Georg Brandes

Georg Brandes var en dansk litteraturkritiker og litteraturforsker. Han var bror av Edvard Brandes.

Han begynte å studere jus av plikt, men slo over til estetikken, og ble etter fremragende akademiske studier (han mottok universitetets gullmedalje) dr.philos. i 1870.

På dette tidspunktet hadde han allerede et viktig kritisk forfatterskap bak seg, med utgivelsen Æstetiske studier og Kritiker og portrætter. Her gikk han i rette med det tomme ved etterromantikken, men skrev samtidig varmt om de store danske romantikerne. I metoden innførte han etter mønster av Hippolyte Taine og Charles Sainte-Beuve noe helt nytt: den forstående og karakteriserende fremstillingen i stedet for den tidligere, som dømte etter regler.

Brandes' doktoravhandling var om hans ungdoms største lærer Hippolyte Taine. Med den bak seg dro han ut på sin store dannelsesreise, som forvandlet ham fra en skarp, men meget fetert estetiker til en voldsom, og svært omdiskutert agitator for en ny livsanskuelse og nye kunstformer. Reisen førte ham til Frankrike, England og Italia, og brakte ham i kontakt med blant andre Hippolyte Taine, Ernest Renan og Stuart Mill.

Under reisen modnet planen til et stort sammenhengende verk, Hovedstrømninger i det nittende Aarhundredes litteratur, holdt som forelesninger etter hjemkomsten fra 1871. Det er især de tre første bind, Emigrantlitteraturen (1872), Den romantiske skole i Tyskland (1873) og Reaktionen i Frankrig (1874) som er opprørsbøkene i hans produksjon. Hovedstrømninger skildrer revolusjonens overvinnelse ved reaksjonen, og reaksjonens overvinnelse igjen ved den nye revolusjonen i 1848, alt sammen gjenspeilt i de tre store europeiske litteraturer.

Til å begynne med er det i denne skildringen og dens lidenskapelige fremførelse innlagt angrep på kirken, autoritetene og den konservativt-borgerlige statsoppfatningen, som skapte et dypt skille i dansk og nordisk åndsliv. Mot ham samlet de troende seg, romantikerne og de politisk konservative; sammen med ham gikk fritenkerne, realistene av den nye skole og de venstreorienterte. Hans karriere ved universitetet ble stanset.

Kampen ble fra begge sider unødig bitter. Brandes selv, som i virkeligheten var alt annet enn demokrat og minst av alt folkelig, ble trett og lei av stridighetene. Allerede i fjerde bind av Hovedstrømninger, Naturalismen i England (1875), er futten gått ut av agitasjonen. Interessen for forfatterpersonligheten og for å tegne konturene omkring den hadde tatt kraften av idéproklamasjoner og politiske hentydninger. Arbeider fra samme periode, Danske digtere og Søren Kierkegaard (begge 1877), peker i samme retning.

Da seieren lot vente på seg, overlot han føringen til broren Edvard og dro til Berlin, hvor han oppholdt seg i årene 1877–1883 og skapte seg et navn som kritiker. Herfra sendte han hjem interessante reisebøker, politiske skrifter om Lassalle og Disraeli og det femte bind Hovedstrømninger, Den romantiske skole i Frankrig.

Da en krets av private sikret ham eksistensmidler i Danmark, vendte han hjem i 1883. Det sjette bind av Hovedstrømninger, Det unge Tyskland, der Heinrich Heine er den sentrale skikkelsen, ble utgitt i 1890. Etter Brandes' hjemkomst hadde radikalismens makt og innflytelse politisk og journalistisk steget, ikke minst på grunn av Edvard Brandes' virksomhet.

Georg Brandes ble den radikale bevegelsens store helgen, men lysten bar ham mer og mer mot en begeistring for det ualminnelige og særpregede, oppblandet med verdensforakt. Omkring 1888 lærte han Friedrich Nietzsche å kjenne, grep enkelte av hans ideer og gjorde ham kjent i Europa. I en artikkel i Tilskueren, Aristokratisk radikalisme (1889), vender han seg mot liberalismen, den Stuart Millske moralen og fremhever «det store menneske» som kulturens kilde og hensikt.

For de unge i 1890-årene fikk den samme betydning som dens motstykke, opprørsforelesningene, hadde hatt det for de unge i 1880-årene. Fra det nye standpunktet utfoldet Brandes' forfatterskap seg som heltedyrkelse, først i det meget personlige, men ikke vitenskapelig holdbare verk om Shakespeare (1895–1896), siden i Goethe (1914), Voltaire (1916), Cæsar (1918) og Michelangelo (1921). Innimellom fikk han tid til å skrive en mengde artikler, utgi sitt Levned (1905) i tre bind og redigere en utgave av sine Samlede skrifter.

Sine siste år tilbrakte han med å skrive noen små bøker, som dels hyller det romantiserte bilde av gresk kultur han hadde innsugd i Italia i sin ungdom (Homer, Hellas), dels bekjemper kristendommen ved å hevde dens karakter av myte og diktning (Sagnet om Jesus, Petrus og Urkristendom).