Film i Brasil – Store norske leksikon

*O Cangaceiro* (Banditen) er en western med handling fra Brasils nordøst og vant priser ved filmfestivalene i Cannes og Edinburgh. Her en filmscene med Milton Ribeiro og Vanja Orico.

O Cangaceiro (1953)

Av Courtesy Everett Collection/Everett Collection.

Lisens: Begrenset gjenbruk

*Central do Brasil* (Brasils hjerte) forteller historien om den pensjonærte læreren Isadora som motvillig prøver å hjelpe gutten Josué å finne faren hans. Filmen vant gullbjørnen ved filmfestivalen i Berlin. Her Fernanda Montenegro som Isadora og Vinícius de Oliveira som Josué.

Central do Brasil (1998)

Av Rights Managed/Mary Evans Picture.

Lisens: Begrenset gjenbruk

Brasils første filmvisninger fant sted i Rio de Janeiro i 1896, og i årene før første verdenskrig hadde landet en betydelig filmindustri. Flere av de første fiksjonsfilmene som ble produsert i Brasil var rekonstruksjoner av virkelige kriminalsaker, og live-dubbede filmer der skuespillerne sang til stumfilmer bak lerretet.

Produksjonen i mellomkrigstiden forble kommersielt innrettet; blant unntakene var Limite (1929) i regi av Mário Peixoto og Ganga Bruta (1933) av Humbert Mauro.

Produksjonsselskapet Vera Cruz hentet regissøren Alberto Cavalcanti hjem fra Europa i 1949 med formål å skape en sterk produksjon. Forsøket mislykkes, og resulterte i én betinget kinosuksess: O Cangaceiro (1953) i regi av Lima Barreto. Cavalcanti reiste tilbake til England.

Cinema Nôvo

I 1960-årene engasjerte den brasilianske staten seg i filmproduksjonen gjennom Instituto Nacional do Cinema, og den samfunnsengasjerte Cinema Nôvo-gruppen ble et filmkunstnerisk kraftsentrum. Regissører som Nelson Pereira Dos Santos med Vidãs Sêcas (1963), Ruy Guerra med Os Fuzis (1963), og Glauber Rocha med Deus e o Diabo na Terra do Sol (1964) og António Das Mortes (norsk tittel Antonio – de dødes venn, 1969), innførte en kritisk samtidsrealisme, og forsøkte å motarbeide Hollywoods dominans. Bevegelsen oppnådde vid internasjonal distribusjon, men ble snart utsatt for politisk forfølgelse.

Brasiliansk film etter 1985

Etter militærdiktaturets fall fant brasilianske filmer sporadisk et publikum utenfor landets grenser, blant dem Bruno Barretos Dona Flor e seus dois Maridos (norsk tittel Dona Flor og hennes to ektemenn, 1977), Hector Babencos Pixote a Lei Do Mais Fraco (norsk tittel Pixote, 1981) og Kiss of the Spider Woman (norsk tittel Edderkoppkvinnens kyss, 1985). Sistnevnte var en engelskspråklig samproduksjon med USA.

1990-tallet og frem til i dag

Landets økonomiske problemer gjorde at filmproduksjonen sto stille i første halvpart av 1990-årene, men kom senere tilbake, ikke minst takket være nye statlige insentivordninger. Ved årtusenskiftet ble det produsert ca. 40 filmer i året, og flere filmer nådde et internasjonalt publikum, slik som Walter Salles' Central do Brasil (norsk tittel Brasils hjerte, 1998) og Fernando Meirelles Cidade de Deus (norsk tittel City of God, 2002).

Nyere filmer som utover 2000-tallet har fått oppmerksomhet er José Padilhas Tropa de Elite (norsk tittel Nådeløs Fiende, 2007), Alê Abreus animasjonsfilm O Menino e o Mundo (2013), Anna Muylaerts Que Horas Ela Volta? (norsk tittel Min andre mor, 2015) og Kleber Mendonça Filhos Aquarius (2016).

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Oxford Bibliographies: Contemporary Brazilian Cinema

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

Fagansvarlig for Ulike lands filmindustri

Sveinung Wålengen