En filmsjanger er en kategori basert på enkelte filmers likhetstrekk. Filmene som plasseres i en spesifikk sjanger har flere kjennetegn i stil og innhold, og de har ofte samme, definerte hovedmålgruppe blant publikum.
Både filmskapere, produksjonsselskaper, kino-, video- og strømmefilmmarkedet forholder seg til filmsjangre, og det gjør også publikum, filmteoretikere og -anmeldere.
Arnold Schwarzenegger i actionfilmen Terminator 2: Judgment Day (regi: James Cameron, 1991).
Studiet av kunstneriske sjangre strekker seg helt tilbake til Aristoteles' tid, og én av hans generelle kategorier – komedien – var også blant de første i filmhistorien. I likhet med komedien var også western og musikal innarbeidet som henholdsvis litteratursjanger og i teatret, før filmmediet oppsto og utviklet sine varianter av dem fra og med slutten av 1800-tallet. Det samme gjaldt melodramaet, som var etablert gjennom skuespill og romaner, men denne viktige kategorien ble ikke definert og diskutert som en filmsjanger før lenge etter sine glansdager fra 1930- til 1950-tallet.
Begrepet «filmsjanger» knyttes først og fremst til amerikansk filmindustri i gullalderen fra lydfilmen kom på slutten av 1920-tallet, og frem til 1960-tallet. I denne perioden ble sjangre som western, gangsterfilm, screwballkomedie, film noir, science fiction og musikaler en måte å kategorisere spillefilmene som produkter på. Det gjorde det enkelt for publikum å forstå hva slags type film det var snakk om. I tilhørigheten til en filmsjanger lå det – da som nå – en kontrakt mellom den aktuelle filmen og dens publikum, der man følger visse konvensjoner og formler som er etablert i den bestemte sjangeren.
Filmsjangre brukes som regel om ulike typer fiksjonsfilm for voksne, men på et mer overordnet plan kan man også dele inn film i kategoriene «fiksjon» og «dokumentar», «live action» og «animasjon», eller «spillefilm» og «kortfilm». En annen kategorisering som har vært brukt er «kunstfilm» og «kommersiell film», men denne distinksjonen har lett for å bli unyansert og for generell. Independent film er også en sjangerbetegnelse som har blitt brukt, særlig om amerikansk 1990-tallsfilm, om produksjoner laget utenfor det etablerte filmstudiosystemet.
Foruten de nevnte sjangrene, som fikk fotfeste gjennom den amerikanske underholdningsindustriens oppblomstring, er noen sentrale sjangre innenfor fiksjonsfilmen drama, action, skrekkfilm (grøsser/horror), krigsfilm, thriller og eventyr (adventure).
En filmsjanger er lettere å gjenkjenne enn å definere. De fleste filmsjangre har hatt en oppblomstring og popularitets-topp i en tidsperiode, men vært i utvikling før og/eller etter. Den renskårne actionfilmen, slik vi kjenner den i dag, etablerte seg eksempelvis for fullt i 1980-årene, men det fantes varianter av actionfilm før dette.
En sjanger har flere undersjangre. Innenfor westernfilmen finnes for eksempel både klassisk western, revisjonistisk western og spaghettiwestern, mens skrekkfilmen inndeles i undersjangre som slasher, folk horror, found footage og splatter – eller basert på hva slags monster som står sentralt (vampyrer, zombier og så videre). Komediesjangeren har også flere underkategorier, gjerne forankret i bestemte tidsperioder ut fra popularitet, som slapstick, romantisk komedie, parodi og tenåringskomedie.
Det er heller ikke uvanlig at en film tilhører flere sjangre. De to første filmversjonene av Invasion of the Body Snatchers, fra henholdsvis 1956 og 1978, kan for eksempel plasseres både i science fiction- og skrekkfilm-sjangeren.
Mange undersjangre kan dukke opp under et vell av forskjellige, langt mer definerte sjangre. En road movie kan for eksempel også være actionfilm, thriller, science fiction eller romantisk komedie. Coming-of-age (oppvekstfortelling) som undersjanger kan man finne i filmer som hører til for eksempel komedie, drama eller skrekkfilm. Noen andre vanlige undersjangre som benyttes på denne måten er heistfilm, mafiafilm, biografiske filmer (biopics) og periodedrama (eventuelt kostymedrama). I slike undersjangre er det særlig tematikken i fortellingen og rollefigurene som indikerer sjangertilhørigheten.
Enkelte filmsjangre og undersjangre har spesifikk geografisk tilhørighet. Spaghettiwestern-filmene ble i hovedsak produsert i Italia og Spania, mens rumberas-sjangeren (som tok opp moralske og sosiale spørsmål, gjerne i kombinasjon med sang og dans) er spesiell innenfor meksikansk film. I Norden har man etter hvert fått sjangeren nordisk noir – en avart av film noir og krimsjangeren. Ozploitation er en undersjanger av exploitation-film, som er spesifikk for australsk film.
Også filmhistorisk viktige retninger og bølger har hatt bestemte geografiske utspring. De bør ikke forveksles med sjangre, selv om mange filmer innunder en slik retning eller periode har klare fellestrekk. Eksempler på dette er tysk ekspresjonisme, italiensk neorealisme, den franske, japanske og taiwanske nybølgen, Berliner-skolen og sovjetisk montasjefilm.
Gullalderen i Hong Kong-film på 1980- og 1990-tallet er en tilsvarende bølge, men denne representerte og fornyet også to bestemte sjangre: actionfilmen og kampsportfilmen (martial arts, herunder wuxia).
Enkelte undersjangre har et særskilt fokus på estetikk og ikonografi, slik som den italienske giallo-filmen. I denne typen krim-, skrekk- og thrillerfilm henger det visuelle sterkt sammen med fortellingen. Vi stifter gjerne bekjentskap med en anonym morder med sorte hansker, volden er seksualisert, og fargene sterke og prangende. I tillegg etterstrebes det et stilrent uttrykk gjennom kostymene, produksjonsdesignet og arkitekturen som benyttes.
Det finnes mange ulike typer kjennetegn som indikerer en sjanger og hvilke filmer som plasseres under den. Overordnet sett handler det om likhetstrekk i filmenes stil/form og innhold. Man kan kalle dette sjangerkonvensjoner.
Et viktig aspekt ved en sjanger er den ønskede emosjonelle responsen hos publikum, som henger sammen med målgruppen. Komedier skal få oss til å le, melodramaet til å gråte – romantiske komedier begge deler. Skrekkfilm, action og thrillere har til hensikt å skape spenning og/eller frykt.
Enkelte sjangre følger ofte en klassisk fortellerstruktur, der filmenes narrativ er bygget opp gjennom de samme hovedelementene. I klassisk westernfilm blir vi for eksempel ofte introdusert for en ensom cowboy som ankommer en lovløs by, mens romantiske komedier gjerne ender med at hovedpersonene får hverandre. I forlengelsen av dette kan man slå fast at en del sjangre tydeliggjøres gjennom tematikken; i gangsterfilm handler det eksempelvis ofte om organisert, urban kriminalitet, mens vi i science fiction introduseres for teknologi og problemstillinger fra fremtiden.
Bruken av locations kan også gi en pekepinn på hvilken sjanger filmen tilhører, slik som byomgivelsene i film noir, det åpne, amerikanske landskapet i westernfilmen, eller i eksotiske områder i eventyrfilmsjangeren.
Enkelte sjangre benytter en gjentagende teknikk eller form, selv om filmene samtidig kan være veldig ulike. Det gjelder for eksempel stop motion-animasjon. I film noir og skrekkfilm spiller gjerne lyssettingen, og bruken av skygger, en vesentlig rolle. Et nyere eksempel er sjangeren og beskrivelsen slow cinema, kjennetegnet av en observerende, meditativ og minimalistisk fortellerstil.
Teknologisk innovasjon har generelt spilt en vesentlig rolle for filmmediets utvikling, og da også for populariteten til flere sjangre; slik som kino- og innspillingslyd, kamera- og linsetyper, spesialeffekter og filmformater.
I Hollywood-filmens gullalder var det ikke uvanlig at de mest toneangivende regissørene mestret flere sjangre, slik som Howard Hawks og hans screwballkomedier, krigsfilmer og westerns. Men enkelte regissører kan gi en tydeligere indikator for hva slags sjanger det er snakk om – et eksempel på dette er John Ford, som nesten utelukkende laget klassisk westernfilm, eller senere regissører som John Carpenter (skrekkfilm) og John Woo (action).
Flere filmskapere som har arbeidet innenfor én eller flere sjangre har satt sitt personlig avtrykk på filmene, noe som har bidratt til en filmteoretisk beskrivelse av dem som auteurer. Det kan være utfordrende å definere nøyaktig hva som gjør at en sjangerregissør omtales på denne måten, særlig hvis vedkommende har laget film innenfor det amerikanske filmstudiosystemet. Men det har gjerne med kontinuerlige mønstre i filmskapingen å gjøre: tematiske gjennomgangstemaer, ikonografi, en distinkt bruk av kamera, mise-en-scène, og så videre. Det handler om å tilføre sjangeren noe, samtidig som filmen man lager står i relasjon til andre filmer i samme sjanger – enten av samme regissør eller andre. Brian De Palma er et eksempel på en slik regissør, der særlig thrillersjangeren har vært kime til hans auteur-status.
Skuespillere, og hva slags type rollefigurer de spiller, kan også være betydelig for sjangerkategoriseringen. John Wayne ble ikonisk for westernfilm, Judy Garland for musikalen, mens Arnold Schwarzenegger ble det for actionfilmen.
Å lage film innenfor en bestemt sjanger innebærer at man har akseptert noen av konvensjonene. Selv om så og si alle filmer som lages blir plassert i en sjanger, har noen en tydeligere sjangertilhørighet enn andre. Regissører som åpent jobber innenfor sjangre som skrekkfilm, science fiction og western, forsøker ikke å skjule sjangerkonvensjonene de jobber innenfor, i motsetning til hva som er tilfelle i mye klassisk fortellende Hollywood-film.
Sjangerkonvensjoner kan minne om ritualer – de skaper gjentagende, trygge møter for publikum, som får det de forventer. Informasjonen kan formidles effektivt til publikum gjennom konvensjoner de kjenner fra før. Samtidig er det gjerne en forventning hos tilskueren om at det oppstår noe originalt innenfor de fastsatte sjangerrammene. Et eksempel er gangsterens vekst og fall i mafiafilmen; et velkjent narrativt grep, fortalt i mange ellers ulike og hyllede filmer, som Scarface (1983) og Mafiabrødre (1990).
Filmene innenfor en sjanger kan også revidere eller avvise konvensjonene. Brian De Palma, Paul Verhoeven og Paul Schrader er eksempler på filmskapere som har jobbet innenfor etablerte sjangre som skrekkfilm, action og thriller, i en blanding av respekt for sjangeren de gir seg i kast med, og et ironisk eller satirisk blikk på den. Dette skaper også grobunn for subversivt og selvkritisk innhold i sjangerfilmen.
Det kan også forekomme en lek med sjangerfilmens klisjeer, som har som formål å tippe over i parodien. Eksempler på dette er Airplane! (1980) som parodierer 1970-tallets populære katastrofefilmsjanger, og Blazing Saddles (1974) – en parodi på westernfilm.
Slike former for selvrefleksivitet er ikke alltid til stede i sjangerfilm, men sjangerkonvensjonene kan by på muligheter for utforskning av både egen sjanger og større, samfunnsmessige forhold. Det kan være tematikk som omhandler noe sosialt, politisk eller kulturelt – direkte, eller som metaforer og allegorier.
Tolkningene av tematikken i sjangerfilm kan endre seg. Regissør Douglas Sirks melodramaer fra 1950-tallet fikk dårlig kritikk da de kom – avslått som sentimentale og banale. I dag er han hyllet for de samme filmene, med sine sirlige skildringer av datidens småby-Amerika, der kvinnelige perspektiver og problemstillinger fikk sjeldent stor plass sett med datidens øyne. Sirks Technicolor-melodramaer er visuelt betagende og fulle av store følelser, men bak overflaten finnes det et subtilt satirisk og ofte tvetydig blikk på USA.
Melodramaer fra flere tiår tilbake ble på 1970- og 1980-tallet gjenstand for feministisk analyse, særlig såkalte women's films, med sine kvinnelige hovedkarakterer og narrativ, rettet mot et kvinnelig publikum. Stella Dallas (1937) og Now, Voyager (1942) er eksempler på slike filmer, der morsrollen og avkall på romantikk var sentrale temaer.
Feministiske og kjønnsteoretiske lesninger finnes imidlertid i mange sjangre. Noen eksempler fra skrekkfilmen er morskapstematikken i Alien-filmene (som også kategoriseres som science fiction), eller utforskningen av kjernefamiliens oppløsning i Rosemary's Baby (1968) og Eksorsisten (1973). Bestemte rollefigurer kan bli gjenstand for kjønnsteoretisk analyse, slik som etterforskeren Clarice, en kvinnelig hovedperson i et mannsdominert miljø i thrilleren Nattsvermeren (1991).
Særlig skrekkfilmen har tradisjonelt vært brukt til å utforske det underbevisste: våre redsler, tabuer og seksualdrifter. Vampyren kan tolkes som et uttrykk for seksuell utforskning og ambivalens, Godzilla som et uttrykk for teknologisk frykt, og så videre. Body horror-sjangeren utforsker på sin side frykt for det kroppslige, eller kroppslig transformasjon – som igjen kan knyttes til noe psykologisk. Eksempler på dette er Videodrome (1983), Possession (1981) og Raw (2016).
Sjangre stiger og faller i popularitet. De er del av en kulturell utvikling som kan påvirkes av politiske, økonomiske og sosiale strømninger. Musikalen Gold Diggers of 1933 (1933) fungerte for eksempel som underholdende virkelighetsflukt, samtidig som den tok opp i seg den daværende realismen og nedgangstidene knyttet til «den store depresjonen». Westernfilmen på 1950-tallet bidro på sin side til en følelse av stabilitet og verdier etter andre verdenskrig.
Blaxploitation er et annet eksempel; det var en type exploitation-film som i hovedsak var laget for og med afroamerikanere, som artikulerte kontemporær, svart kultur, sosiale og politiske problemstillinger, og kriminalitet i 1970-årenes urbane USA.
Daniel Radcliffe som Harry Potter i filmen Harry Potter og fangen fra Azkaban fra 2004, regissert av Alfonso Cuarón
På 2000-tallet har superheltfilm vært en dominerende sjanger. Franchiser og filmserier innenfor sjangre som action, fantasy og animasjonsfilm har også vært populære blant publikum, slik som Ringenes Herre, Harry Potter, Transformers og Toy Story-filmene.
Skrekkfilmen har også beholdt sin popularitet utover særlig 2010-tallet, med filmer som Get Out (2017), Hereditary (2018) og A Quiet Place (2018). De uavhengige produksjonsselskapene A24 og Blumhouse har i denne perioden spesialisert seg på skrekkfilm.
Flere sjangre som i utgangspunktet ikke lenger er så populære, slik som western og film noir, har fortsatt sterk innflytelse på nye filmer og TV-serier.
I Norge har det utover 2010- og 2020-tallet særlig vært krigsfilm, katastrofefilm og barne-/familiefilmer som har hatt høye budsjetter og gjort det godt på kino. Andre sjangre som har vært gjengangere i spillefilmproduksjonen her til lands er komedie og drama. Det har også blitt produsert flere dokumentarfilmer i Norge i denne perioden som både har gjort suksess blant publikum, kritikere og på internasjonale festivaler.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.