Bosniakrigen

Etter kommunistregimets sammenbrudd i Jugoslavia, ble det i 1990 avholdt valg i alle delrepublikkene. I republikken Bosnia-Hercegovina fikk det overnasjonale kommunistpartiet bare 14 av de 240 plassene i nasjonalforsamlingen. Etter valget ble bosnisk politikk dominert av tre nasjonalistiske partier, ett for hver av republikkens tre konstituerende nasjonaliteter. Disse tre var det muslimske (bosnjakiske) Partiet for demokratisk aksjon (SDA) som ble ledet av Alija Izetbegović, Det serbiske demokratiske parti (SDS) ledet av Radovan Karadžić og Det kroatiske demokratiske fellesskap (HDZ), ledet av Stjepan Kljuić. Det ble dannet en samlingsregjering, og Izetbegović ble formann i et kollektivt presidentskap.

I 1991, etter at Kroatia og Slovenia brøt løs fra Jugoslavia, tilspisset forholdene seg. SDA gikk inn for et samlet Bosnia-Hercegovina, der de muslimske bosnjakene tallmessig ville være størst. Det serbisk-bosniske SDS ønsket å løsrive seg fra Bosnia og heller inngå i en større serbisk stat. I januar 1992 erklærte serbiske nasjonalister autonome serbiske områder i Bosnia-Hercegovina, forløperen til dagens Republika Srpska, Den bosniske serberrepublikk. Også blant de bosniske kroatene var det sterke ønsker om å slutte seg til Kroatia, særlig blant kroatene i Vest-Hercegovina som grenser til Kroatia. Her hadde «Den kroatiske republikk Herceg-Bosna» blitt opprettet i januar 1991 (avviklet i 1994).

Det hører med til bildet at bosnjaker, serbere og kroater bodde «hulter til bulter» i republikken, noe som gjorde etniske grensedragninger vanskelige. I de større byene, særlig Sarajevo og Tuzla, var det ganske stor tverretnisk støtte til ideen om etnisk samliv framfor løsrivelse.

I februar 1992 ble det avholdt folkeavstemning i Bosnia om løsrivelse fra Jugoslavia. Ledende serbiske politikere oppfordret til boikott og fikk følge av de fleste etniske serbiske velgere. Likevel fikk kravet om løsrivelse flertall. President Alija Izetbegović erklærte umiddelbart Bosnia-Hercegovina som selvstendig stat, og i april 1992 ble staten internasjonalt anerkjent. Etter at Bosnia-Hercegovina hadde erklært seg uavhengig, samlet bosnisk-serbiske styrker seg, støttet av Den jugoslaviske folkearmeen, og startet borgerkrigen for løsrivelse. Denne bosnisk-serbiske hæren, under ledelse av Ratko Mladić, sto mot en allianse av bosnjakiske og bosnisk-kroatiske hærstyrker. Denne alliansen ble imidlertid brutt allerede i mai 1992 da bosnisk-kroatiske og serbisk-kroatiske ledere inngikk en avtale om å dele mesteparten av Bosnia-Hercegovina seg imellom.

Dette ga startskuddet til Den kroatisk-bosnjakiske krigen, som varte fra juni 1992 til februar 1994. Denne krigen pågikk samtidig med de andre krigshandlingene i landet, og sto mellom den kroatiske utbryterrepublikken Herceg-Bosna og den offisielle hæren til Bosnia-Hercegovina, som var bosnjakisk-kontrollert.

Samtidig brøt borgerkrigen ut. Serberne angrep og tok kontroll over 70 prosent av territoriet. Sarajevo og andre byer ble beleiret. Kroatene opprettet et selvstyrt område i Hercegovina, kalt Herceg-Bosna. I 1993 kom kroater og bosnjaker (bosniske muslimer) i konflikt med hverandre i Sentral-Bosnia; broen i byen Mostar – et betydningsfullt kulturminne fra 1500-tallet – ble ødelagt under kampene.

Utenlandsk diplomatisk engasjement, blant annet fra USA, førte til at alliansen mellom bosnjakene og kroatene ble gjenopprettet i mars 1994, og det ble undertegnet en avtale om en bosnjakisk-kroatisk føderasjon. I februar 1994 gikk serberne med på å trekke tunge våpen bort fra Sarajevo etter at FN hadde truet med å la NATO-fly bombe området. Høsten 1994 var det også kamper om den muslimske Bihać-enklaven i nordvest.

Krigen medførte store overgrep mot sivilbefolkningen, noe det internasjonale samfunnet reagerte sterkt på. Bosnia-serberne drev «etnisk rensing» i de serbiske områdene – titusener ble drept og hundretusener drevet på flukt. Kroatene og bosnjakene krenket også sivilbefolkningen.

I begynnelsen forsøkte FN å få slutt på krigen gjennom sanksjoner, konferanser og forhandlinger. En internasjonal konferanse krevde i august 1992 at Bosnia-Hercegovina skulle forbli ett land innenfor gjeldende grenser. Konferansen slo også fast at «etnisk rensing» ikke skulle aksepteres. I 1992 ble en fredsbevarende styrke på 24 000 FN-soldater (United Nations Protection Force, UNPROFOR) sendt til Bosnia-Hercegovina. UNPROFOR-styrken, som opprinnelig var satt inn i Kroatia, skulle hindre spredning av konflikten og sikre at humanitær hjelp kom frem. NATO fikk i tillegg fullmakt til å håndheve et flyforbud over Bosnia.

Den første fredsplanen ble lagt frem i januar 1993 av fredsmeglerne Cyrus Vance og David Owen, men den ble forkastet av serberne. De godtok imidlertid den andre, som ble lagt frem av Owen og Thorvald Stoltenberg – men denne ble vraket av den muslimsk-dominerte regjeringen i september 1993. I 1994 ble en tredje fredsplan lagt frem av den såkalte «kontaktgruppen», som bestod av USA, Russland, Storbritannia, Frankrike og Tyskland. Etter denne skulle serberne få 49 prosent av territoriet, mot 70 prosent som de hadde kontroll over. Serbias president Slobodan Milošević godkjente planen, men ikke den serbiske lederen i Bosnia, Radovan Karadžić. Dette førte til at Milošević innstilte all hjelp til bosnia-serberne.

Det første NATO-angrepet på serbiske mål fant sted i april 1994, men NATO ble for alvor trukket inn i krigen våren og sommeren 1995. Bosniske regjeringsstyrker startet en offensiv i mars. I mai angrep serberne Sarajevo med etterfølgende NATO-bombing. Bosnia-serberne svarte med å ta FN-personell som gisler. Serbia, som var opptatt av forholdet til Vesten, bidro senere til løslatelse av gislene. I mai gjenerobret Kroatia Vest-Slavonia og offensiven fortsatte inn i Bosnia. Kroatene klarte å drive serberne tilbake med støtte fra den bosniske regjeringshæren.

I juli 1995 erobret serberne Srebrenica – et av FNs «sikre områder» – og bedrev massive overgrep mot den muslimske befolkningen. Anslagsvis 8000 muslimske gutter og menn ble massakrert. Dette skapte skarpe reaksjoner fra Vesten. FN gav NATO fullmakt til å angripe, og serbiske militære mål i Øst-Bosnia ble flybombet i flere uker. Samtidig satte USA inn et intenst diplomatisk press. Serberne innså nå at de hadde mer å tjene på forhandlinger. Kroatene og muslimene måtte derimot overtales til å sette seg ned ved forhandlingsbordet. Etter at serberne trakk tunge våpen vekk fra Sarajevo innstilte NATO bombingen. Våpenhvilen var et faktum i oktober 1995.

Fredsforhandlingene etter borgerkrigen foregikk i USA (Dayton, Ohio), og fredsavtalen ble undertegnet i Paris i desember 1995. Det ble enighet om at Bosnia-Hercegovina skulle bestå av to enheter: Den bosniske serberrepublikken – Republika Srpska – ble tildelt 49 prosent av arealet, og en føderasjon mellom muslimer og kroater – Bosnjak-kroatiske føderasjon – fikk resten av området. Avtalen innebar at de to enhetene skulle ha felles forsvar, utenrikspolitikk og rettsvesen.

Internasjonale organisasjoner deltok også i gjenreisingen, og landet mottok massiv hjelp til gjenoppbyggingen. NATO fikk det militære ansvaret for iverksettelsen av Dayton-avtalen gjennom Implementation Force (IFOR). OSSE skulle sikre gjennomføring av demokratiske valg, EU fikk hovedansvar for den økonomiske gjenoppbyggingen og FN fikk ansvaret for flyktningene. I tillegg engasjerte frivillige organisasjoner seg i fredsarbeidet.

For å føre tilsyn med gjennomføringen av Dayton-avtalen, ble det opprettet en stilling som FNs utsending; en høyrepresentant. Han er øverste autoritet når det gjelder tolkningen av de sivile bestemmelsene i Dayton-avtalen. Ordningen med høyrepresentant har vært videreført siden, og han har myndighet til å avsette folkevalgte så vel som administrative ledere og å vedta lovforslag. Alle høyrepresentantene har kommet fra EU-land, og nestlederne fra USA.

Den første utsendingen var den tidligere svenske statsministeren Carl Bildt (1995–1996), etterfulgt av spanieren Carlos Westendorp (1996–1999) og østerrikeren Wolfgang Petritsch (1999–2002). Sistnevnte avverget blant annet at den ekstreme høyrenasjonalisten Nikola Poplasen fikk stille til lokalvalg i 1999; Petritsch mente at Poplasen satte hindringer i veien for gjennomføringen av Dayton-avtalen. I 2001 avsatte Petritsch Ante Jelavić fra presidentskapet. Jelavić tilhørte partiet HDZ, som ledet en gruppering som hadde erklært selvstyre i tre kroatiske distrikter. Etter press fra Petritsch ble de tre ledende bosniske partiene enige om konstitusjonelle reformer som ville garantere like rettigheter mellom serbere, kroater og bosnjaker i hele landet i mars 2002. Reformene ble offisielt godtatt i april.

Den tidligere britiske politikeren lord Paddy Ashdown overtok som utsending i 2002. Han introduserte en ny lov som ville styrke makten til regjeringen i Bosnia-Hercegovina. Det skulle utnevnes en justis- og en sikkerhetsminister, og statsministeren skulle fra nå av bli utnevnt til en fireårsperiode (erstattet systemet med rotering mellom de etniske grupperingene). Det kollektive presidentskapet har siden fungert ved at lederskapet bytter hver åttende måned.

I 1994 startet FNs krigsforbryterdomstol for det tidligere Jugoslavia i Haag sitt arbeid, og i 1995 ble de første anklagene reist. I juli 1997 innstilte EU den økonomiske hjelpen til den serbiske republikken fordi den unnlot å utlevere mistenkte krigsforbrytere til domstolen i Haag. I 2001 godkjente den serbiske nasjonalforsamlingen en midlertidig lov som åpnet for samarbeid med den internasjonale domstolen. Den tidligere bosnisk-serbiske presidenten Biljana Plavšić overgav seg til domstolen i januar 2001. Hun erklærte seg skyldig i en anklage om forbrytelser mot menneskeheten i oktober 2002, og ble dømt til elleve års fengsel i februar 2003. I november 2001 ble Slobodan Milošević tiltalt for å ha gjort seg skyldig i folkemord mot muslimer og kroater i Bosnia.

I desember 1996 gikk FN-mandatet til IFOR-styrken ut. Men siden situasjonen fortsatt var ustabil, ble den avløst av Stabilization Force (SFOR) under ledelse av NATO. Oppgaven til SFOR var å støtte den demokratiske utviklingen og å oppnå nasjonal enhet.

I 1997 fikk SFOR fullmakt til å arrestere personer som var etterlyst av krigsforbryterdomstolen for det tidligere Jugoslavia. Styrken var opprinnelig på 31 000 mann, men ble siden redusert flere ganger.

I desember 2001 overførte NATO delvis kontroll av bosnisk luftrom til lokale myndigheter. I slutten av 2002 overlot FN ansvaret for å lede reorganiseringen og treningen av landets sikkerhetsstyrke til EU. EU var tungt involvert i Bosnia-Hercegovina gjennom en stor bilateral representasjon og en politimisjon (EUPM) og EUFOR som 1. desember 2004 tok over SFORs mandat. EUFOR består av en styrke på om lag 7000 soldater, det samme antall som den NATO-ledede styrken hadde.

Det er bred politisk enighet i Bosnia-Hercegovina om å arbeide for en nærmere tilknytning til Europa. EU innledet i 2005 forhandlinger om en assosierings- og stabiliseringsavtale (SAA) med Bosnia-Hercegovina. Målet er på lengre sikt fullt EU-medlemskap.

Den tidligere bosnisk-serbiske lederen Radovan Karadžić ble i juli 2008 arrestert av serbiske sikkerhetsstyrker i Beograd, etter 13 år på flukt. Karadžić ble sendt til krigsforbryterdomstolen i Haag, der han i 2016 ble dømt til 40 års fengsel for forbrytelser mot menneskeheten, massedrap, mishandling, voldtekt, ran og etnisk rensing. Ratko Mladić, som var øverstkommanderende for de bosninsk-serbiske styrkene under Bosniakrigen, ble av den samme domstolen idømt livsvarig fengsel for å ha vært ansvarlig for mordene i Srebrenica og beleiringen av Sarajevo, noe som innebar folkemord, krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten.

Bosnia-Hercegovina har siden 1995 hatt offisielle målsetninger om å drive reformprosesser for å gjøre landet mer stabilt og bærekraftig, slik at det kan integreres i euro-atlantiske strukturer. Men reformarbeidet går sakte. Mange av landets problemer med sviktende økonomisk utvikling og en treg reformprosess skyldes en komplisert og tungrodd administrativ struktur kombinert med klientelisme og korrupsjon. Ordningen med en høyrepresentant har også ført til utstrakt ansvarsfraskrivelse fra bosniske politikeres side.

Strukturen med fire (fem) offentlige forvaltningsnivåer (kommune- (by)-kanton-entitet-stat), hvorav tre har lovgivende myndighet, ble etablert gjennom Dayton-avtalen i 1995. Den kompliserte strukturen var den gang konstruert med vekt på å få til et etnisk kompromiss som kunne stoppe krigen.

• Bosnia-Hercegovinas historie
• Jugoslavias historie
• Den internasjonale krigsforbryterdomstolen for det tidligere Jugoslavia