Eva Kløvstad

Eva Jørgensen vokste opp på Hjellum i Vang. Hun var 19 år og gikk på Hamar gymnas da Tyskland invaderte Norge 9. april 1940. I likhet med mange av sine jevnaldrende følte hun okkupasjonen som en voldsom krenkelse. Etter hvert skjønte hun at hennes forlovede, Tor Kløvstad, drev med illegal virksomhet.

Etter avlagt examen artium i 1941, husmorskole samme år og handelsskole året etter, fikk hun arbeid som stenograf og bokholder ved samferdselskontoret på Hamar. Her ble hun etter hvert involvert i motstandsarbeid. På kontoret underslo hun rasjoneringskort for kjøp av bensin til bruk for motstandsfolk som hjalp flyktninger over til Sverige. Gjennom sin deltakelse i det lokale Røde Kors deltok hun også i fremstillingen av provisoriske uniformer til bruk ved frigjøringen.

En dag på senhøsten i 1944 ble Eva Jørgensen oppsøkt av distriktssjefen i Milorg D25, Hamar-advokaten Christian Juell Sandberg. Han ba henne om å bli hans hemmelige sekretær for det illegale arbeidet han utførte. Hun ble glad for å få denne oppgaven og følte ingen redsel, bare en slags trass. I ukene som fulgte ble hun satt inn i en rekke saker for ledelsen av det militære beredskapsarbeidet i distriktet. De møttes alltid alene, med fast møtested på posthuset hver dag, der de hentet post til hvert sitt kontor. Sandberg viste henne stor tillit og satte henne inn i svært mange av sine funksjoner.

5. desember 1944 ble Sandberg skutt ned og dødelig såret da han forsøkte flykte fra arrestasjon på sitt advokatkontor. Jørgensen hadde nettopp hadde sitt morgenmøte med ham, og hun gikk straks i dekning hos en venninne. Arbeidet i distriktet stoppet nå helt opp, og flere av Sandbergs nærmeste medarbeidere fant det tryggest å reise til Sverige. Etter to-tre uker forsøkte Jørgensen å få kontakt med nestkommanderende, men heller ikke han hadde kontakter til Sentralledelsen (SL) i Oslo. Det gjorde situasjonen vanskelig.

Jørgensen begynte etter hvert å plukke opp en del løse tråder, fikk folk inn i forskjellige funksjoner og klarte også å få i gang flyktningeruter. Forbindelsen til SL ble gjenopprettet da hun møtte SLs kurer med dekknavnet «Blom», som hun husket Sandberg hadde fortalt om, på Hamar Sykehus. Gjennom ham fikk hun tak i rasjoneringskort, penger, pistol og radio. Som om ikke dette var nok, måtte hun for en periode også påta seg ansvaret for den videre driften av distriktets to flyktningruter til Sverige.

Fra Oslo kom snart Kolbjørn Henriksen for å lede det videre arbeidet med reorganiseringen, men han var nedslitt og tappet for energi etter mange måneder med slitsomme kureroppdrag for SL. Eva Jørgensen, som brukte dekknavnet «Jakob», hadde både pågangsmotet, handlekraften og lokalkunnskapene som den nye sjefen manglet. For selv om Henriksen var den utnevnte distriktssjefen, var det Jørgensen som i realiteten fylte rollen som leder av D25. Sammen med en omgangsvenn av Jørgensen ledet denne trioen det meste av motstandsarbeidet i distriktet.

De som kom fra Oslo, Sverige og Storbritannia ble alle overrasket da de skjønte at «Jakob» var en kvinne. Hennes forlovede, Tor Kløvstad, hadde kommet fra Sverige, og også han mottok ordrer fra «Jakob». Da han skjønte at det var kjæresten som skjulte seg bak dekknavnet, ble han ganske opprørt, men hun hadde ikke til hensikt å trekke seg. 1200 mann var avhengig av hennes arbeid. Samtidig beholdt hun jobben sin for å ha en dekkhistorie.

I begynnelsen av mai 1945 var frigjøringen nært forestående. Distriktet omfattet nærmere 1200 menn og kvinner. Beredskapen måtte heves, og Jørgensen gikk på nytt i dekning. I spissen for flere hundre milorg-jegere marsjerte hun den 9. mai inn i Hamars gater med uniform og pistol. Da distriktet skulle sende en avdeling til Oslo den 9. juni som del av Hjemmestyrkenes defilering for kongefamilien, fikk hun imidlertid ikke delta. Det passet seg ikke med jenter i denne markeringen, var den korte begrunnelsen. Men i Hamar defilerte hun flere ganger, i spissen foran alle mennene.

Etter krigen var Eva Jørgensen aktiv i Hamar lotteforening, med 80 unglotter. I 1947 giftet hun seg med forloveden Tor Kløvstad. Fra 1953 og frem til 1978 arbeidet hun som kontorsekretær på Hamar sykehus. Historien om kvinnen med dekknavnet «Jakob» dukket først opp fra glemselen i 1979 med Dagblad-journalisten Celine Wormdals pionerbok om kvinnenes deltakelse i den norske frihetskampen. Og med den økte interessen for kvinnenes krigsinnsats på 1980-tallet, fikk omsider Eva Kløvstad sin plass i rekken av kvinneprofiler fra hjemmefrontens historie.

• Norge under andre verdenskrig
• motstandskampen i Norge
• Milorg
• Hjemmefronten

• «HS-jenta ’Jakob’», i KFB. Kvinners Frivillige Beredskap nr. 1/1990
• Jonassen, Mari (2020): Norske kvinner i krig 1939-1945. Oslo. Aschehoug. 607 s.
• Kraglund, Ivar: Hjemmefront, bind 6 i Magne Skodvin (red.): Norge i krig, 1987
• Lunde, Jon Vegard (2005): Hjemmefronten på Hedmarken og i Østerdalen. Bind 3: Blod og tårer, men mest svette. Lunde pressetjeneste. 512 s.
• lydbåndintervju med Eva Kløvstad 10.9.1987, Norges Hjemmefrontmuseum
• Moland, Arnfinn: biografi i Norsk biografisk leksikon, andre utgave (NBL2)
• Studenterne fra 1941 (1966)
• Sveri, Elisabeth (1991): Kvinner i norsk motstandsbevegelse 1940-1945. Oslo. Norges Hjemmefrontmuseum. 39 s.
• Wormdal, Celine (1979): Kvinner i krig. Glimt inn i en forsømt samtidshistorie. Oslo. Aschehoug. 141 s.