Området Bellsund, Recherchefjorden og Van Keulenfjorden har betydelige rester etter hvalfangst, noen mindre tufter etter pomor (russisk) fangstvirksomhet og et stort anlegg etter en russisk utforskningsekspedisjon i 1764−1766.
En avtale mellom nederlandske og engelske hvalfangstinteresser i 1614 tildelte engelskmenne blant annet Bellsund-området. I Midterhukhamna er det en større hvalfangststasjon fra 1600-tallet med tufter, spekkovner, utkikksposter og gravfelt. Midt inne i anlegget ligger den norske bistasjonen til Johan Hagerup (1846−1924) som ledet en fangstekspedisjon til Akseløya i 1898−1899. Denne er den eldste bevarte norske bistasjonen på Svalbard. Som en oppfølging av Maltakonvensjonen og plikten til å etablere arkeologiske reservater ble det i 2010 innført ferdselsforbud i området for å verne hele kulturmiljøet fra de forskjellige periodene.
Sent på 1700-tallet var pomor (russiske) fangstmenn aktive på land ved Bellsund. En av de siste pomorekspedisjonene til Bellsund, i 1851, endte i tragedie og pomor fangstvirksomhet på Svalbard opphørte mer eller mindre året etter.
Ved munningen av Recherchefjorden mot Bellsund finnes Calypsobyen, som er et kulturmiljø med stor tidsdybde og ulik aktivitet, både knyttet til fangst, mineralutvinning, ekspedisjonslokalitet og fritidsbygg. Camp Bell og Camp Millar på nordsiden av Bellsund er fredede hytter og anlegg knyttet til tidlig 1900-talls prospekterings- og gruvevirksomhet, samt i tillegg til norsk overvintringsfangst.
En radio- og fyrlykt (Bellsund fyr) ble etablert av Norges Svalbard- og Ishavs-undersøkelser (NSIU, forløper for Norsk Polarinstitutt) i 1946 på Kapp Martin ved den nordlige munningen av Bellsund. Dette var for å hjelpe skipstrafikken som skulle til Sveagruva i Van Mijenfjorden.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.