D-dagen

Etter Tysklands invasjon og okkupasjon av Nord-Frankrike i juni 1940 (se Frankrike under andre verdenskrig) var Storbritannia det neste året verken interessert i eller i stand til å forsøke å utfordre tyskernes herredømme der. I månedene som fulgte Tysklands invasjon av Sovjetunionen 22. juni 1941, ba Sovjetunionens leder Josef Stalin britiske og amerikanske myndigheter innstendig om å yte sovjeterne militær bistand, blant annet gjennom en landgang i Vest-Europa for å avlaste sovjeternes desperate forsvarskamp på østfronten. Stalin kalte det «den andre front» og pekte på Nord-Frankrike som et aktuelt sted for landgangen. For USA var det høsten 1941 fortsatt uaktuelt å gå inn i krigen, mens Storbritannias begrensede militære kapasitet gjorde en invasjon til et urealistisk foretak: Britenes hær hadde 37 delvis utstyrte divisjoner (mot tyskernes 250) og bare nok landgangsfartøyer til å kunne frakte én eneste brigade over Den engelske kanal.

Situasjonen endret seg totalt da USA 11. desember 1941 kom med i krigen på britisk side mot Tyskland. Snart sto en invasjon av det tyskokkuperte Europa sentralt i den britisk-amerikanske strategien for seier, ikke minst fordi USA straks forpliktet seg til å sette sine ressurser inn på å beseire Tyskland først. Amerikanerne ble tidlig den sterke parten i utformingen av strategien. En langvarig uenighet oppsto mellom britene og amerikanere om hvor angrepene burde rettes. Britene foretrakk at de vestallierte la seg på en varsom linje med sjøblokade, flyangrep og landgangsoperasjoner i tyskernes periferi. Amerikanerne ønsket på sin side å slå til i Vest-Europa med tyngde og så rykke videre inn i hjertet av Tyskland. De anså dette for helt nødvendig dersom Tyskland skulle påføres et avgjørende nederlag.

Den amerikanske hærsjefen, general George Marshall, anså Storbritannia som det eneste fornuftige springbrettet for en slik operasjon, som da måtte gå over Den engelske kanal. Marshalls begrunnelse var tredelt:

• Storbritannia hørte til den delen av Europa som lå nærmest USAs østkyst og som amerikanerne lettest kunne frakte de nødvendige mengdene utstyr til.
• Bare Storbritannia kunne tilby et baseområde stort nok for det antallet fly som måtte til for å oppnå luftherredømme under angrepet over Kanalen.
• Storbritannia var det eneste stedet hvor hovedtyngden av de britiske landstyrkene kunne settes inn i en større offensiv mot Tyskland i samarbeid med amerikanerne.

To ulike planer for en landgang over Kanalen ble utarbeidet av amerikanerne og britene i fellesskap. De hadde kodenavnene Operasjon Sledgehammer og Operasjon Round-up. Den første planen var tenkt som en mindre landgang ved halvøyene Cotentin og Bretagne, og skulle iverksettes i september eller oktober 1942, men bare dersom Sovjetunionen holdt på å bryte sammen. Den andre innebar en storstilt landsetting av 30 amerikanske og 18 britiske divisjoner i Nord-Frankrike våren 1943.

Fra mai 1942 og det neste halvåret ble hundretusener av amerikanske soldater og store mengder amerikanske våpen og materiell, i en operasjon med kodenavnet Bolero, fraktet sjøveien over Atlanterhavet til Storbritannia. Formålet var å bygge opp en hærstyrke sterk nok til både å kunne forsvare Storbritannia mot tyske angrep og å gjennomføre en vellykket invasjon av Nord-Frankrike. Operasjon Round-up ble forberedt med sikte på iverksettelse våren 1943.

Marshall og hans nærmeste medarbeidere gikk inn for å gjennomføre Sledgehammer allerede høsten 1942, da sovjeterne igjen var hardt presset på østfronten. Invasjonsplanen forutsatte at de tyngste militære bidragene kom fra britene, siden amerikanerne ikke ville være i stand til å overføre nok styrker til Storbritannia i løpet av året. Britiske politiske og militære ledere tvilte imidlertid sterkt på at invasjonsplanen ville lykkes, og fastholdt at Storbritannia ikke ville klare å samle en stor invasjonsstyrke innen oktober 1942, da høstforholdene i Den engelske kanal satte inn og gjorde været for uforutsigbart for et landgangsforsøk. Britene foretrakk å satse på en invasjon av de franske koloniene i Nord-Afrika, kalt Operasjon Gymnast, og bruke dette området som springbrett for en invasjon av det sørlige Europa. USAs president Franklin D. Roosevelt ga sin tilslutning til planen, dels av hensyn til samarbeidet med koalisjonspartneren Storbritannia og dels fordi han ønsket å sette amerikanske tropper inn i kampen mot Tyskland på et tidligst mulig tidspunkt. Operasjonen ble omdøpt til kodenavnet Torch og iverksatt 8. november 1942.

Den amerikansk-britiske invasjonsstyrken møtte såpass hard motstand fra tyskerne under sin fremrykking vestover mot Tunisia at det raskt ble klart at felttoget ville vare til langt inn i 1943. Ettersom vestmaktene fortsatt slet med skipsmangel, og operasjonene i Middelhavet la beslag på en stor del av marineflåten, kunne ikke Operasjon Round-up forberedes til det planlagte tidspunktet. I august, da Bolero var beregnet fullført, disponerte vestmaktene bare nok landgangsfartøyer til å kunne landsette to brigader i en første angrepsbølge over Den engelske kanal og to divisjoner og en lett panserbrigade i neste angrepsbølge. Mot disse landgangsstyrkene antok de allierte planleggerne at tyskerne hadde kapasitet til å sette inn 15 divisjoner i et motangrep innen to uker. At et invasjonsforsøk ville ende i nederlag ble derfor regnet som sannsynlig. Under disse omstendighetene ble Operasjon Round-up utsatt til mai 1944.

Operasjon Husky, landgangen på Sicilia 9. juli 1943, ble en naturlig fortsettelse etter vestmaktenes nedkjempelse av aksemaktenes styrker i Nord-Afrika dette året. Landgangen fungerte også som en generalprøve på britenes og amerikanernes evne til å gjennomføre en amfibieoperasjon av Operasjon Round-ups størrelsesorden og bryte gjennom et sterkt kystforsvar. De allierte fulgte erobringen av Sicilia opp med en landgang på det italienske fastlandet 3. september. Denne var blitt planlagt og besluttet gjennomført fordi et felttog i Italia ventelig ikke ville forskyve den planlagte invasjonen av Nord-Frankrike.

Under den britisk-canadisk-amerikanske konferansen i Quebec 17.–24. august bekreftet partene at det var deres hensikt å iverksette en invasjon over Den engelske kanal i mai 1944, og operasjonens kodenavn ble nå omdøpt til Overlord. Men etter hvert som de allierte gradvis drev tyskerne tilbake i det sørlige Italia, gikk britene inn for å trappe opp den militære innsatsen i Italia og det østlige Middelhavet, om det så måtte medføre utsettelse av Overlord. Amerikanerne motsatte seg forslaget fordi det i verste fall kunne gjøre Overlord ugjennomførbar i 1944. Britene og amerikanerne ble enige om å la Stalin avgjøre spørsmålet når de møttes til Teherankonferansen 28. november 1943. Roosevelt presenterte Stalin for alternativene Middelhavet og Nord-Frankrike. Stalin svarte at vestmaktene best kunne støtte Sovjetunionens krigsinnsats ved å iverksette Overlord og at middelhavsalternativet ikke ville være til hjelp for sovjeterne. Han ønsket fortgang i invasjonsforberedelsene.

I årene etter erobringen av Frankrike i juni 1940 førte Tysklands behov på andre frontavsnitt til at okkupasjonshæren der gradvis ble redusert og utarmet. Våren 1942 besto den tyske garnisonen av 24 divisjoner, hvorav ingen pansrede. Divisjonene var enten kvalitativt annenrangs, i rekonvalesens etter store tap på østfronten eller under opplæring. Oppimot en sjettedel av styrkene besto dessuten av mannskaper rekruttert i Øst-Europa. Marinen og flyvåpenet hadde et så beskjedent nærvær at de i beste fall ville klare å påføre angripende allierte sjø- og luftstridskrefter ubetydelige tap.

Tyskerne begynte fra midten av 1941 å bygge bunkere og andre forsvarsinstallasjoner i Frankrike. 13. august 1942 ga Adolf Hitler ordre om å utvide det til et sammenhengende nettverk av kystfort langs Atlanterhavs- og Kanalkysten, som forsvar mot den allierte invasjonen han forventet ville komme i Vest-Europa. Han ønsket å få 15 000 befestninger og bunkere ferdigstilt innen mai 1943. Målsettingen lot seg ikke oppnå, for to måneder etter fristen sto kun 8000 av dem ferdig. Den begrensede stridsevnen til de tyske divisjonene i Frankrike, og de stadige overføringene av de beste troppene til andre frontavsnitt, vakte alvorlige bekymringer hos øverstkommanderende i vest (Oberbefehlshaber West), generalfeltmarskalk Gerd von Rundstedt, som han videreformidlet til Hitler i en rapport.

Svaret fra Hitler kom i form av Førerdirektiv 51, utstedt 3. november 1943, hvor han bestemte at de tyske styrkene i Vest-Europa skulle ha prioritet foran østfronten i tildelinger av mannskaper og materiell. Hensikten var å gjøre hæren bedre rustet til å møte en alliert invasjon i vest. Innen kort tid ble fire nyopprettede Waffen-SS-divisjoner bestående av unge rekrutter sendt til Nord-Frankrike. Disse ble forsterket av ti panserdivisjoner samlet i Pansergruppe West med 1233 stridsvogner og selvdrevne kanoner. Personellmangel forårsaket av Tysklands store tap på østfronten gjorde det umulig å overføre ytterligere divisjoner vestover.

I november 1943 ga Hitler generalfeltmarskalk Erwin Rommel, som nyutnevnt sjef for den tyske Armégruppe B, i oppdrag å vurdere utbedringer av forsvaret langs Atlanterhavsvollen. Rommel konstaterte at kystforsvaret var svært mangelfullt alle steder bortsett fra ved Pas de Calais, og iverksatte en mengde defensive tiltak ved strendene, slik som utplassering av seks millioner miner samt 500 000 store tre- og metallkors og andre hindre ment for fiendtlige landgangsfartøyer.

Rommels Armégruppe B hadde Nord-Frankrike som sitt territorielle ansvarsområde, uten innledningsvis å ha egne operative avdelinger. Armégruppe B var i likhet med Pansergruppe West underlagt Rundstedt. Rommel mente tyskernes eneste mulighet for å beseire et alliert invasjonsforsøk lå i å møte angriperen med store styrker raskest mulig på invasjonsdagen, aller helst i strandsonen, med støtte fra Atlanterhavsvollens tyngre skyts. Slik Rommel vurderte det, ville de allierte oppnå fullt luftherredømme på invasjonens første dag og rette ødeleggende flyangrep mot panserdivisjonene når disse beveget seg mot kampsonen. Han krevde derfor at Rundstedt plasserte Pansergruppe West nær den franske kystlinjen.

Pansergruppens sjef, general Leo Geyr von Schweppenburg, motsatte seg denne disposisjonen. Han gikk inn for å holde Pansergruppe West i reserve nær Paris og samle panserdivisjonene til et motangrep når den allierte invasjonsstyrken hadde rukket å rykke et stykke inn i landet. Her, i åpent lende, satset han på å utkjempe et avgjørende slag. Rundstedt støttet Geyrs vurdering. Det utviklet seg til en krass uoverensstemmelse mellom Rommel og Rundstedt, som endte med at Hitler 19. mars 1944 bestemte at 7. og 15. armé skulle overføres fra Rundstedt til Rommels Armégruppe B. I tillegg ble tre av Pansergruppe Wests panserdivisjoner overført til Rommels kommando, mens Geyr fikk beholde tre. Hitler forble i tvil om landgangsstedet ville bli Pas de Calais eller Normandie. Han valgte derfor å beholde kontrollen over de resterende fire panserdivisjonene og holde dem som strategisk reserve nær Paris.

Hitlers inngripen var en kompromissløsning som både Rommel og Rundstedt sa seg misfornøyd med. For Rommel betydde den at hans disponible styrker ble spredt og tynnet ut og at han bare kunne ha én panserdivisjon i Normandie-området. Han fikk dermed ikke ha en mobil reserve i bakhånd som kunne nå slagmarken i løpet av invasjonsdagen. En annen følge av Hitlers beslutning var at den skapte fortsatt usikkerhet om hvor ansvarslinjene gikk mellom Rundstedt, Rommel og Geyr.

For de allierte hadde Pas de Calais pekt seg ut som en naturlig landgangssone fordi Kanalen her var på sitt smaleste, lendet var velegnet for fremrykking og ruten herfra bød på en raskere vei inn i Tysklands industrielle hjerte, samtidig som de tyske armeene lenger vest dermed kunne avskjæres. På den negative siden var Pas de Calais det desidert best forsvarte kystavsnittet i Vest-Europa, og tyskerne kunne raskt sende store forsterkninger til kampsonen. En annen alvorlig ulempe var at området lå innen rekkevidde for alle tyske flybaser i Tyskland og dermed en stor del av Luftwaffe.

Normandie var det eneste alternative landgangsområdet i Nord-Frankrike med lange strandområder som egnet seg godt for sjøveis landsetting av en større invasjonsstyrke. Lendet der tillot også byggingen av det nødvendige antallet landingsstriper. En annen fordel var Normandies beliggenhet mellom byene Cherbourg og Le Havre, som begge hadde havner med stor kapasitet til å forsyne allierte armeer som skulle rykke dypere inn i Frankrike. I tillegg hadde havnene i de britiske byene Portsmouth og Plymouth, vis-a-vis Normandie, bedre muligheter til å betjene invasjonsflåten enn havnebyene i Dover-området.

Roosevelt utnevnte 7. desember 1943 øverstkommanderende for de amerikanske styrkene i Europa, general Dwight D. Eisenhower, til sjef for Supreme Headquarters of the Allied Expeditionary Force (SHAEF) – hovedkvarteret for de allierte styrkene i Europa. Fra sin base i London skulle denne overkommandoen lede invasjonen og de påfølgende operasjonene i Vest-Europa. Hovedtrekkene til invasjonsplanen ble snart nedfelt. Fem ulike punkter langs Normandie-strendene ble utpekt som landgangssteder. Hvert av dem fikk egne kodenavn. Omaha og Utah ble kodenavnene på de to strendene hvor den amerikanske 1. armé, ledet av generalløytnant Omar Bradley, skulle gå i land. Øst for amerikanernes avsnitt skulle den britiske 2. armé, ledet av generalløytnant Miles Dempsey, landsettes ved tre ulike strandområder som fikk kodenavnene Gold, Juno og Sword. Etter planen skulle de to armeene gå i land med 133 000 mann den første invasjonsdagen. Deretter skulle invasjonsstyrken få stadige forsterkninger og utvides til nærmere to millioner mann de neste ukene.

Det var tilnærmet umulig å skjule forberedelsene av et så stort invasjonsforetak. De allierte tok det for gitt at tyskerne skjønte at en invasjon ville komme i Nord-Frankrike innen sommeren 1944. Tyskerne hadde overlegne landstridskrefter stående i områdene nær Normandie. De allierte regnet det som umulig å vinne dersom tyskerne fikk minst to dagers forvarsel om hvor landgangen ville skje. Vurderingen deres var at seieren i slaget ville gå til den av partene som raskt klarte å bygge opp størst styrker.

For å svekke tyskernes evne til å respondere raskt og slagkraftig mot invasjonen, forsøkte de allierte å holde det planlagte landgangssted skjult for dem gjennom avanserte skinnmanøvere. Villedningsplanen Operasjon Fortitude ble iverksatt for å lure tyskerne til å tro at de allierte aktet å gå i land i Calais-området og i Norge. Til dette formålet ble to fiktive avdelinger opprettet: Den britiske 4. armé (hovedkvarter i Edinburgh) og den amerikanske 1. armégruppe (hovedkvarter i London, senere Dover). Sistnevnte satte i gang en omfattende radiotrafikk, bygget falske flyplasser, samt utplasserte landgangsfartøyer, forsyningspunkter og oljedepoter. I tillegg sendte tyske agenter, som var under britisk kontroll, falske meldinger til Tyskland om store allierte troppekonsentrasjoner i Sørøst-England. Alt dette ble gjort for å skape illusjonen av at én million amerikanske soldater var posisjonert med sikte på et angrep mot Pas de Calais. Målet var å hindre at tyskerne flyttet sin 15. armé, bestående av 19 divisjoner, og de fem panserdivisjonene som kunne forsterke denne, de 260 kilometerne fra Pas de Calais til Normandie. For å styrke inntrykket av at Pas de Calais var det vordende invasjonsmålet, bombet de allierte områdene her dobbelt så mye som Normandie.

En storstilt og vellykket landgang i Normandie forutsatte gode nok værforhold. Gunstig vær utenfor kysten inntraff bare i en kort periode årlig. De militære planleggerne forutsatte også at det var fullmåne invasjonsnatten (av hensyn til fallskjermsoldatene som skulle slippes over Normandie) og lavvann kort tid etter soloppgang (av hensyn til soldatene som skulle gå i land på strendene). Det innsnevret de aktuelle invasjonsdatoene kraftig.

25. mai 1944 ble invasjonen berammet til soloppgang 5. juni. «D-dagen» var vanlig betegnelse i den amerikanske hæren på tidspunktet for iverksettelsen av en militær operasjon. Fra nå av ble D-dagen også brukt om datoen på invasjonen av Normandie. Bokstaven D sto for dag. Grunnet varsel om dårlig vær i Den engelske kanal 1. juni ble invasjonen forskjøvet til 6. juni. Endelig klarsignal for å iverksette invasjonen denne datoen ble tatt natt til 5. juni av Eisenhower, da været plutselig bedret seg. Han tok sjansen på at været ville holde mens landgangsoperasjonen pågikk. Grunnet de kommende vær-, måne- og tidevannsforholdene var alternativet å utsette D-dagen i to uker til.

Tyskerne hadde dårlige etterretningsinformasjoner og anslo de alliertes styrkenivå i Storbritannia til å være betydelig lavere enn hva tilfellet faktisk var. Lenge var den tyske militære ledelsen, innbefattet Rundstedt og Rommel, overbevist om at de allierte ville legge invasjonen til Pas de Calais, hovedsakelig grunnet nærheten til Ruhr-området, Tysklands industrielle hjerte. Samtidig ble Normandie ansett som det andre mulige landgangsområdet i Nord-Frankrike. Det skapte en ubesluttsomhet som preget tyskernes disponeringer av sine militære ressurser. 15 tyske divisjoner var samlet i Nordøst-Frankrike og 17 divisjoner vest for elven Seinen. Etter hvert kom det inn et økende antall etterretningsinformasjoner som pekte på Normandie som de alliertes mål. Tidlig i mai 1944 konkluderte Rundstedt og en rekke andre tyske befalhavere, basert på deres egne vurderinger av denne informasjonen, med at invasjonen kunne ventes her.

1. juni anslo general Erich Marcks, sjef for det tyske 84. korps, at invasjonen bare var få dager unna. Spådommen hans fikk imidlertid liten støtte. Tyske rekognoseringsfly observerte landgangsfartøyer i bevegelse utenfor Sørøst-England i dagene som fulgte, uten at den militære ledelsen tolket dette som sterk nok grunn til å sette styrkene i alarmberedskap. 5. juni vurderte den tyske militære ledelsen det som usannsynlig, på grunnlag av værforholdene og værvarslene, at de allierte ville gjøre et invasjonsforsøk en av de neste dagene. Forventningen var at en eventuell alliert landgang i Normandie ville bli fulgt av en invasjon i Pas de Calais. Den tyske militære ledelsen overvurderte dermed de alliertes militære kapasiteter i Storbritannia. 12 247 av Atlanterhavsvollens planlagte 15 000 forsvarsinstallasjoner sto på dette tidspunktet ferdig.

Som invasjonens første trinn ble 13 000 tropper fra USAs 82. og 101. flybårne divisjon rundt midnatt 6. juni sluppet i fallskjerm i områdene nær Utah-stranden, mens 6000 tropper fra den britiske 6. flybårne divisjon ble sluppet nær Sword-stranden. Oppdraget var å avskjære de tyske forsvarernes retrettmuligheter, skape forvirring i tyskernes bakre rekker og hindre tyske forsterkninger i å nå frem til stranden.

Den franske motstandsbevegelsen, som i mai 1944 ble gitt navnet Forces françaises de l'Intérieur (FFI), fikk varsel om invasjonen 24 timer i forkant gjennom en kodet melding fra BBC radio. I løpet av natten til 6. juni aksjonerte 120 000 av FFIs motstandskjempere for å ødelegge veier, jernbaner og telefonlinjer i Nord-Frankrike.

Tyskerne oppdaget raskt nærværet av allierte fallskjermtropper i Normandie. Klokken 01.50 natt til 6. juni alarmerte kontreadmiral Karl Hoffman, marinens stabssjef i Frankrike, Rundstedt og Hitler om at en invasjon var på gang. Ingen av dem tok varselet på alvor. Hitler gikk til sengs i 03-tiden etter å ha meddelt at han i første omgang ville avvente utviklingen før han beordret eventuelle mottiltak.

Oppgaven med å frakte invasjonsstyrken over Den engelske kanal til Normandie og dermed gjennomføre verdenshistoriens største amfibieoperasjon, krevde en formidabel sjømilitær organisasjon. Planleggingen av sjøtransporten, Operasjon Neptune, hadde pågått siden juli 1943 under ledelse av admiral Bertram Ramsay.

Invasjonsflåten ble samlet sør for Isle of Wight de første timene av natten og satte så kurs for Normandie. 190 000 sjømenn bemannet fartøyene, som hovedsakelig var britiske og amerikanske, i tillegg til et mindre antall fra Canada, Frankrike, Polen, Nederland, Norge og Hellas. I tillegg til 4126 landgangsfartøyer av forskjellige typer besto invasjonsflåten av 7 slagskip, 23 kryssere, 99 destroyere, 277 minesveipere og over 800 andre krigsskip, som hadde som oppgave å beskytte invasjonsflåten mot tyske angrep, bombardere forsvarsstillingene i invasjonsområdet, samt ivareta forsynings- og støttefunksjoner.

Flåten var inndelt i fem innsatsstyrker, én for hver strand som skulle stormes. Minesveiperne seilte i front for invasjonsflåten for å rydde farvannene som de større marineskipene skulle beskyte kystområdene fra, og hvor amfibieskipene skulle sjøsette landgangsfartøyene som skulle frakte soldatene til strendene. Minesveiperne gjennomførte mineryddingen ubemerket for tyskerne. De tyske forsvarerne ble dermed ikke klar over den forestående landgangen før invasjonsflåten, anført av landgangsfartøyene, kom innen synsvidde fra land i 05-tiden. Bombardementet av tyskernes forsvarsverker startet som planlagt klokken 05.50. Bare en mindre del av dem ble ødelagt under ildgivningen. Bombefly fulgte opp med kraftige angrep i samme område fra klokken 06.05. Også disse gjorde begrenset skade på tyskernes forsvarsevne.

Den tyske marinen kom til kort mot overmakten og gjennomførte sitt eneste angrep denne morgenen da tre torpedobåter i skjul av et røykteppe avfyrte torpedoer mot allierte marineskip. En eneste av torpedoene traff sitt mål, den norske destroyeren Svenner, som sank. Den amerikanske destroyeren USS Corry (DD-463) gikk på en mine og sank invasjonsdagen. Tyske miner gjorde mer skade på invasjonsflåten enn tyske marinefartøyer, men for beskjedent til å forstyrre overfarten: De ti neste dagene sank én destroyer, ett destroyereskorteskip, to minesveipere, ett patruljeskip og fem landgangsfartøyer etter minesprengninger. Ytterligere 25 fartøyer ble skadet.

Først ut til å angripes var strendene Utah og Omaha klokken 06.30. Ved Utah lengst i vest, på østsiden av Cotentin, traff den amerikanske 4. divisjon land lenger sør enn forutsatt, noe som innledningsvis forårsaket lett forvirring blant de angripende troppene. De tyske befestningsverkene i området var imidlertid bare svakt bemannet. Mange av forsvarerne ga opp kampen da amerikanerne vadet i land fra landgangsfartøyene. Et tamt tysk motangrep ble gjennomført, men nedkjempet på stedet. Amerikanerne rykket derfra videre sørover og østover, godt hjulpet av nærværet av fallskjermstyrkene sluppet i løpet av natten. Amerikanernes tap i form av døde, sårede og savnede beløp til 197 av de totalt 23 000 soldatene som den første invasjonsdagen gikk i land på brohodet.

Soldater fra amerikanernes 1. og 29. infanteridivisjon stormet Omaha etter en overfart i urolig sjø. De ble møtt med hardnakket tysk motstand. Ukjent for de allierte hadde strandområdets forsvarere fra den svake 716. infanteridivisjon måneden i forveien blitt forsterket av deler av 352. infanteridivisjon, en førsteklasses avdeling med lang erfaring fra østfronten. Lendet var krevende for en angripende styrke å manøvrere seg i. De største hindrene var de steinete klippene like bak stranden og sjøveggen mellom dem. Intens beskytning fra tyskernes maskingeværer og kanoner tvang de amerikanske styrkene til å forskanse seg i nedre strandsone. Slik den amerikanske militære ledelsen oppfattet situasjonen, var invasjonsforsøket på Omaha i ferd med å ende i katastrofe.

Omar Bradley ba i 09-tiden Eisenhower om å gi styrkene på stranden ordre om å evakuere og omdirigere oppfølgende styrker til de britisk-canadiske brohodene. Anmodningen nådde imidlertid ikke frem, og en time senere, etter at allierte marineskip beveget seg nærmere land og gjenopptok beskytningen av de tyske stillingene, foretok grupper av soldater desperate stormangrep mot tyskerne og klarte å ta seg opp på klippene. I nye angrep fra amerikanerne ble klippen inntatt på flere punkter, og de tyske forsvarerne overveldet, før tyske forsterkninger hadde rukket å nå frem. De amerikanske avdelingene fortsatte mot de første franske landsbyene i området sør for stranden. Rundt 3000 av de 24 000 amerikanere som kjempet om brohodet, ble drept eller såret denne dagen.

Britene og canadierne valgte å la invasjonsflåten gå nærmere land enn hva amerikanerne hadde gjort, før de flyttet soldatene sine over i landgangsbåtene. Sjøen der var roligere og dermed ble overfarten mindre besværlig for soldatene, i tillegg til at landsettingene av stridsvogner og andre tyngre våpen og materiell gikk mer smertefritt for seg enn på Omaha. Strandområdene ved de britisk-canadiske brohodene hadde dessuten en geografi det var lettere for avdelingene å bevege seg i. Sektoren deres var ikke bemannet av flere enn 2000 tyske forsvarere.

Ved brohodet Gold gikk den britiske 50. divisjon klokken 07.25 i land under kraftig tysk beskytning. Noen tyske befestningspunkter holdt ut lenger enn andre, men i 11-tiden hadde britene klart å åpne syv korridorer ut av strandsonen og deretter, noen timer senere, å innta høydene rundt Arromanches, for med det å ha lagt til rette for fremrykking inn i landet. 25 000 mann gikk i land i løpet av dagen. 413 av dem ble drept eller såret.

Ved brohodet Juno iverksatte den canadiske 3. divisjon angrepet sitt klokken 07.45, ti minutter senere enn planlagt grunnet urolig sjø. Stigende tidevann førte til at en del av de allierte fartøyene ved brohodet kom ut av kurs eller ble skadet. 2400 canadiere veltet i land i første angrepsbølge og ble møtt av 400 tyskere. Ildgivningen fra tyskerne var kraftig og skapte innledningsvis scener som minnet om de på Omaha. Angriperne hadde likevel bedre dekningsmuligheter på stranden som de gjorde effektiv bruk av. Etter to timers kamp klarte canadierne å bryte gjennom de tyske forsvarslinjene, for deretter å nå frem til motorveien mellom Caen og Bayeux. Av de totalt 24 000 landsatte soldatene på Juno ble 805 drept eller såret denne dagen.

Ved Sword, det smaleste av brohodene, gikk soldater fra den britiske 3. divisjon i land klokken 07.25 uten å ha blitt beskutt av tyske kanoner. Tyskerne intensiverte imidlertid sin maskingeværild, og etter hvert beskytning med granatkastere, idet de britiske angriperne kom på nært skuddhold. I tillegg til britene besto styrken på Sword av 177 spesialsoldater fra den eneste franske bakkeavdelingen som deltok på D-dagen, Commando Kieffer (ledet av Philippe Kieffer). Britene klarte å få i land det meste av sine stridsvogner og kjøretøyer i brohodet, og troppene kjempet seg gjennom utgangspassasjene fra stranden. Tre timer varte kampen før de siste forsvarerne i området ga opp. Angriperne klarte deretter å få landforbindelse til den britiske 6. flybårne divisjon. Av de totalt 28 800 soldatene landsatt på Sword denne dagen, ble 630 drept eller såret.

Innen solnedgang hadde 75 000 britiske og canadiske og 57 500 amerikanske soldater gått i land, i tillegg til 23 000 soldater sluppet i fallskjerm eller landsatt med glidefly. Med dem fulgte det 2000 stridsvogner og 12 000 kjøretøyer. Soldatene hadde rukket å innta større landområder sør for strendene og befestet stillingene der, men ikke klart å oppfylle målsettingen om å etablere et sammenhengende brohode fra Utah til Sword. Bare styrkene ved Gold og Juno hadde fått forbindelse med hverandre. Fallskjermtroppene var blitt sluppet over et større område og dannet ingen sammenhengende front på bakken i Normandie, men kontrollerte større områder og skapte såpass uro i de tyske forsvarernes rygg at det hemmet tyskernes forsvarskamp. De britisk-canadiske styrkene mislyktes derimot med sin hovedmålsetting om å innta byen Caen i løpet av dagen. Tyskernes eneste panseravdeling i Normandie, 21. panserdivisjon, befant seg i byens nærhet og satte i gang et effektivt forsvar av dette viktige knutepunktet.

På grunn av de foreliggende værrapportene hadde ikke tyskerne ventet noen invasjon 6. juni. Mulighetene for at været kunne snu til det bedre hadde imidlertid ikke inngått i vurderingene deres. Invasjonsnatten befant flere av de tyske befalhaverne, deriblant Rommel, seg andre steder enn i sine hovedkvarterer. Disse nøkkelpersonenes fravær på post neste morgen bidro til at timene gikk uten at større tyske troppeforsterkninger ble flyttet til invasjonsområdet. Imens rådet kaos i hovedkvarterene.

Rundstedt var alene om å handle straks. Etter meldingene om landingene av allierte fallskjermtropper i Normandie ga han i 04-tiden ordre om straks å flytte 17. pansergrenaderdivisjon, 12. SS-panserdivisjon «Hitlerjugend» og Panzer Lehr-divisjonen til Caen-området for å møte den allierte amfibieoperasjonen som han ventet ville følge når som helst. Disse divisjonene utgjorde imidlertid den mobile reserven som det krevde Hitlers tillatelse å flytte til kampsonen i Normandie. Selv sov Hitler da meldingene om de alliertes landgang på Normandies strender begynte å tikke inn, og Wehrmachts overkommando nektet Rundstedt og andre tyske befalhavere å handle på egen hånd. Hitlers operasjonssjef generaloberst Alfred Jodl og andre underordnede, som ikke forsto invasjonens omfang og implikasjoner, avviste samtidig alle oppfordringer om å vekke ham. Hitler våknet i 10-tiden, men ga først fire og en halv time senere klarsignal til å sende de tre divisjonene til Normandie for å iverksette et motangrep. Det lave skydekket som i mellomtiden ville ha vanskeliggjort flyangrep mot en fremrykkende tysk hærstyrke, var nå borte.

Mot de 5100 bombeflyene og 5400 jagerflyene som de allierte satte inn denne dagen, kunne Tyskland bare stille 481 fly, hvorav 100 jagerfly. Ingen allierte fly ble skutt ned av tyske fly på D-dagen. Luftwaffe spilte en beskjeden rolle i slaget, og flyene deres kunne bare sjelden observeres på himmelen over de tyske bakkeavdelingene, som ble fritt vilt for stadige allierte flyangrep.

Den tyske feltavdelingen nærmest Normandie-strendene, 21. panserdivisjon, var eneste forsterkningen allerede på vei til invasjonssonen. I 16-tiden nådde spydspissene av panserdivisjonen begge sider av Caen. Der havnet de under voldsom beskytning fra artilleriene til allierte marineskip ved kysten, i tillegg til angrepene fra allierte jagerbombefly og bakkeangrepsfly. Bare en mindre gruppe pansergrenaderer fra panserdivisjonen Kampgruppe Rauch nådde helt frem til stranden og slo for en kort tid en kile mellom brohodene Sword og Juno. Det skjedde i 19-tiden. Panserdivisjonens stridsvogner kom innen en avstand av seks kilometer fra stranden før avdelingen ble drevet tilbake av britene med store tap. Flyangrepene gikk også hardt utover Panzer Lehr-divisjonen, som ikke hadde fått medhold i ønsket om å utsette forflytningen til etter mørkets frembrudd. Utpå natten ankom 12. SS-panserdivisjon «Hitlerjugend» Caen og la seg i forsvar nord for byen.

Ved dagens slutt hadde de allierte styrkene konsolidert brohodene sine. Det var tydelig at de tyske avdelingene som tok opp kampen, ikke var sterke nok til å tvinge angriperen tilbake. Rommel valgte å konsentrere sine styrker i nordvest om området fra Cotentin til munningen av Seinen. Tyskernes reaksjon mot invasjonen ble likevel tammere enn hva den kunne ha blitt. Både Hitler og en rekke generaler i høyere kommandoledd, inkludert Rundstedt og Rommel, holdt muligheten åpen for at invasjonen av Normandie var en avledningsmanøver, ment å skulle lokke hovedmassene av den tyske vesthæren dit. De fryktet at de allierte forberedte en ny og større invasjon, denne gangen i Pas de Calais, for å avskjære tyskerne lenger vest. Derfor ble bare Rommels 7. armé satt inn mot invasjonsstyrkene. Den tyske 15. armé med sine betydelige mobile styrker forble stående i beredskap nærmere Pas de Calais, uten å delta i kampen.

Overlord gikk nå over i sin andre fase. Slaget om Normandie begynte. De alliertes hovedprioritet ble å bygge opp en millionhær i Normandie raskest mulig. Etter landsettingene på D-dagen fortsatte skipene deres å gå i skytteltrafikk over Kanalen med forsyninger og forsterkninger til Normandie.