Brasils historie

I det indre av Brasil er det funnet spor etter mennesker tilbake til om lag 8000 fvt. Rundt 5000 fvt. fantes førkeramiske folkegrupper spredt over store deler av høylandet. Fra samme tid stammer de eldste hauger av skjell- og fiskeavfall som er funnet ved kysten. Slike hauger er karakteristiske for dette området helt frem til kolonitiden.

Allerede de eldste keramikkfunnene, fra rundt 1000 fvt., viser en tydelig todeling av Brasil i Amazonasbekkenet og Sør-Brasil. Grensen går langs sørkanten av Amazonas-regnskogen. Folkene i Amazonas-området hadde kulturell utveksling med stammer som holdt til i dagens Venezuela, Guyana og strøkene ved Amazonas' øvre løp. Mange av dem hørte til en språkgruppe som kalles tupi, og de var jeger-, fisker- og samlerfolk. Urfolket i Sør-Brasil hadde sitt utspring fra de store elvene i Paraguay-bekkenet og var fastboende som dyrket blant annet mais, maniok, peanøtter og bomullsfrø. Disse folkene ble seinere kalt guarani av katolske misjonærer. Urfolkene både nord og sør i landet bodde i storfamiliehus i små selvstyrte landsbyer. De hadde rikelig og variert kost og utviklet avanserte kulturer tilpasset naturforholdene.

Det er vanskelig å anslå hvor stor urbefolkningen var da europeerne ankom. Et konservativt anslag er 2,4 millioner, basert på beregninger ut fra de urfolksgruppene en vet om i dag. Imidlertid er mange stammer og grupper ukjente og utdødd som følge av de ødeleggende epidemiske sykdommene som europeerne brakte med seg, deriblant kopper, meslinger, tuberkulose, tyfus, dysenteri og influensa. Noen demografer anslår derfor at befolkningen i Amazonas-bekkenet var mellom 3,5 og 5 millioner, og ytterligere nesten 5 millioner i de øvrige regionene som inngår i dagens Brasil. Disse var fordelt på nesten 1000 stammer. Til sammenligning bodde det mindre enn én million mennesker i Portugal rundt år 1500.

Portugiseren Pedro Álvares Cabral nådde den nåværende delstaten Bahia i Brasil i år 1500 på en reise til India, og tok landet i besittelse for kongen av Portugal. Området fikk snart navnet Brasil på grunn av den store mengden fargetre (brasiltreet) som fantes i det nye landet. I begynnelsen ble Brasil mest brukt som deportasjonssted for forbrytere, men etter hvert ble mange kolonier grunnlagt langs kysten.

Portugiserne måtte basere sine kolonier på slavehold. Folket lengst vest på Den iberiske halvøya var ikke tallrikt. Til ut på 1700-tallet var de fleste slavene i Brasil urfolk, men de gjorde sterk motstand, flyktet lenger inn i landet vekk fra portugiserne, eller de bukket under for europeernes sykdommer. Kolonimakten utnyttet derfor den oppblomstrende transatlantiske slavehandelen som europeerne bygde opp. I 1538 ble de første menneskene ført som slaver fra Vest-Afrika til tvangsarbeid på sukkerplantasjene, og i Bahia og Pernambuco kom flertallet av slavene raskt fra Afrika. Fra år 1700 til 1800 ble 1,7 millioner slaver fraktet til Brasil, fra 1800 til 1850 ble ytterligere nesten to millioner mennesker frarøvet friheten i Afrika og gjort til slaver i Brasil.

I 1549 grunnla generalguvernøren Thomé de Souza (1503–1579) byen Bahia, som seinere ble omdøpt til Salvador og var hovedstad helt til 1762. På hans tid innvandret en del jesuitter, og denne bevegelsen bidro sterkt til koloniseringen; blant annet anla de i 1554 byen São Paulo. Midt på 1500-tallet forsøkte franskmennene å slå seg ned i Guanabarabukta, men i 1567 ble de fordrevet av generalguvernør Mem de Sá (1500–1572) som deretter grunnla byen Rio de Janeiro.

Under Portugals forening med Spania fra 1580 til 1640 erobret nederlenderne Bahia i 1624 og Recife og Pernambuco i 1630, og de fikk en blomstrende koloni som Portugal først gjenvant i 1654 med hjelp fra England. Ved freden i 1661 oppga Nederland Brasil helt, i bytte mot koloniene Ceylon og Celebes i Asia.

Da Portugal frigjorde seg fra Spania i 1640, ble kolonien Brasil brukt hovedsakelig til å utvinne gull for å betale gjelden til Storbritannia. Fra tidlig på 1700-tallet ble São Paulo et økonomisk senter, særlig for gulljakt og gruvedrift i kolonien. Byen var utgangspunkt for kolonisering av innlandsområdene gjennom såkalte bandeirantes («flaggbærere») og tiltrakk seg mange europeiske «lykkejegere» som ikke følte noe ansvar overfor de portugisiske herskerne. Jesuittene motarbeidet slaveriet, som var grunnpilaren i det økonomiske systemet, og de ble derfor fordrevet fra kolonien i 1759. Med San Ildefonso-traktaten i 1777 ble Brasils grenser mot sør fastsatt, og Spania fikk Uruguay.

I Brasil førte Portugal kolonitidens sedvanlige merkantilistiske politikk: Størst mulig utbytting av koloniens rikdommer, særlig gull- og diamantgruver, mens enhver politisk eller økonomisk selvstendighet ble undertrykt og all handel forbeholdt moderlandet. Plantasjedyrkingen, særlig av kaffe, fikk stadig større betydning, og plantasjeeierne ønsket å selge varene sine fritt på verdensmarkedet.

Deler av den brasilianske overklassen ble imidlertid påvirket av 1700-tallets frihetsideer og den nordamerikanske uavhengighetskampen. Krigene under den franske revolusjon og Napoleon virket i samme retning, og tankene om et uavhengig Brasil vokste.

Da Napoleon fordrev Johan 6 fra Portugal i 1807 og flyttet hovedstaden til Rio de Janeiro, ble havnene åpnet for fri handel med andre nasjoner, og Brasil fikk tittelen kongerike. For Portugal var tapet av Brasil skjebnesvangert: hele 90 prosent av landets totale utenrikshandel gikk tapt. Storbritannia overførte en stor del av sine fordringer på Brasil siden Portugal var ute av stand til å betale sin gjeld. «Den liberale revolusjonen» i Portugal i 1820 bidro imidlertid til en «re-kolonisering» av Brasil, og da Johan 6 vendte tilbake til Portugal i 1821, etterlot han sin sønn Dom Pedro. Han erklærte Brasils uavhengighet i 1822 og ble utropt til keiser. Hans makt var begrenset, og Storbritannia hadde fremdeles et godt grep på økonomien. Dom Pedro forlot Brasil i 1831 og overlot tronen til sin fem år gamle sønn, Dom Pedro 2.

Da slaveriet ble opphevet i de britiske koloniene i 1833, begynte britiske slavehandlere å satse sterkere på slavehandelen i Brasil. Innenfor det digre landet fikk de 20 provinsene med den nye forfatningen i 1834 utstrakt selvstyre. Kaffeproduksjonen utviklet seg til å bli bærebjelken i Brasils økonomi. Kaffedyrkerne etterspurte stadig flere slaver, men måtte i stigende grad basere seg på europeiske immigranter som snart utgjorde den nye arbeiderklassen. All innførsel av slaver ble forbudt i 1850, og en rekke nye lover hindret gradvis slavehandelen mellom provinsene.

Fra 1864 til 1870 utkjempet Brasil den blodigste mellomstatlige krigen i Latin-Amerikas historie: Trippelalliansekrigen, eller Paraguaykrigen, var en konsekvens av Argentinas og Brasils bestrebelser på å kontrollere sine små naboland. Etter at de to sørget for å bringe et vennligsinnet parti (Partido Colorado) til makten i Uruguay, ble det krig mellom Paraguay på den ene siden og trippelalliansen av Brasil, Argentina og Uruguay på den andre. Paraguay ble knust. Opptil 90 prosent av den mannlige befolkningen ble drept. Brasil mistet 40 prosent av soldatene som kjempet i krigen – de fleste døde av kolerainfisert vann, for lite mat og elendig hygiene.

Først i 1888 ble slaveriet opphevet, da den opplyste prinsesse Isabel (1846–1921) var regent for sin syke far Dom Pedro 2. Internasjonalt press særlig fra Storbritannia, verdens viktigste stormakt, men også innenlandske aksjoner fra hvite borgere med humanistiske og demokratiske idealer, var medvirkende årsaker. Avskaffelsen av slaveriet førte til at mange plantasjeeiere kom i opposisjon til keiserriket og ble støttespillere i den republikanske bevegelsen. Innen et år var keiserdømmet styrtet gjennom hærens inngripen og erstattet med Den første republikk. Manuel Deodoro da Fonseca (1827–1892) ble republikkens første president.

De forskjellige provinsene innen den nye republikken befant seg i forskjellig grad av utvikling, men produksjonen var vesentlig rettet mot eksportmarkedet. De mest velstående regionene var den kaffeproduserende São Paulo og gruveområdet Minas Gerais, og dette området ble etter hvert kjernen i det brasilianske landeiende oligarkiet. Rundt århundreskiftet gjorde de fattige massene blant kakao- og sukkerplantasjearbeiderne i Bahia opprør i den såkalte Jagunços-oppstanden ledet av den religiøse fanatikeren Antônio Maciel, kalt «O Conselheiro». Kaffebaronene i São Paulo og gruvearistokratiet i Minas Gerais lyktes godt i å samle makten over hele føderasjonen i egne hender, med mål om å styrke Brasils posisjon internasjonalt. De som tjente mest på dette var de utenlandske finansgruppene som disse elitene hadde forbindelser med.

Utenrikspolitisk søkte Brasil nærmere Argentina og Chile, og ved personlige møter mellom presidentene ble det dannet et slags forbund mellom de tre såkalte ABC-statene til å ivareta Sør-Amerikas politiske interesser, og med avtale om voldgift i grensestridigheter. I 1903 ble grensetvisten med Bolivia om Acredistriktet ordnet, og Acre ble innlemmet i Brasil som territorium. I 1907 og 1909 ble grensene regulert mot Peru og Uruguay. Brasils sterkt proteksjonistiske tollpolitikk gav seg utslag i Taubaté-overenskomsten i 1906 mellom de kaffedyrkende delstatene, og regjeringen garanterte kaffedyrkerne en minstepris.

Rundt 1910 falt de internasjonale prisene på Brasils to viktigste eksportvarer, kaffe og gummi, kraftig, og landet befant seg plutselig i en alvorlig handelskrise, som også førte med seg indre uroligheter. Første verdenskrig førte til enda dårligere kår for kaffeeksporten, og dermed enda dårligere inntekter. Trippelententen mislyktes lenge å få president Venceslau Brás (1868–1966) til å bryte Brasils viktige forhold til Tyskland, men etter at brasilianske skip ble senket av tyske ubåter, brøt Brasil de diplomatiske forbindelsene i april 1917, beslagla en kvart million tonn tyske skip og erklærte krig i oktober. Krigen medførte svekket britisk innflytelse i Brasil, mens USAs innflytelse økte. Det økonomiske samkvemmet med USA innebar direkte investeringer i den gryende brasilianske industrien som var rettet mot det nasjonale markedet.

1920-årene var preget av økonomiske og sosiale konflikter. Innenfor oligarkiet ønsket de store kvegeierne og kjøttprodusentene i delstaten Rio Grande do Sul sør i landet importvern, det samme gjorde det gryende industriborgerskapet som dessuten ønsket subsidierte lån fra staten, mens kaffeeksportørene i São Paulo krevde fortsatt frihandel og statlige eksportkreditter. Den tradisjonelt sterke alliansen mellom São Paulo og Minas Gerais, populært kalt café com leite («kaffe med melk»), gikk i oppløsning.

Samtidig hadde storstilt immigrasjon og import av «hvit» arbeidskraft fra Europa, særlig fra Italia, skapt nye spenninger. På den ene siden hadde immigrasjonen redusert noe av betydningen til etterkommerne av de afrikanske slavene demografisk, økonomisk og politisk. På den andre siden hadde europeiske immigrantarbeidere tatt med seg politiske ideer om fagbevegelse og streiker inspirert av anarkisme og sosialisme. De ble viktige i de raskt voksende byene. Arbeiderne organiserte seg. Kommunistpartiet PCB, som ble opprettet i 1921 og vokste raskt, ble snart forbudt. Etter den internasjonale finanskrisen i 1929 brøt det ut voldelige opprør i nordøst, i Minas Gerais og i Rio Grande do Sul. Opposisjonelle krefter fant sammen i en nasjonalistisk og anti-imperialistisk allianse med unge offiserer, opposisjonelle kaffeprodusenter, kjøttprodusenter, nasjonalistiske industriborgere, fagbevegelse og urban middelklasse. Denne Aliança Liberal tok makten gjennom et kupp som i ettertiden har blitt kalt «Revolusjonen av 1930». Lederen for «revolusjonen» var Getúlio Vargas, en 47 år gammel tidligere offiser, advokat og finansminister, som kom fra en godseierfamilie i Rio Grande do Sul.

Getúlio Vargas’ prosjekt var å «forene og modernisere nasjonen». På det økonomiske plan skjedde dette gjennom en aktiv statlig politikk for importsubstituerende industrialisering (ISI), altså et forsøk på å bygge opp en hjemlig industri som skulle stanse behovet for import av utenlandske varer og skape arbeidsplasser og økonomisk vekst. Krisen i den kapitalistiske økonomien som preget inngangen til 1930-årene rammet Brasils kaffeeksport. Men krisen ga samtidig støtet til en sterk nasjonalisme og en kraftig utvikling av den nasjonale industrien som måtte erstatte mangelen på importvarer. På det sosiale og politiske planet oppnådde Vargas på denne måten massiv støtte i byene, samtidig som han passet på å beholde støtte fra det tradisjonelle jordbruksoligarkiet, blant annet gjennom å undertrykke kommunistene og deres krav om jordreform. Vargas var opptatt av å få kontroll over fagforeningene ved å støtte mange av deres økonomiske og sosiale krav mot at de fjernet kommunistisk inspirerte tillitsvalgte. Både kommunistpartiet PCB og det fascistiske partiet Ação Integralista Brasileira («grønnskjortene») som ble opprettet i 1932 med stor tilslutning fra tyske og italienske immigranter, førte til økende polarisering overfor Vargas' regime. PCB, enkelte fagforeninger og unge offiserer dannet folkefronten Aliança Nacional Libertadora (ANL) som ble erklært ulovlig i 1935. ANL utførte et mislykket opprørsforsøk senere samme året, og Vargas innførte unntakstilstand.

I 1937 ga Vargas seg selv diktatorisk makt ved å oppløse parlamentet og erklære alle partier ulovlige. Han proklamerte Estado Novo («Den nye staten»), som bar preg av den fascistiske statsmodellen som på samme tid gjorde seg gjeldende i Mussolinis Italia. Ifølge propagandaen var Vargas «de fattiges far» og en talsmann for «nasjonens interesser». Amerikanske kapitalinteresser så med uro på utviklingen som svekket deres innflytelse på Brasils økonomi. Under andre verdenskrig stod Brasil nok engang under sterkt press for å velge side i konflikten. Under trussel om invasjon fra USA, brøt Vargas-regimet med aksemaktene i 1942 og deltok deretter aktivt i krigen på de alliertes side. Hæren tvang Vargas til å gå av i 1945, og den radikale avviklingen av Estado Novo førte til at amerikansk kapital for alvor gjorde seg gjeldende i Brasil.

Et avgjørende sosial-demografisk skifte foregikk i denne perioden: en enorm tilflytting til byene. Brasils første folketelling ble foretatt i 1940, og har senere blitt gjentatt hvert tiende år. I 1940 bodde 31 prosent i byer, i 1950 var tallet økt til hele 52 prosent, og urbaniseringen bare fortsatte: I år 2000 bodde 81 prosent i byene.

Vargas ble valgt til president igjen i 1951 på et sosialt og nasjonalistisk reformprogram uten å gjøre forsøk på å gjeninnføre Estado Novo. Han prøvde å få kontroll over de utenlandske investeringene, og etablerte institusjoner som senere ble grunnpilarene i Brasils nasjonale økonomi, blant annet Nasjonalbanken for økonomisk og sosial utvikling (BNDES) og oljemonopolselskapet Petrobras. Dette utløste stor motstand fra liberale og USA-orienterte eliter. Vargas mistet kontroll over hæren. Et mislykket attentatforsøk mot de liberales politiske leder Carlos Lacerda (1914–1977), utført av overivrige sympatisører av Vargas, økte presset for å få ham til å gå av. Mens stridsvognene rullet mot Catete-palasset i Rio de Janeiro 24. august 1954 svarte Vargas på det forestående kuppet med å begå selvmord.

Etter Vargas' selvmord sørget regjeringen til president Café Filho (1899–1970) for at utenlandsk kapital gjenvant sin innflytelse. Dette skapte uro blant det nasjonalistisk orienterte borgerskapet som så industrien bli denasjonalisert. Etter Koreakrigen fikk nordamerikanske selskaper et solid fotfeste i Brasil.

Politikere fra partier som Vargas hadde stiftet (PSD og PTB) vant imidlertid også de neste presidentvalgene, i 1955 og 1960. Slik ble Vargas’ «populisme» videreført i form av en politikk der lederen (presidenten) etterstreber et nasjonalt samlende prosjekt og forsvarer «folket» mot «eliten», og der lederen gjengjelder støtte fra medspillere og velgere med materielle belønninger. Det store prosjektet til Juscelino Kubitschek, som var president fra 31. januar 1956 til 31. januar 1961, var å kombinere kraftfull nasjonal industrireising og utenlandske direkte, planstyrte investeringer. Dette skjedde særlig innenfor bilindustrien, med innenlandske underleverandører. Under Kubitschek vant for øvrig Brasil VM i fotball for første gang (1958) og Brasília, verdens mest moderne hovedstad, ble bygd på en høyslette i innlandet – og Rio de Janeiro var fra 21. april 1961 ikke lenger landets hovedstad.

Kubitscheks visepresident João Goulart overtok presidentembetet i 1961, i en internasjonal situasjon preget av den kalde krigen, bare to år etter den cubanske revolusjonen. Goulart var mer radikal enn sin forgjenger, men ble likevel vurdert som samarbeidsvillig og absolutt ingen kommunist av USAs president John F. Kennedy og hans nærmeste rådgivere. I Brasil var den økonomiske situasjonen kritisk, og inflasjonen oppveide de lovte lønnsøkningene. Det forbudte brasilianske kommunistpartiet (PCB) var i framgang og opptrådte stadig mer åpenlyst, mens Goulart slet med å beholde støtten fra både arbeiderklassen og fra hæren. Da Lyndon B. Johnson overtok som president i USA etter drapet på Kennedy i 1963, fikk CIA og det utenrikspolitiske etablissementet i Washington D.C. igjen mer innflytelse over utenrikspolitikken. Sammen med høyreorienterte brasilianske eliter iverksatte de målrettede tiltak for å undergrave Goularts oppslutning og styringsevne. I et forsøk på å utmanøvrere kommunistene og samtidig oppnå støtte fra venstresiden, lanserte Goulart i mars 1964 såkalte «fundamentale reformer» (reformas de base), deriblant en ikke altfor radikal jordreform. Reformplanen ble møtt av store gatedemonstrasjoner iverksatt av den liberale høyresiden, med koordinering og støtte fra USA. 31. mars grep militæret makten ved et kupp, og Goulart rømte i eksil. I ettertid er det avslørt at USA spilte en aktiv rolle, blant annet gjennom å gi eksplisitt støtte til kupplanene og forberedelser til å bistå militært dersom kuppet skulle møte motstand.

I begynnelsen bygde diktaturet på en sivil-militær allianse. Det landeiende oligarkiet, industriborgerskapet og store deler av den urbane middelklassen sammen med de liberal-konservative høyrepartiene, støttet kuppet. Det samme gjorde de fleste avisene og radio- og TV-stasjonene. Sentrums- og venstrepartier ble forbudt og nasjonalforsamlingen oppløst. General Castelo Branco ledet det første militær-teknokratiske regimet i Latin-Amerika som snart skulle få avleggere i andre land på kontinentet. Doktrinen om «nasjonal sikkerhet» ble formet, og gikk ut på total krig mellom det «demokratiske og kristne vesten» og det «kommunistiske og materialistiske øst», der «den indre fienden» (altså kommunistisk påvirkede deler av samfunnet) var den taktiske hovedfienden. Brasil ble USAs mest trofaste allierte i Latin-Amerika. Siden Brasil er det viktigste landet i Sør-Amerika, påvirket dette også politikken i nabolandene.

Regimet brukte alle argumenter for å rettferdiggjøre den voldelige bekjempelsen av opposisjonen. Fra 1967 var også høyrepartiene forbudt. Aksjoner og demonstrasjoner fra deler av middelklassen, arbeidere og ikke minst studenter, ledet i 1968 til ytterligere innstramninger da generalene valgte Artur da Costa e Silva til ny president. Han ga seg selv og sine etterfølgere retten til å regjere med diktatorisk makt gjennom den såkalte Ato Institucional-5. Revolusjonære grupper på venstresiden mente tiden var inne for bygerilja og væpnet motstand, men disse gruppene ble knust og de fleste lederne drept i løpet av de såkalte «bly-årene» fra 1968 til 1972. Med private bidrag fra høyreradikale miljøer i særlig São Paulos næringslivselite, ledet av den danske innvandreren Henning Albert Boilesen (1916–1971), bygde regimet opp et system for systematisk tortur av venstreradikale opposisjonelle. Ett av de mest berømte ofrene var Dilma Rousseff, som i 2010 ble valgt til Brasils første kvinnelige president. Boilesen selv ble henrettet i et geriljaattentat i 1971. Etter 1972 ble stadig færre fra opposisjonen likvidert i det som ble rapportert i massemediene som væpnede «sammenstøt». Til gjengjeld omkom flere i fingerte ulykker, og antall forsvunnede (desaparecidos) økte. Antall dødsofre er i ettertid beregnet til 333, men dette tallet er noe omstridt. Mens det relativt lave antallet ofre kan tolkes som at militærregimet i Brasil var mindre brutalt enn regimene i Argentina og Chile, kan det også tyde på mer effektiv militær kontroll av landet.

Militæreliten grunnla under diktaturperioden partiet Aliança Renovadora Nacional (ARENA), og forsøkte å gi regimet et skinn av demokratisk legitimitet ved at den militærkontrollerte kongressen valgte en ny general til president hvert femte år. Inntil 1979 var det eneste lovlige opposisjonspartiet Movimento Democrático Brasileiro (MDB), som i praksis sto uten reell innflytelse under de militæres lover. Under Ernesto Geisels presidentperiode fra 1974 til 1979 ble det tydelig at fraksjoner innen militæret mente tiden var inne til gradvis å forandre det politiske systemet. Geisel annonserte en «langsom, gradvis og sikker åpning» av det politiske systemet. MDB fikk stadig større tilslutning og utgjorde en seriøs trussel mot ARENA ved valget i 1978 da general João Figueiredo overtok som president. Nå mobiliserte Den brasilianske bevegelsen for amnesti (og for etterforsking av forsvinninger og menneskerettighetsbrudd) store folkemengder i gatene. Bevegelsen ble indirekte støttet av menneskerettighetspolitikken til USAs president Jimmy Carter. Samtidig gikk arbeiderne i bil- og metallindustrien i São Paulo, Latin-Amerikas største industrisenter, til storstreik for faglige rettigheter og høyere lønn. Figueiredo svarte i 1979 med å gjøre fagforeningene lovlige. Han proklamerte dessuten en amnestilov som, foruten å frigi politiske fanger og tillate politiske flyktninger å vende trygt tilbake, ga «begge sider» i «krigen» mellom staten og «undergravende grupper» fritak fra etterforskning og straff. Denne delen av amnestiloven ble svært omstridt i ettertid.

I desember 1979 trådte en ny partilov i kraft som gjorde slutt på topartisystemet. En av lederne som ble styrtet i 1964, Leonel Brizola (1922–2004), vendte tilbake fra eksil og opprettet Arbeidernes Demokratiske Parti (PDT), mens lederen for de streikende arbeiderne i São Paulo, Luís Inácio da Silva, best kjent som «Lula», stiftet Arbeiderpartiet (PT). Hensikten med «åpningen» var åpenbart å splitte opposisjonen foran neste valg. Ved valget i 1982 mistet regjeringspartiet ARENA sitt absolutte flertall, men gjennom en innviklet valgprosedyre ble bare MDB representert fra opposisjonens side. Regjeringspartiet skiftet navn til Partido Demócrata Social (PDS) og MDB het heretter PMDB. De militære trodde de hadde gjennomført det som trengtes av politisk liberalisering for å sikre sin egen fortsatte fulle kontroll av føderalstaten, men den økonomiske utviklingen gjorde det umulig.

Mens militærregjeringen fra 1964 gikk til krig mot «populistenes uansvarlige sosiale løfter», videreførte de arven fra Vargas og Kubitzchek med importsubstituerende industrialisering. Militærregjeringen kunne i slutten av 1960-årene og begynnelsen av 1970-årene vise til en imponerende økonomisk vekst på rundt ti prosent i året. Dette betød imidlertid ikke at leveforholdene ble bedre for den gjennomsnittlige brasilianer – snarere tvert imot. De som tjente mest på veksten var de flernasjonale selskapene, og militærregimet knyttet til seg prestisjeteknologi og hadde åpenbart ambisjoner om å bli en militær stormakt. Brasil ble en stor våpeneksportør og installerte (med motstand fra USA) kjernekraftverk. Verdens største vannkraftverk ble bygd i Itaipú, på grensen mellom Brasil og Paraguay. Slike prosjekter forårsaket tvangsflytting av hele urfolkssamfunn.

Regimet satte i gang forhastede og dårlig planlagte rovutnyttelser av Amazonasjungelen som førte til økologisk katastrofe. Raseringen av enorme områder til fordel for veibygging, kraftutbygging og nykolonisering førte også til at flere urfolksgrupper nesten ble utryddet. Disse forholdene førte til sterke reaksjoner mot regimets mangel på ansvarsfølelse overfor de sosiale tragediene som rammet befolkningen. Hungersopprør ble forsvart av sektorer innen den katolske kirken, og enkelte biskoper oppfordret til væpnet motstand mot regimet, noe som førte til et anspent forhold mellom stat og kirke. Den fremste geistlige lederen av motstanden mot militærregimet var erkebiskop Helder Câmara (1909–1999). Han ble en rekke ganger nominert til Nobels fredspris, men gjennom årelange svertekampanjer og til slutt infiltrasjon av Den norske Nobelkomité, klarte militærregimet så vidt å unngå at verdens mest prestisjefylte pris ble tildelt deres mest fremtredende kritiker.

Samtidig begynte «det økonomiske mirakelet» å rakne. Investeringene var dårlig planlagt – de var motivert av kortsiktig profitt og var ikke omgitt av gode nok infrastrukturer som kunne gjøre dem lønnsomme over lengre tid. «Oljesjokkene» i 1973 og på ny i 1979, da OPEC forordnet kraftige prisøkninger på olje, rammet Brasil sterkt. Men den viktigste svakheten var at veksten nesten i sin helhet var utenlandsfinansiert – enten av multinasjonale selskaper som hadde garanti for å føre royalties og utbytte skattefritt ut av landet, eller av lån fra utenlandske banker og finansinstitusjoner som på 1970-tallet tilbød kreditter med svært lav rente.

Etter at Ronald Reagan ble president i USA i 1981, fikk de amerikanske finansinstitusjonene tillatelse til å øke sine utlånsrenter nesten uhemmet. Dette rammet særlig låntakerne i det globale sør umiddelbart. Brasil innførte restriksjoner på nye utenlandslån og opplevde derfor negativ vekst (resesjon) fra 1981 til 1983. Arbeidsløsheten økte kraftig mens verdien av den nasjonale valutaen falt dramatisk. Deler av det private næringslivet i Brasil og et flertall av de store statlige selskapene med ansvar for utbygging av infrastruktur klarte ikke å betjene utenlandslånene sine. Hele landet var truet av konkurs.

Katastrofen ble unngått på kort sikt gjennom to tiltak med langsiktige konsekvenser: for det første gjennom en avtale med Det internasjonale pengefondet (IMF). For det andre ved at staten (ved finansdepartementet og landets skattebetalere) overtok selskapenes samlede utenlandsgjeld. Denne ble deretter omstrukturert ved at banker og andre finansinstitusjoner i Brasil og internasjonalt kjøpte opp et stort antall statsobligasjoner til skyhøy rente, og renten måtte betales over statsbudsjettet fra år til år. Fordi det var mye annet som måtte dekkes av statsbudsjettet, ble sentralbankens seddelpresse tatt aktivt i bruk. Inflasjonen økte derfor fra år til år, og ble sett på som det største nasjonaløkonomiske problemet til langt ut på 1990-tallet.

Den økonomiske krisen, og den panikkartede måten den ble forsøkt løst på, hadde fjernet den siste rest av tillit til militærregimet. Siden pressesensuren var opphevet kom det avsløringer av omfattende korrupsjon, samt av fortsatte statlige terroraksjoner mot sivile. Situasjonen ble uholdbar for generalene. Likevel forberedte de et presidentvalg i 1985 etter sin gamle oppskrift: Presidenten skulle ikke velges av folket, men av en kongress som generalene gjennom finurlige valgordninger og andre lover og regler hadde full kontroll over.

Svaret fra den nylig oppvåknede folkelige opposisjonen var «Diretas já», direkte valg av presidenten. Mer enn ti millioner mennesker deltok i gatedemonstrasjoner og massemøter i begynnelsen av 1984, den største sivile mobiliseringen i Brasils historie. Militæret fikk raskt kontroll over gatene, men mistet kontrollen over kongressen. Indirekte valg skulle gjennomføres enten folket ønsket det eller ikke, men José Sarney og andre kongressrepresentanter forlot regjeringspartiet ARENA, som de anså for å være et synkende skip, og opposisjonen kom i flertall. PMDBs kandidat Tancredo Neves (1910–1985) ble valgt til ny president, men han døde av mystiske årsaker rett før presidentinnsettelsen. Visepresident Sarney, som var mer konservativ og kom fra jordeieroligarkiet, ble dermed landets president fra 1985 til 1990, Brasils første sivile president på 21 år.

Det brasilianske militærdiktaturet falt altså på relativt udramatisk vis. Men José Sarney overtok et land i elendig forfatning og med enorme sosiale problemer. Vanlige folks lønninger og kjøpekraft hadde i realiteten stått stille siden 1964. Forskjellen i levestandard mellom den øvre middelklassen og den øvrige befolkningen var grell. Fordelingen av jord og annen eiendom var sosialt skjevere enn noen gang. Den tilflyttede fattige befolkningen i de raskt voksende byene opplevde svært prekære bolig-, sanitær- og transportforhold samt mangelfullt helse- og utdanningsvesen. Urfolkene var truet av utryddelse.

Selv hadde Sarney ingen demokratisk legitimitet, svært lite folkelig støtte og måtte styre på en grunnlov utformet av de militære. Han måtte hanskes med konkurrerende eliter og et oppsplittet partisystem som kjempet om posisjonene i det nye, åpne Brasil. Demokratiseringen av Brasil var derfor ikke noe som skjedde over natten med militærdiktaturets fall, men har vært en pågående prosess som mange vil hevde ennå ikke er fullført, og som har møtt flere tilbakeslag.

• For tiden etter 1985, se Brasils samtidshistorie.

• Brasils politiske system
• Brasils befolkning
• Statsoverhoder i Brasil
• Byer og delstater i Brasil
• Økonomi og næringsliv i Brasil