Den Norske Husflidsforening

Teologen og samfunnsforskeren Eilert Sundt fikk opp øynene for det folkelige tradisjonshåndverket. Han reiste på kryss og tvers av landet, besøkte bønder og så hvordan de levde. Samtidig var han opptatt av hvordan de skaffet seg kontanter gjennom husflidsarbeid. I 1867–1868 kom Sundts artikler i Folkevennen som resulterte i boken Om Husfliden i Norge – til Arbeidets Ære og Arbeidsomhedens Pris. Sundt mente at bønder burde oppmuntres til å bruke ledige stunder til husflidsarbeid.

Som eksempel løftet han frem bonden Ole Slattum på Toten. Hans gård var liten og barneflokken stor. For ikke å miste motet begynte Slattum å lage treskjeer som han solgte til naboer og bekjente. Etter hvert som han ble flinkere og raskere, kunne han selge skjeene til en rimelig penge og lyktes dermed å beholde gården. I boken beskrev Sundt husflidens samfunnsmessige betydning og kom med forslag til utstillinger, salg og undervisning.

I tiden rundt 1870 etablerte læreren Ole Thorsteinsen Øde (1841-1896) en spikkeskole i Aurskog. Dit kom smågutter på ettermiddagene for å lage tresko, trau, leketøy og annet som de solgte i byen. Senere flyttet Øde til Drammen der han startet opp en slags husflidslærerskole (1878-1885). Han dannet også Norsk Husflids-Samlag (1881). Samlaget var et sosialt og økonomisk tiltak som skulle motivere folk til å arbeide med husflid. Øde utarbeidet også en plan for en landsomfattende husflidsorganisasjon som han presenterte for Stortinget. Der ble han anbefalt om å la saken bero en tid da «de innsiktsfulle menn i Christiania» arbeidet med saken.

De «innsiktsfulle» mennene var tilknyttet hovedstadens kunstindustrimuseum og tegneskole. I 1886 kom de med en innbydelse til stiftelsen av Det Norske Husflidsbolag. Formålet med husflidsbolaget var å ta seg av «de for vort folk eiendommelige kunstflidsarbeider». I 1887 etablerte Harald og Jonine Frølich Norsk Husflids Venner. De arrangerte kurs og utstillinger og hadde i en periode utsalg i Nedre Slottsgate.

To år senere ble Foreningen for National Textil Kunstflid etablert, i 1889. Tanken bak foreningen var å øke interessen for den nasjonale tekstilarven. I løpet av en treårsperiode var det kommet tre husflidsforeninger med ulike program og organisasjonsform. Situasjonen ble uholdbar og løsningen ble en felles forening – Den Norske Husflidsforening (DNH).

Da Den Norske Husflidsforening ble etablert i september 1891, var målet å fremme interessen for norsk husflid. I foreningens statutter ble det nedfelt at man skulle avholde husflidskurs og opprette mønster- og modellsamlinger. Man ønsket også å jevnlig holde husflidsutstillinger og opprette permanente utsalgssteder rundt omkring i landet.

De første tiårene hadde Den Norske Husflidsforening en sterk tilknytning til Kunstindustrimuseet i Oslo. Daværende direktør Henrik Grosch satt i DNHs styre fra 1891 til 1918. I statuttene var det nedfelt at museets direktør «er, naar han dertil er villig og ikke maatte være valgt til formand, fast medlem av Kunstflidsudvalget». At båndene var sterke har sin forklaring i museets rolle som formidler og forvalter av den nasjonale kunstindustri. Som forfatter var Grosch svært aktiv, og han skrev adskillig om husflidstemaet, deriblant Gamle norske Tæpper (1889) og Norsk Folkeindustri og Husflid (1900).

Allerede i etableringsåret åpnet DNH et utsalg for husflidsvarer ved Egertorvet. Målet om å omsette varer for 14 000 kroner det første året ble overgått med god margin. Det førte til at man allerede i 1893 flyttet til Karl Johans gate 27. Disse lokalene ble også for små, og DNH utvidet ved å leie deler av den nyoppførte Karl Johans gate 45 (1898). Etter ett år i de nye lokalene var omsetningen kommet opp i hele 138 400 kroner. I tillegg leiet DNH Storgaten 1, og åpnet Husflidskjelleren, som omsatte rimelige husflidsprodukter for menigmann.

Fra 1892 hadde Den Norske Husflidsforening en rekke feriekurs. Det var en arv fra Norsk Husflids Venner, som de to foregående årene hadde avholdt slike kurs. Her fikk elevene lære en rekke håndverksfag, som veving, kurvfletting, børstebinding, modell- og mønstertegning og mye annet. DNH mottok statsbidrag til kursene men da første verdenskrig brøt ut i 1914, måtte staten redusere bidragene. I alt ble det avholdt 22 feriekurser i perioden fra 1892 til 1913.

Den Norske Husflidsforening nedsatte i 1912 en komité for husflidens deltakelse ved Norges Jubileumsutstilling i 1914. Man besluttet å oppføre en egen husflidsbygning i nærheten av hovedinngangen til utstillingen. Bygningens utstillingsflate var på 2000 kvadratmeter og DNH disponerte 290 kvadratmeter. DNHs styre delte ut stipender til noen av feriekursenes beste elever og til fremtredende husflidsprodusenter slik at de kunne delta på utstillingen. I tillegg til DNH deltok flere lokale husflidslag, fordelt på 18 fylker og tre byer.

På utstillingen demonstrerte DNH tægerarbeid og veving og viste en rekke rimelige husflidsartikler. Men det som vakte størst beundring, var foreningens luksusproduksjon. I den offisielle rapporten fra Jubileumsutstillingen skrev Henrik Grosch at «En saadan samling av kunstnerisk gjennemførte, i mønster og farver smakefulde, i teknisk henseende fortrinlige tekstilarbeider, gulv- og vægtepper, portierer og gardiner med national karakter, som den der fandtes paa vor Jubilæumsutstilling, navnlig i Den norske Husflidsforenings avdeling, er ikke tidligere set herhjemme."

Fra 1892 til 1942 ble Den Norske Husflidsforening ledet av disponent Gunvald Gulliksen (1867-1949). Alt som ung hadde han interessert seg for husflidssaken. Noe av det første han gjorde som disponent, var å reise ut på bygdene for å etablere kontakt med lokale håndverkere. Som veileder hadde han distriktslegen og husflidspioneren Christian Rømcke (1847-1917). Sammen dro de på tur i Ål og Hol og bestilte tiner og spann med svidekor i nasjonalromantisk stil. I Hemsedal ble Gulliksen satt i kontakt med kvinner som strikket og broderte votter og vanter, og i Vinje flere treskjærere.

Under en av reisene møtte Gulliksen gårdbrukeren og den tidligere bygningssnekkeren Ole Haakensen. Grunnet svekkede arbeidsevner kunne han ikke utføre tyngre arbeidsoppgaver. I perioden fra 1892 til 1915 leverte Haakensen varer for mer enn 6000 kroner til Den Norske Husflidsforening.

I et brev til foreningen skrev han: «Jeg synes min husholdning er tung, mine hænders arbeide maa greie alt, men ved flid og strævsomhet har jeg hittil klaret meg foruten understøttelse. Husflidsarbeidet er altsaa min største næringskilde, og ønsker jeg saaledes foreningen maatte vedbli i god fremgang, og at jeg kunde følge med og faa arbeide saalænge mine kræfter tillater det.» Brevet gir et tydelig bilde av tidens trange kår. Samtidig var Haakensen stolt over at han klarte å brødfø familien takket være inntektene fra DNH, og at han slapp å være avhengig av fattigvesenet.

Helt fra etableringen av Den Norske Husflidsforening var det uenighet om i hvilken retning foreningen skulle gå. Den opprinnelige tanken bak husflidssaken var at man ville fremme nytteproduksjonen som attåtnæring for trengende. I stedet hadde kunstfliden opptatt en stor del av produksjonen og omsetningen den første tiden. En som påpekte det i krasse ordelag var kunstveversken Frida Hansen. Gunvald Gulliksen var situasjonen bevisst, og skrev at mange anså «den almindelige nyttehusflid» som «for simpel». Han tok opp saken, og i 1909 forfattet han skriftet «Hjælp til Selvhjælp – et Forslag».

Tanken var å igangsette lokale selvhjelpskontorer rundt omkring i landet som kunne fungere som engros-avdelinger for Den Norske Husflidsforening. Det ble utarbeidet skap som demonstrerte varer som enkelt kunne produseres uten særlig håndverkskunnskap. Tanken var å inspirere de trengende til å skaffe seg en inntekt så de kunne klare seg selv. Gulliksens sosiale tankegang var tydelig. Han skrev at fattigbyrdene på bygda kunne avhjelpes og at ansvarsfølelsen hos de trengende skulle utvikles.

Første verdenskrig bød på en rekke problemer for Den Norske Husflidsforening. Turister uteble, og det alminnelige salget bremset opp. Tilgangen til materialer avtok, særlig innenfor tekstilhåndverket, som var avhengig av en del import. Samtidig fikk befolkningen annet å tenke på da de var nødt å sikre seg mat for dagen i en tid med rasjoneringer. I 1919 holdt Gunvald Gulliksen en tale under landsmøtet for husflid på Hamar. Han tegnet et lyst bilde da interessen for nyttehusfliden var stigende etter krigen. Fordi det var mangel på importerte varer, ble det større behov for husflidsprodukter.

For å spre kunnskap om den nasjonale nyttehusfliden reiste folk tilknyttet Den Norske Husflidsforening rundt i hele landet og avholdt kurs. I tillegg kunne folk leie mønster fra foreningen. På 1930-tallet kostet det for eksempel 10 øre å leie et broderimønster for en dag, mens DNH-medlemmer fikk låne det gratis. Ønsket man å kopiere mønster for salgsproduksjon, kostet det 1 krone. I løpet av 45 år utga foreningen i alt 15 mapper med møbeltegninger for husflidsproduksjon. De var, som flesteparten av DNHs mønster og tegninger, av enklere art og tilpasset hjemmesnekring. Frem til 1931 hadde DNH solgt i alt 260 000 mønstertegninger og 77 000 håndbøker.

Før Den Norske Husflidsforening ble etablert. var det utgitt noen få blader til fremme av husfliden. Deriblant Arbeideren, som fortsatte som Den Norske Husven/Husvennen (1873–1886) og Husfliden som ble utgitt i perioden fra 1890 til 1892. Gulliksen ønsket også å utgi et husflidsblad som motvekt til illustrerte ukeblader, som han mente publiserte dårlige mønstre.

Det ble ikke noe av disse planene, men da Norsk Prydkunstnerlag ble etablert i 1929, ga de ut tidsskriftet Prydkunst. Prydkunstnerlaget videreførte mye av tankegodset til DNH i sine artikler. Prydkunst ble lagt ned allerede i 1931, men ble videreført av Foreningen Brukskunst som tidsskriftet Brukskunst. Senere kom tidsskriftet Yrke, utgitt av Norsk Yrkeslærerlag, som hadde en lignende profil som Prydkunst. Først i 1966 kom tidsskriftet Norsk Husflid, utgitt av Norges Husflidslag.

Mellomkrigsårene var en særs produktiv periode i Den Norske Husflidsforenings historie. Mens man tidligere hadde komponert mønster og modeller som baserte seg på norsk folkekunst, fikk de profesjonelle formgiverne større innflytelse. Innenfor tekstilområdet fikk Else Poulsson stor betydning. Hun var leder for DNHs tekstilatelier i årene 1929 til 1954.

Under andre verdenskrig førte rasjoneringene til problemer for Den Norske Husflidsforening som ellers i samfunnet. Gunvald Gulliksen fratrådte som disponent i januar 1942. Hans sønn Per H. Gulliksen ble konstituert disponent. At han ikke ble valgt som disponent på permanent grunnlag, skyldtes at foreningen ikke ønsket en offentlig utlysning av stillingen.

Man så at det var fare for at Nasjonal Samling da ville sette inn en av sine egne i stillingen og nazifisere DNH. Nasjonal Samling så på DNH og husflidsbevegelsen som et viktig nasjonalt samlingspunkt og avsatte i april 1943 DNHs styre. På tross av at styret ble oppløst, opprettholdt Per Gulliksen kontakten med medlemmene under okkupasjonsårene. Rett etter krigen ble han valgt som disponent.

Som etter første verdenskrig var varemangelen prekær. Den første tiden hadde befolkningen annet å tenke på enn husflidsproduksjon. Samtidig ble det et problem at kvantitet ble prioritert foran kvalitet, noe DNH fant uforsvarlig. Man ønsket å beholde det gode kvalitetsstempelet som foreningen hadde før krigsutbruddet.

Landsnemnda for bedre turistvarer utga i 1946 heftet «Bedre turistvarer i husflidsproduksjonen». Skriftet, som ble utarbeidet av Per Gulliksen, var en brannfakkel mot den gjeldende turistvareproduksjonen som ikke hadde greid å holde en høy nok standard under okkupasjonen. Det ble etterlyst et større ansvar hos produsentene for å komme med nye modeller av høy kvalitet.

I heftet kunne man lese at «En husflidsturistvare behøver ikke nødvendigvis være bygd på norsk folkekunst, og ha direkte preg av den nedarvete kulturen. Også andre ting kan gi tilsvarende godt resultat og inntrykk av kultur og kvalitet.» Som resultat av debatten tok også Den Norske Husflidsforening tak i situasjonen og fremskaffet en rekke nye modeller som var i tråd med tiden.

1950-tallet ble en vitamininnsprøyting for Den Norske Husflidsforening. Samtidig som man dyrket norsk folkekunst, gikk foreningen nye veier. I tillegg til en fast formgiverstab hadde man eksterne designere som tegnet tidsmessige mønster og modeller. Slik friskt blod revitaliserte formrepertoaret og publikums interesse for husflidsarbeidet. Det ble utarbeidet en rekke nye strikkemønster til gensere, luer og votter. Rauma Ullvarefabrikk var en av flere garnprodusenter som DNH hadde et tett samarbeid med, og som man utviklet nye modeller for.

I tiårene etter andre verdenskrig var mange mødre hjemmeværende. De strikket og sydde til husbehov og som husflidsarbeid for videresalg. Mennene derimot ble mer knyttet til industriproduksjon og lønnsarbeid. I 1960-årene økte lønningene kraftig, og husflidsproduksjon ble ulønnsomt. Etter hvert som kvinnene deltok mer i arbeid utenfor hjemmet, ble det lite tid til hjemmestrikking og annen nytteflid.

I løpet av noen tiår gikk befolkningen fra å være egenproduserende til å bli konsumenter av ferdigvarer. Konkurransen fra importvarer gjorde vilkårene for husflidsnæringen ytterligere vanskelig. Det moderne samfunn tok avstand fra bondesamfunnet, og ungdomsgenerasjonen ønsket noe nytt. For Den Norske Husflidsforening bød det på vanskeligheter da man var ute av motebildet og det allmenne søkelyset.

På l980-tallet ble Den Norske Husflidsforenings butikkutsalg skilt ut som eget aksjeselskap heleid av DNH, som fortsatt hadde rettighetene til alle mønster og modeller. I 1987 ble det besluttet at butikken Husfliden A/S i Møllergaten 4 skulle bygges om for utleie. Den store, seksetasjers bygningen inneholdt da butikk med gaveavdeling og strikkegarn i første etasje. I andreetasjen var det ryeavdeling, broderiavdeling, vevgarn- og vevutstyrsavdeling samt en stor møbelavdeling. I kjelleretasjen var Husflidskjelleren med salg av trevarer, tøfler og kurver.

Resten av bygningen inneholdt kontorer, ekspedisjonsavdeling, spisesal, engrosavdeling og lager, en stor vevstue, kirketekstilavdeling med tegnekontor, bunadsavdeling og teppevevingsrom. Det var også egne avdelinger som tok seg av produsentene rundt i landet – de mange veversker, strikkersker, spinnersker og åkleveversker. På loftet var billedvevatelieret i full sving, mens rosemalingsverkstedet og modellverkstedet for trevarer sto tomme.

Alt som fantes i den store seksetasjers bygningen av mønstre og modeller fra en 100-årsperiode, ble registrert og pakket ned i 399 esker og magasinert i Riksarkivets lokaler i Ekebergfjellet. På slutten av 1990-tallet ble hele samlingen donert til Norsk Folkemuseum på Bygdøy, der alle modeller og mønster ble fotografert og registrert. Det var et stort arbeid som det tok tre personer nesten to år å fullføre.

I 1990, da bygningen i Møllergata var ombygget, fikk ikke Den Norske Husflidsforening leid den ut, og de ble leietakere i eget hus. Etter 15 år som leietaker så de seg nødt å finne nye lokaler. De flyttet først til Morgenbladgården rett overfor Grand Hotell våren 2004. Forretningen gikk konkurs samme år, men i 2005 åpnet Den Norske Husfliden A/S i Rosenkrantzgaten 19/21.

Eiere av den nye butikken var DNH, Oslo Fylkeshusflidslag og private investorer. I 2007 ble aksjemajoriteten kjøpt av Bondeungdomslaget i Oslo og butikken flyttet tilbake til Møllergata, nå i underetasjen på Christiania Glasmagasin. Både denne butikken og den som tidligere het Heimen Husflid heter nå Heimen Husfliden og selger bunader, bunadstilbehør og husflidsvarer av høy kvalitet. Våren 2022 kjøpte Bondeungdomslaget i Oslo resten av aksjene og er nå eneeier av Heimen Husfliden.