rumpa – Store norske leksikon

Rumpa er en folkelig betegnelse på den nedre, bakre delen av kroppen, mellom ryggen og underekstremitetene – det vil si 'setet' eller bløtdelene man sitter på.

Faktaboks

Etymologi

etymologisk er 'rumpe' av usikkert opphav. Det engelske ordet rump kan sies å ha noe av den samme betydningen, mens det tyske Rumpf nærmest er det samme som en torso (truncus). Muligvis har ordet sine røtter i gammelhøytysk hrumpfan = krumme/bøye seg, det vil si der hvor ryggen går over i - rumpa.

Også kjent som

baken

regio glutea

Rumpa er i prinsippet formet som to halvkulelignende muskelmasser (nates), også omtalt som sete- eller rumpeballer, hovedsakelig dannet av den store setemuskelen (musculus gluteus maximus). Rumpeballene har et individuelt og variabelt tykt fettlag over og mellom muskfibrene, de er dekket av hud, og er adskilt med en sprekk (rima internates).

Rumpeballene får sin karakteristiske form ved at den brede bindevevshinnen, som kler muskulaturen (fascia glutea), har et strammere parti på nedsiden som 'snører av' muskelen her og danner en fure (sulcus gluteus) som skiller rumpa fra underekstremitetene. Den øvre delen avgrenses av hoftekammens bakre del, mens den laterale grensen gradvis går over i partiet rundt lårbeinsknutene (trochanter major).

En viktig struktur som passerer gjennom rumpepartiet er nervus ischiadicus; ellers er det mellom muskulaturen og det underliggende bekkenskjelettet slimposer (bursae) som opptar en stor del av trykket når man sitter.

En rumpe til å sitte på er særegent for menneskene og primatene. Hos andre dyr betegnes "rumpa" som halen.

Fra rumpas kulturhistorie

Rumpa har gjennom tidene hatt mange navn, og er blitt ansett som en slags 'uanstendig' del av kroppen på grunn av dens nærhet til endetarmsåpningen og kjønnsorganene. 'Å vise rumpa' har i de fleste kulturer blitt oppfattet som en særlig fornærmende eller uanstendig gest.

Men i oldtiden ble fremvising av rumpa ikke oppfattet på samme måte. Den ble tvert imot ansett som en særlig vakker del av den menneskelige anatomien. På gresk ble denne delen av kroppen ofte kalt kallipygia, av kallos = skjønnhet, og pyge = rumpe. Ikke rart at den vakre Afrodite, kjærlighetens og skjønnhetens gudinne, ble betegnet som Afrodite kallipygos.

I middelalderen mente man at djevelen ikke hadde rumpeballer, omtrent som et dyr, og for å håne ham og holde ham på avstand viste man frem rumpa – gjerne ut fra husets inngangsdør i kveldsmørket, nesten som en parallell til "det onde øye". Selv Martin Luther skal ha tydd til dette middelet når han innimellom ble hjemsøkt av Satan. Istedet for rumpe mente man at djevelen hadde et ansikt der, og det er kanskje dette man har tenkt på når man i fortidens hekseprosesser hører at djevelen ble kysset bak.

I vår opplyste tid vet vi at rumpa er en muskel som representerer en viktig støtte for balanseevnen, og at den kom til å vokse i størrelse da vi begynte å gå på to og ble stående oppreist. Men den har også vært oppfattet som en erotisk sone, hvor spesielt smale rumper er blitt satt i samsvar med virilitet og kraft. Spørreskjemaer har faktisk vist at unge kvinner legger vekt på mannens rumpe når sex appeal skal vurderes. Også kvinnens rumpe kan representere erotiske signaler (for eksempel 'twerking'), om enn ikke i samme grad som hos visse primater, hvor hunnens bakende skifter farge i takt med eggløsningen, og dermed signaliserer når hun er best egnet for parring. Kanskje er det denne manglende evnen hos menneskene som får enkelte kvinner til å forstørre rumpa ved innsprøytninger.

I folkemedisinen har rumpa rimeligvis hatt liten betydning, iallfall hos oss, men i Setesdal skal varme omslag ha blitt lagt på seteballene for å lindre hodepine i tidligere tider. Kløe i rumpa skulle være ensbetydende med et varsel om et godt kjøp av smør.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

Fagansvarlig for Anatomi

Per Holck

Professor emeritus, dr. med., Universitetet i Oslo