Gregor den store

Gregor ble født i Roma omkring 540. Han studerte jus og var byprefekt i Roma i 572–573. Ved farens, senator Gordianus', død oppgav han sin politiske karriere og grunnla sju klostre, blant annet i sitt hus i Roma, der han selv ble munk og levde i streng fattigdom fra 574. I 579 ble han sendt til keiserhoffet i Konstantinopel som pavens utsending. Fem år senere kom han tilbake til Roma hvor han ble abbed i sitt eget kloster, og i 590 ble han valgt til pave.

Da Gregor ble pave, var de politiske og økonomiske forholdene i Italia kaotiske, blant annet på grunn av oversvømmelser, pest og angrep fra langobardene. I tillegg krevde den østromerske (bysantinske) keiseren i Konstantinopel makt over Italia. Gregor inngikk derimot en fredsavtale med langobardene og undergravde dermed keiserens makt. Samtidig styrket han kirken og la grunnlaget for det som senere skulle bli pavestaten. Han ønsket også å hevde pavemakten overfor den østlige kirke og nektet å godta at patriarken kalte seg økumenisk patriark, fordi dette innebar å anerkjenne at patriarken i østkirken hadde en samlende (økumenisk) rolle for hele kristenheten.

En av de viktigste kirkepolitiske endringene Gregor gjennomførte, var å gi klostrene større selvstendighet ved at de delvis ble fristilt fra lokale biskopers autoritet. Gregor brukte mye av kirkens store inntekter til sosiale formål og regelrett nødhjelp.

I 596 sendte han en misjonær, prioren Augustin (senere kjent som Sankt Augustin av Canterbury), med 40 munker til England.

Gregor var også en aktiv teolog og forfatter. Han utga blant annet en bok om italienske helgener og relikviekult og skrev en utlegning om Jobs bok hvor han introduserte listen over de syv dødssynder: hovmod, griskhet, lyst, misunnelse, fråtsing, sinne og likegyldighet. I 591 kom en rettledning for kirkens biskoper, Regula pastoralis (Hyrdeboken), hvor biskoper og prester omtales som sjelens hyrder, og han benytter tittelen servus servorum Dei (latin for «Guds tjeneres tjener») om seg selv.

Det er særlig som teolog at Gregor la grunnlaget for middelalderens folkefromhet med helgener, engler og relikviekult. Hans utlegninger om de dødes sjeler la grunnlaget for senere teologiske utlegninger om purgatoriet (skjærsilden). Hans navn assosieres allikevel kanskje først og fremst med kirkemusikk (gregoriansk sang).

Med sin handlekraft og brede interesse for alt fra klosterliv og kirkepolitikk til veldedighet og kirkemusikk, regnes Gregor gjerne som den første store paven, den samlende autoritet i vestkirken. Han regnes som en av den romersk-katolske kirkens fire store kirkelærere.

Gregor den stores minnedag er 3. september.

• gregoriansk sang
• pave
• kristendommens historie