, men han viste instinktiv forståelse for filmens intime krav, og samarbeidet med Tancred Ibsen var et lykketreff. I 1939 søkte han et års permisjon fra teateret for å spille tittelrollen i Gjest Baardsen. Her sang han Fjellsangen («Å kom, vil I høre en vise om Gjest ...»), som ble en bestselger på plate koblet med hans egen komposisjon Svart-Rabben.

Teaterpermisjonen varte gjennom hele andre verdenskrig. I 1940 kom filmene Bastard og Tørres Snørtevold (etter Alexander Kiellands Jakob). I 1941 debuterte Maurstad som filmregissør med Hansen og Hansen, fulgt i 1942 av kjempesuksessen En herre med bart, med Wenche Foss og Per Aabel. Samme år hadde han den siste store filmseieren med tittelrollen i Rasmus Breisteins Trysil-Knut. Filmperioden var ikke lang, men den var markant.

I 1945 vendte Maurstad tilbake til Nationaltheatret, igjen som Peer Gynt mot Johanne Dybwad, men bare i de fire første aktene, slik at Åses død ble finalen. Han fulgte opp med roller som Arv i Holbergs Mascarade og Rigault i Nordahl Griegs Nederlaget.

Så spredte han seg over hele repertoaret, fra klassikere til moderne dramatikk som Eugene O’Neills Måne for livets stebarn og Leopold Ahlsens Den som vil seire. Han arbeidet stadig mer som instruktør, og i 1949–1950 var han sjef ved Trøndelag Teater, der sønnen Toralv Maurstad debuterte. På Nationaltheatret instruerte han blant annet Holbergs Den stundesløse og Herren og hans tjenere av Axel Kielland. I 1961 hadde han sin siste triumf som skuespiller, i samspill med Tordis og Toralv Maurstad, i O’Neills Lang dags ferd mot natt på Det Norske Teatret.

Han spilte også spredte filmroller i utlandet: i Storbritannia i Terence Youngs Valley of Eagles (1951) og i Sverige i Rolf Husbergs Laila (1958). Hans siste film ble Nils R. Müllers Det store varpet (1960).