ærfugl

Med en kroppslengde på 50–70 centimeter og en vekt på 1600–2800 gram er ærfugl vår største dykkand. Hodet er stort, og det lange, lyse og kileformede nebbet gir den en profil som skiller den fra alle andre ender som hekker på Fastlands-Norge.

Hannen er umiskjennelig med hvitt hode, svart isse og to store grønne felt på nakken. Halsen, brystet og ryggen er hvit, mens buken, kroppssidene og bakpartiet er svart.

På ettersommeren anlegger ærfuglene, i likhet med andre ender, en såkalt eklipsedrakt. Med unntak av enkelte fjær på ryggen og på vingene er fjærdrakten til hannen da nesten helt svart. I løpet av høsten får den tilbake praktdrakten. Ett år gamle hanner har hvitt bryst, gråbrunt hode og hals, og gråbrun kropp med innslag av hvite fjær.

Hunnen er ensfarget brun med svart tverrvatring. Unge hunner er svært lik de voksne, men har mer diffus tverrvatring og mangler dessuten hvite kanter på vingespeilet.

I flukt virker ærfuglen stor og tung og med relativt korte og brede vinger. Hannen er lett gjenkjennelig med hvit overside og svart underside. Hunnen gjenkjennes på den spesielle profilen og på det mørke vingespeilet med hvite kanter som er mørkere enn resten av oversiden.

Ærfugl kan forveksles med praktærfugl, men den hekker ikke på Fastlands-Norge. På Svalbard hekker det imidlertid noen hundre par praktærfugl sammen med ærfugl.

Ærfuglene er hyppig lydytrende med «koselige» hule lyder. Hannenes lydytringer blir beskrevet som «a-ooh-å», mens hunnene har en kaklende lyd, «gak-ak-ak-ak» som motoren på ei fiskeskøyte.

Ærfugl hekker mer eller mindre sammenhengende i arktiske områder, fra Alaska og østover til Novaja Semlja i Russland. Lenger øst er den mer sporadisk, men den finnes helt øst til Beringstredet. Den er sterkere knyttet til det marine miljø enn noen av våre andre ender, og de nordligste bestandene oppholder seg gjerne i åpne råker i drivisen utenom hekkesesongen.

Ærfugl hekker i betydelig antall på Grønland, Island og Svalbard, men også så langt sør som til Storbritannia og nordlige deler av Frankrike. I Skandinavia hekker den langs vest- og østkysten av Sverige og langs hele norskekysten. Flere steder hekker den også langt innover i fjordene. Mer unntaksvis kan ærfuglen også hekke ved ferskvann, og en sjelden gang også flere kilometer fra kysten.

BirdLife Norge vurderte i 2015 hekkebestanden av ærfugl på Fastlands-Norge til 87 000 hekkende par, og for Svalbard og Jan Mayen til å være mellom 17 000 og 27 500 hekkende par.

Ærfugl foretrekker å søke næring på forholdsvis grunt vann, vanligvis ikke dypere enn fem meter. Den kan imidlertid dykke ned til 30–40 meters dyp.

Dietten består hovedsakelig av bunnlevende virvelløse dyr som krepsdyr, snegler, muslinger og pigghuder. Blåskjell er særlig viktig, og flokker med ærfugl oppholder seg ofte rundt brygger, båter og havner, eller andre installasjoner i sjøen hvor blåskjell gjerne finnes i store mengder.

Byttedyrene svelges hele og blir så knust og kvernet i muskelmagen. Av og til kan ærfuglene også ta små fisk, og når silda gyter om våren kan den leve godt på silderogn.

I hekkesesongen foretrekker ærfuglene å etablere seg i grunne skjærgårdsområder. De er sosiale, og flere par hekker gjerne i nærheten av hverandre, og av og til også i store kolonier. Det er vanlig at ærfugl hekker i kolonier sammen med måker, terner og grågjess.

Hekkelokaliteten ligger gjerne på øyer og holmer, men ofte også på fastlandet. Reiret blir vanligvis plassert godt skjult under tett vegetasjon, gjerne einerbusker, men ligger av og til også helt åpent. Hunnen bygger reiret alene, og dette er ei enkel grop i bakken, foret med strå, lyng og tang. Til slutt blir reiret foret med dun som hunnen plukker fra sin egen fjærdrakt.

Eggleggingen skjer i månedsskiftet april–mai, og kullstørrelsen er vanligvis 4–6 egg. De olivengrønne eggene ruges av hunnen alene i 25–28 dager. Hannene trekker i denne perioden til faste myteplasser der de skifter vingefjærene. I løpet av denne perioden er de ute av stand til å fly i flere uker, og myteplassene ligger derfor et godt stykke ut fra land. Det bidrar til å beskytte dem mot rovdyr.

Ungene forlater reiret 1–2 døgn etter klekking. Selv om de er i stand til å finne mat på egen hånd, blir de godt passet på av hunnen i flere uker. Det er vanlig at flere hunner med ungekull slår seg sammen når ungene er små. Dette er en fornuftig strategi, da ungene er svært utsatt for predasjon de første ukene, fra gråmåke, svartbak og polarmåke. Ungene er flygedyktige etter 65–75 dager, og blir da forlatt av hunnene som nå trekker til sine myteplasser.

Ærfugl er en forholdsvis stasjonær art i Norge, og oppholder seg ofte i nærheten av hekkelokaliteten gjennom hele året. En god del av de som hekker i Sør-Norge trekker imidlertid over Skagerrak til danske farvann hvor de tilbringer vinterhalvåret.

Det er dokumentert at et betydelig antall av ærfuglene som hekker ved Østersjøen, årvisst trekker vestover til Trondheimsfjorden hvor de tilbringer vinteren.

Fortsatt holdes dunværtradisjonen ved like av entusiaster flere steder på Helgelandskysten, først og fremst i Vega kommune. Det er beregnet at det trengs dun fra omkring 60 reir for å lage ei dundyne. Prisen for ei slik dyne er fra 40 000 til 50 000 kroner, og de kan skreddersys på bestilling.

Det kan jaktes på ærfugl i fylkene Vestfold, Buskerud, Telemark og Agder i perioden fra 1. oktober til 30. november. Det er imidlertid bare hanner som kan skytes, og det er satt en begrensning per jeger på maksimalt 5 fugler i løpet av én dag og inntil 25 fugler i løpet av ett år. Jakttidene for ærfugljakt følger forskriftene om jakt- og fangsttider og gjelder fram til 31. mars 2028.

• praktærfugl
• ender
• andefamilien
• dykkender

• BirdID: Faktaside om ærfugl
• BirdLife Norge: Faktaside om ærfugl
• Lovdata: Forskrift om jakt- og fangsttider samt sanking av egg og dun for jaktsesongene fra og med 1. april 2022 til og med 31. mars 2028.