Erich Ludendorff

Ludendorff ble i august 1914 stabssjef hos Paul von Hindenburg på Østfronten. Han ble general i 1916 og første generalkvartermester, samtidig med at Hindenburg ble sjef for generalstaben. Ludendorffs arbeid var fra da av vesentlig konsentrert om vestfronten.

Under krigens siste år søkte Ludendorff å samle mer og mer makt i det militære hovedkvarter. Dette førte til uoverensstemmelser mellom hærledelsen og regjeringen. Etter krigen ble Ludendorff kompromittert ved sin deltagelse i Kapp-kuppet i 1920.

I 1923 var Ludendorff med i Hitlers ølkjellerkupp i München. Han ble stilt for retten, men frifunnet. I perioden 1924–1928 var Ludendorff medlem av riksdagen for det tysk-folkelige parti (Deutschvölkische Freiheitspartei). Som partiets og nazistenes kandidat ved rikspresidentvalget i 1925 fikk han bare ¹/₄ million stemmer. Ved omvalgene samme år ble han ikke lenger støttet av nazistene, og dette førte til brudd med Hitler. Deretter gled han mer i bakgrunnen, men støttet fortsatt nazistene og angrep i 1930 president Hindenburg for at han undertegnet Young-avtalen.

Ludendorff inngikk forlik med Hitler samme år som han døde.

Ludendorff skrev blant annet Meine Kriegserinnerungen 1914–18 (1919), Urkunden der obersten Heeresleitung über ihre Tätigkeit 1916–18 (1920), Vernichtung der Freimaurerei durch Enthüllung ihrer Geheimnisse (1927, norsk oversettelse 1928) og Der totale Krieg (1935).

• Tysklands historie
• Tysklands historie 1933–1945
• Weimarrepublikken
• Ølkjellerkuppet