Barnevernet i Norge

Det meste av ansvaret og aktiviteten for barnevern er lagt til kommunene. Det kommunale barnevernet omtales ofte som førstelinjen i barnevernet (barnevernstjenesten).

Kommunene har et bredt ansvar på barnevernsområdet, og noen av de mest sentrale oppgavene er å gi råd og veiledning, følge opp bekymringsmeldinger, gjennomføre undersøkelser samt iverksette og evaluere tiltak både i og utenfor barnets opprinnelseshjem i tråd med bestemmelsene i Lov om barnevernstjenester av 2021.

Kommunene har også ansvar for forebyggende arbeid i samarbeid med andre velferdstjenester, som skole, barnehage, Nav og helsestasjon, samt spesialisttjenester som BUP (Barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk). Det forebyggende ansvaret ble forsterket med barnevernsreformen fra 2022.

Barne- og familiedepartementet har overordnet ansvar for barnevernet i Norge. Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir) har ansvar for å implementere barnevernspolitikk, samordner praksis og forskningsutvikling innen barnevern, og har kontakt opp mot kommunene, blant annet som en rådgivende instans.

Barne-, ungdoms- og familieetaten (Bufetat) ligger under Bufdir og har delansvar i fem ulike regioner i Norge. Bufetat har operativt ansvar på enkelte områder innenfor barnevernet, blant annet i forhold til barnevernsinstitusjoner og fosterhjem.

Statsforvalteren har en sentral rolle i det norske barnevernssystemet som en klage- og tilsynsinstans. Statsforvalterne i de ulike regioner tar imot og behandler klager i enkeltsaker fra barn, ungdom, foreldre og andre aktører som kan være involvert i en barnevernssak. Statsforvalteren kan også igangsette tilsyn med barnevernstjenester på eget initiativ.

Barneverns- og helsenemnda er organisert under Barne- og familiedepartementet. Den er en domstollignende instans hvor barnevernet blant annet kan fremme saker om omsorgsovertakelse av barn og saker hvor de ønsker å iverksette hjelpetiltak med tvang.

I henhold til barnevernsloven har barnevernet både rett og plikt til å gjennomføre undersøkelse av et barns omsorgssituasjon hvis de har grunn til å tro at det foreligger bekymringsverdige forhold. Foreldre eller personer barnet bor hos, kan derfor ikke motsette seg en undersøkelse.

En sentral oppgave for barnevernstjenesten er å undersøke barnets helhetlige omsorgssituasjon og behov. Ifølge barnevernslovens § 2-2 skal undersøkelsen gjennomføres så raskt som mulig etter at bekymringen oppstår, og normalt ikke vare lenger enn tre måneder. En undersøkelse har ulikt omfang, avhengig av hva bekymringen er.

Barnevernstjenesten er først og fremst opptatt av å snakke med barnet bekymringen gjelder, barnets søsken og foreldre/foresatte. Ofte vil barnevernet også innhente informasjon fra andre personer i barnets og familiens nettverk. Dette kan være privatpersoner, som besteforeldre, men også offentlige tjenestepersoner innen skole, barnehage og helsetjeneste.

Barnevernstjenesten kan iverksette ulike tiltak hvis de finner at barnet har behov for hjelp. Det er vanlig å skille mellom hjelpetiltak i hjemmet, og tiltak utenfor hjemmet.

De mest brukte tiltakene er frivillige og tilbys i tilknytning til barnets opprinnelseshjem. Eksempel på tiltak er foreldreveiledning, økonomisk støtte til barnehage, SFO eller fritidsaktiviteter, støttekontakt, utdanning og tilsyn i hjemmet. Hjelpetiltak i hjemmet kan også iverksettes med tvang, men i slike tilfeller må barnevernstjenesten fremme saken til vurdering for barneverns- og helsenemnda.

Utenfor barnets opprinnelseshjem skilles det gjerne mellom to hovedformer for tiltak; fosterhjem og barnevernsinstitusjoner. Fosterhjem er den mest brukte av disse.

• Les mer om fosterhjem
• Les mer om barnevernsinstitusjoner

Barnevernstjenestene skal følge opp og evaluere tiltak som de har igangsatt.

For barn som flyttes utenfor sitt opprinnelseshjem, skal tjenesten vurdere samvær mellom barn og opprinnelsesforeldre, mens det er barneverns- og helsenemnda som fastsetter omfang og vilkår for samværet.