Et av rokokkoens hovedverker i Brasil er kirken São Francisco, som ligger på en høyde i byen Ouro Prêto. Den ble bygd på 1700-tallet, antakelig av Aleijadinho. Ouro Prêto står på UNESCOs Liste over verdens kultur- og naturarv. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.
Teateret, den tidligere operaen i Manáus, hovedstaden i delstaten Amazonas, bygd 1896. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.
Arkitekturen i Brasil har vært knyttet til europeisk arkitekturstil, helt siden landet ble kolonisert av Portugal i 1500. Hovedstaden Brasília er en ung by, bygget fra grunnen av på slutten av 1950-tallet.
Den er gjennomført modernistisk, og byplanen er formet som en flymaskin, etter en skisse av Lúcio Costa med Oscar Niemeyer som arkitekt og Roberto Burle-Marx som landskapsarkitekt.
Brasils arkitektur er knyttet til utviklingen i Portugal gjennom hele koloniperioden, fra 1500 til 1821. Den skiller seg klart ut fra arkitekturutviklingen i spansk Amerika slik man finner den i Mexico, Peru og Bolivia. Gotikk og platereskstil forekommer ikke.
Den eldste byggekunsten besto av rammeverk av tømmer utfylt med grener, fyllmasse og bindestoff, senere fikk man hel tømmerkonstruksjon, men veggene ble dekket med kalk og gips på portugisisk vis. Eksempler på denne bygningskunst kan finnes i områdene omkring den eldste hovedstaden Bahia.
Under barokken på 1600-tallet var arkitekturen langt roligere enn i spansk Amerika. Man brukte ikke kupler eller absider, og hvelv bare i liten utstrekning. Den frie bruken av arkitektonisk skulptur som særpreger den spansk-amerikanske arkitekturen fra samme tid finnes heller ikke. En viss hollandsk innflytelse gjør seg gjeldende i nord, og den stammer fra den nederlandske okkupasjon fra 1624 til 1654. Hovedverket er imidlertid den Herrera-inspirerte São Bento i Rio de Janeiro fra 1650-årene. Etter en jesuittisk preget og nøktern bygningskunst får man så rokokkoens hovedverk i Brasil på midten av 1700-tallet med São Francisco i São João d'el Rey og São Francisco i Ouro Prêto, tilskrevet Aleijadinho.
Antonio Bucci tegnet dette huset for kunder som ikke ville tilbringe deler av helgen bak bilrattet, men slappe av sentralt i São Paulo. Det inneholder blant annet svømmebasseng, solarium og hage, et soverom, en liten leilighet for vaktmesteren og et kjøkken til matlaging og sosialt liv med venner.
Etter Brasils selvstendighet i 1822 fulgte arkitekturen i større grad allmenn-europeiske baner, og nye impulser ble raskt formidlet, men samtidig lyktes det å bevare regionale særtrekk som var utviklet på grunn av landets tropiske klima. I 1920-årene ble det således bygd en rekke art deco-pregete bygninger med tradisjonelle dyptsittende vinduer og sammenhengende balkonger som sikret skygge på fasadene.
Bruddet med den regionale tradisjonen skjedde i 1930, da den brasilianske revolusjonen, som bragte Vargas til makten, åpnet veien for den radikale europeiske modernismen. Det første resultat av den nye arkitekturens gjennombrudd var Undervisnings- og helseministeriet i Rio de Janeiro (1937–1944), tegnet av Oscar Niemeyer, Lúcio Costa og Alfonso Reidy etter skisser av Le Corbusier. Selv om modernismen brøt med den tradisjonelle klimatilpassede byggemåten, bevarte arkitekturen umiskjennelige brasilianske særtrekk med bygningsvolumer formet i rytmiske kurvaturer og dekorert med fasademaleri.
Den nye hovedstaden, Brasília, som president Juscelino Kubitschek besluttet å anlegge markerte et høydepunkt i modernistisk planlegging og arkitektur. I sitt seirende konkurranseutkast fra 1956 summerte Costa opp CIAM-gruppens planleggingsfilosofi, med vekt på sonedeling av de ulike byfunksjonene. Oscar Niemeyer stod bak oppføringen av de viktigste bygningene i byens administrative sentrum, og sammenhengen mellom den konsekvent modernistiske byplanen og disse bygningene gjør Brasília til en byorganisme uten sidestykke.
I 1960- og 1970-årene gjenspeiler arkitekturen skiftende regimers forsøk på å gjenreise Brasil som en økonomisk stormakt. Ambisiøse planleggings- og utbyggingsoppgaver ble igangsatt uten at det resulterte i bygninger av særlig arkitektonisk verdi. Arkitekter som José Zanine Caldas og Antonio Thiers lyktes allikevel i å holde fast på regionale trekk uten å forfalle til nostalgi. Også Alfonso Reidy kombinerer det regionale med et fornyende modernistisk formspråk i sitt museum for moderne kunst i Rio de Janeiro.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.