Enge Bruk

Selskapet Garberg & Co. – Enge Bruk, med administrerende direktør, drammenseren Th. Thoresen i spissen, ansatte dyktige fagfolk fra drammensdistriktet for å lede driften av tresliperiet, blant andre Johan Petter Anderssen som disponent og Johan Edvard Rydgreen som ingeniør. Sliperiet kostet mellom seks og sju hundre tusen kroner. Maskineriet ble levert av Myrens Verksted i Kristiania, blant annet fire slipeapparater for varmslipt tremasse. Produksjonskapasiteten var 10 000 tonn 50 prosent våt, hvit granmasse per år. Det kan sies å ha vært relativt stort for sin tid.

Fallhøyden på rørgata var på 184 meter og ga vann til turbiner som genererte effektkraft på ca. 1700 hestekrefter. Kaianlegget ved bruket ga gode havneforhold, slik at produktene kunne lastes rett på frakteskip og eksporteres. 100 arbeidere var sysselsatt i tilknytning til tresliperiet, der 70 mann jobbet på skift i selve tremasseproduksjonen.

Fabrikkbygningen ble murt opp av teglstein og hadde vinduer med jern. Enge Bruk hadde fått elektrisk turbin ved århundreskiftet, slik at buelamper kunne lyse opp hele fabrikkområdet. Produksjonen foregikk ved at tømmeret ble vasket, kappet i passe lengder og slipt til tremasse. Massen gikk gjennom raffinører og sorterapparater, før den ble presset til plater i pappmaskiner. Platene ble pakket i store baller før utskipning. Tresliperiet hadde eget pakkhus. I 1920-årene kunne årsproduksjonen komme opp i 13 000 tonn 50 prosent våt tremasse. Det var fire slipeapparater, to raffinører, tre sorterapparater og seks pappmaskiner. Drivkraften hadde økt til 2000 hestekrefter. Antall arbeidere i sliperiet var mellom 50 og 60 mann.

Enge Bruk var en betydelig arbeidsplass med både sagbruk, høvleri og tresliperi. Bedriften omskapte stedet til et industrisentrum, det største på hele Nordmøre. Perioden fram til 1920 var Enges blomstringstid med stor tilflytting og byggeaktivitet. 200 arbeidere var sysselsatt totalt på Enge Bruk. Men i 1920 ble Garberg & Co. – Enge Bruk kjøpt opp av A/S Værdalsbruket, et firma med sagbruk og store skogeiendommer i Trøndelag. Målet med oppkjøpet var å kvitte seg med en konkurrent, og sagbruket ved Enge Bruk ble nedlagt straks etter overtakelsen. Tresliperiet fikk imidlertid bestå. Det var et av de få mellom Nord-Trøndelag og det sentrale Østlandsområdet. Ny administrerende direktør ble Johan Getz, som var direktør ved Byafossen Træsliberi, som også var eid av Værdalsbruket.

Utover i 1920-årene gikk A/S Værdalsbruket med underskudd og måtte gjennom gjeldssanering. Selskapet fikk store problemer etter krakket i treforedlingsbransjen i 1921, da prisene på tremasse falt dramatisk. I 1929–1930 ble Værdalsbruket satt under sine kreditorers administrasjon. I løpet av 1920-årene ble produksjonskapasiteten ved Enge Tresliperi utvidet til ca. 20 000 tonn 50 prosent våt tremasse per år, men utover i 1930-årene ble det ikke gjennomført noen større investeringer ved tresliperiet på Enge. Tremassefabrikken ved Byafossen ble prioritert. Driften ved Enge Tresliperi ble stoppet i 1940. Det var utdatert og nedslitt. Etter nedleggelsen har det vært drevet forskjellig annen næringsaktivitet i fabrikkbygningen. I 1993 kjøpte Halsa kommune lokalene for å etablere et Geitbåtmuseum.