Gustav Wentzel

Wentzel ble født i Vaterland i Christiania og vokste opp i naboforstaden Grønland. Wentzel-familien kom opprinnelig fra Böhmen og var rikt representert blant glassblåserne på Jevnaker og i Hurdal. Gustav Wentzels far var salmaker og kjent som en ærlig, arbeidsom mann, men han kom i økonomiske vanskeligheter på grunn av sitt generøse vesen og mistet verkstedet. Hans kone, som hadde moteforretning, var driftig, og etter noen år kunne hun kjøpe en gård i Pilestredet. Familien flyttet dit, og fru Wentzel drev kjøttforretning i gården frem til sin død.

Wentzel skulle egentlig bli arkitekt. Han gikk derfor i murerlære fra 1875 og tok tegneundervisning på kveldstid. Han fikk svennebrev, men ville heller bli kunstmaler. I årene 1878–1880 gikk han på Knud Bergsliens malerskole, mens han også var elev ved Den kgl. Tegneskole. Den 7 år eldre Christian Krohg holdt til i samme bygning som Bergslien.

En dag i 1881 kom Wentzel inn i Krohgs atelier, der også Frits Thaulow var til stede, med et maleri som var blitt refusert i Kunstforeningen. Det forestilte en pukkelrygget snekker i arbeid i sitt verksted. Han viste det frem og spurte hva de syntes. De syntes at bildet var godt og at refusjonen var skammelig.

Dette førte til en voldsom offentlig debatt. Thaulow og Krohg tok Wentzel i forsvar, og det hele ble en symbolsak, der behandlingen av maleriet Snekkersvennen ble representativ for Kunstforeningens gammelmodige kunstsyn. Wentzel var langt fra den eneste unge kunstner som ble refusert. Grunnen var ofte at de naturalistiske malernes arbeider var «... blottet for det ædle, det skjønne, det ideale, som folk af den gamle skole forbandt med kunst», som et medlem av Kunstforeningens styre sa om Wentzels maleri. En pukkelrygget snekker var ikke noe for de pyntelige salonger.

Striden ble langvarig. I 1882 dannet kunstnerne sin egen utstilling, senere kjent som Høstutstillingen. Wentzel var representert her med sitt første store interiør, Frokost. Året etter sjokkerte han igjen, med bakrusmaleriet Dagen derpå. Han var nå blitt anerkjent og var en del av den unge og radikale bohembevegelsen.

Wentzel reiste mye gjennom hele sin karriere. Tidlig i 1880-årene dro han på studiereise til Hallingdal og Valdres. Han var også på sin første utenlandsreise på denne tiden, en studietur til Paris. I 1883 deltok han i Fritz Thaulows «friluftsakademi» på Modum, mens han året etter dro tilbake til Paris, gikk på Académie Julian og var elev av maleren William Bouguereau. Han ble påvirket av den moderne franske kunsten. Arbeidene hans fikk en lettere tone og en mer koloristisk glød. I 1885 malte han sin andre store frokostscene, det mesterlige Morgenstemning, med fine lysvirkninger.

Wentzels motivkrets bestod nå mye av interiører fra småborgerskapet, i tillegg til enkelte mer upolerte motiver, blant annet fra kunstnermiljøer. I 1888–1889 fikk han et stipend og studerte ved Académie Colarossi i Paris under Alfred Philippe Roll og Léon Bonnat. Blant de andre norske kunstnerne ved akademiet var Kalle Løchen og Erik Werenskiold. I Paris ble bildet Morgenstemning stilt ut og belønnet med medalje.

I 1889 giftet Wentzel seg med Kitty Bætzmann og satte bo i hovedstaden. Men økonomien var dårlig, og motivkretsen var ikke lenger knyttet til byen. Wentzel var sterkt inspirert av Adolph Tidemand og hadde et ønske om å reise i hans fotspor til Setesdalen. Familien foretok flere reiser dit, og Wentzel malte der blant annet Søndagskveld, bedre kjent som Dans i Setesdal, i tillegg til flere fine interiører.

Etter at familien flyttet til det landlige Asker senere i 1890-årene, begynte Wentzel å male vinterbilder. Disse snømaleriene holder høyst ujevn kvalitet, og mange av dem er preget av hastverksarbeid. Blant de beste er En sjømanns siste ferd fra 1896, utstilt i Paris og innkjøpt av den franske stat. På begynnelsen av 1900-tallet var familien Wentzel på en lengre reise i Italia og Frankrike. Maleren hadde som alltid pengesorger og var etter hvert blitt bitter og desillusjonert. Ved hjemkomsten oppdaget han at hjemmet i Asker var blitt solgt på tvangsauksjon på grunn av uoppgjorte regninger. Familien flyttet til Gudbrandsdalen. Det var billigere der. Wentzel malte fremdeles, men forfalt stadig oftere til skjødesløshet. Fortsatt laget han gode ting innimellom, som det store Utvandrere fra 1903.

Samme år samlet Wentzel sine bedre bilder for å selge dem. Han trengte pengene desperat, men resultatet var en katastrofe. Kunstneren skrev til sin kone: «Jeg føler meg færdig. Jeg har tapt troen på mig selv og på min kunst. Jeg ser ingen utvei på noen kant.» I 1911 hjalp Harriet Backer ham til å få et stipend, så han kunne oppholde seg ett års tid i München. De siste 10 år av sitt liv bodde han alene i Lom og malte stort sett ubetydelige bilder for å betale regninger. Han fikk lave priser, fremstod som en einstøing, men var godt likt i nærmiljøet. En lomværing sa en gang til ham: «Du må være en god mann, du Wentzel ... for alle gamle kjerringer og alle unger er glad i deg.»

Gustav Wentzel ble utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden i 1908.

• bohembevegelsen
• naturalisme – kunst
• norsk kunsthistorie

• Gylseth, Christopher Hals: biografi i Norsk biografisk leksikon, andre utgave (NBL2), bind 9, 2005
• Hauge, Eiliv Odde: Valdres i norsk malerkunst, Haugetun 1967, s. 36–41
• Krohg, Christian: «Wentzel», i VG 13.12.1890 (opptrykt i Kampen for tilværelsen, 1952, s. 163–164)
• Opstad, Gunvald: Vinterland. Norske kunstnere skildrer vinteren, 1993, s. 54–59
• Thiis, Jens: Norske malere og billedhuggere, bind 2, 1907, s. 136, 145, 149, 332 og 335–340
• Wentzel, Kitty: Gustav Wentzel, 1956
• Wentzel, Kitty: Fra mitt livs karusell, 1960
• Willoch, Sigurd: «Gustav Wentzel», i Kunst & Kultur 1927, s. 187–189
• Ydstie, Ingebjørg: Nils Gustav Wentzels 1880-talls maleri, magisteravhandling UiO, 1995
• Ydstie, Ingebjørg: Gustav og Kitty Wentzel i Lom, Lom 2002
• Østby, Leif: biografi i Norsk biografisk leksikon, første utgave (NBL1), bind 18, 1977
• Østby, Leif: biografi i Norsk kunstnerleksikon, bind 4, 1986