Hans Jæger

Høsten 1881 ble Jæger herostratisk berømt for to innlegg i prostitusjonsdebatten i Kristiania Arbeidersamfund. Her krevde han fulle borgerlige rettigheter for de prostituerte, hvis skjebne han mente samfunnet alene hadde ansvaret for. Ekteskapet og den sosiale urettferdigheten var samfunnets to onder, påstod Jæger. Uten fri kjærlighet og sosialisme ville det ikke være mulig å avskaffe usedeligheten, og spørsmålet måtte derfor være i hvilken form man ønsket å bevare den, hevdet han.

Disse ideene tok han opp igjen i et foredrag om determinisme og frihet i Studentersamfundet året etter og i to små belærende skuespill, Olga (1883) og En intellektuel forførelse (1884). Ved å «skrive sitt eget liv» med hensynsløs, naturalistisk sannferdighet skulle hans unge tilhengere gjøre årsakene til elendigheten synlige for all verden, underminere det bestående samfunn og bane veien for et nytt. «Ja, for den som engang ikke kan bli lykkelig i det samfunn han lever i, for ham gis det ingen annen tilfredsstillelse enn den å arbeide for at de andre, som kommer etter, engang kan bli det,» sier Jægers alter ego, Herman Eek, i skuespillet Olga.

Både foredragene og mye av skuespillene ble innarbeidet i hans første hovedverk, Fra Kristiania-Bohêmen, som utkom 11. desember 1885. I en fortale, utsendt en måned i forveien, ble boken annonsert som den skadede slekts første angrep på «de tre gigantiske granittsøyler som holder åndsfattigdommen og elendigheten oppe: moralen, kristendommen og det borgerlige rettsbegrep». Boken forkynner nødvendigheten av en samfunnsomveltning som kunne skape rom for en friere utfoldelse av individenes evner og dermed vilkår for bedre og lykkeligere samfunnsforhold.

Boken ble øyeblikkelig beslaglagt, og Jæger ble dømt til 60 dagers fengsel og en større pengebot. Selv om den juridiske begrunnelsen for dommen var de «pornografiske» avsnittene i romanen, var bokens samfunnskritiske tendens og åpent avvisende holdning til samfunnets moralnormer sterkt medvirkende årsaker til myndighetenes strenge reaksjon.

Beslagleggelsen vakte stor oppsikt og førte til en intens debatt om kunstens plass i samfunnet og pressefrihetens grenser. Forbitrelsen var særlig stor i radikale kretser, ikke minst fordi rettsaksjonen ble gjennomført under Johan Sverdrups liberale regjering, og Den frisindede studenterforening vedtok en avskyresolusjon mot Justisdepartementet.

Året etter fikk Jæger en ny dom på seg fordi han hadde latt boken trykke opp igjen og bli sendt til Sverige med et nytt og uskyldig omslag: Julefortællinger af H. J. Han flyktet til Paris, men vendte tilbake sommeren 1888 og sonet straffen samme høst. Etter forgjeves å ha søkt om å få tilbake posten som stortingsreferent, reiste han 1890 tilbake til Paris, der vennen J. J. Ipsen skaffet ham ansettelse i et forsikringsselskap.

Gjennom flere år hadde Jæger et heftig og stormfullt forhold til malerinnen Oda Krohg, som var gift med hans venn og kollega, maleren og forfatteren Christian Krohg. I 1886 hadde Jæger og Krohg vært sammen om å utgi bladet Impressionisten, Krohg hadde gått ut til forsvar for Jæger da Fra Kristiania-Bohêmen ble beslaglagt, og han hadde selv fått sin bok Albertine beslaglagt samme år.

Forholdet mellom Hans Jæger og Oda Krogh toppet seg midt under rettsforfølgelsen og dannet grunnlaget for trilogien Jæger skrev og fikk trykt i Frankrike: Syk kjærlihet (1893), Bekjendelser (1902), Fængsel og fortvilelse (1903). Bøkene, som er helt igjennom selvbiografiske, ble straks forbudt i de nordiske land. De omtalte da også seksuelle forhold med en åpenhjertighet som lå mange tiår forut for sin tid. I sin usminkede ærlighet er de sjokkerende og gripende menneskelige dokumenter.

Under oppholdet i Paris sendte Jæger flere artikler til Social-Demokraten, der han viste seg som en fremragende utenrikspolitisk journalist. Tilbake i Kristiania i 1898 ble han ansatt som utenriksredaktør i avisen. Utover dette hadde han liten kontakt med arbeiderbevegelsen og med sine gamle kampfeller, som han hånte fordi de hadde gitt opp sine ungdomsidealer. Selv var han blitt anarkist.

1902 drog han igjen til Paris, og 1906 kom hans bok med den ironiske tittelen Anarkiets bibel. Her påpeker han de fornuftsstridige motsetningene i kapitalismen og hvordan systemet trellbinder menneskene. Han beskriver også veien til et anarkistisk idealsamfunn, uten privateiendom og konkurranse. Selv om verket har betydning som samfunns- og kulturkritikk, avslører det også Jægers mangel på kontakt med den politiske virkeligheten.

Fra Paris flyttet Jæger til København, der han og J. J. Ipsen fra 1907 gav ut Korsaren, «et kamporgan mot den socialdemokratiske alliancepolitik og statsparlamentarisme». Bladet kom bare med 10 numre. Heller ikke en anarkistisk organisasjon han var med på å stifte, fikk lang levetid. Sine siste år bodde Jæger i Kristiania, der han døde på sin enkle hybel etter en kreftoperasjon 1910.

«Jeg vet ikke,» skrev han en gang mot slutten av sitt liv, «hvordan det er at være en slyngel. Men jeg vet hvordan det er at være et rettænkende menneske, og det er forfærdelig.»

• Fra Kristiania-Bohêmen, 2 bd., 1885
• Kristiania-Billeder, 1888
• Novelletter, 1889
• Syk kjærlihet, 1893
• Bekjendelser, 1902
• Fængsel og fortvilelse, 1903

• Olga, 1883
• En intellektuel forførelse, 1884

• Kants Fornuftkritik, 1878
• Min forsvarstale i højesteret, 1886
• Hans Jægers sidste ord i Bohêmesagen, 1888
• Anarkiets bibel, 1906
• Socialismens ABC, (posthumt) 1911

• I håndskriftavdelingen på Det kongelige Bibliotek i København finnes følgende manuskripter: Knust Kjærlighed, Hundreaarsfesten, Af min dagbok, Malerkrigen, Ægteskab og Kjærlighed. Se ellers kildefortegnelse i K. Bjørnstad 2001 (se nedenfor, avsnittet Kilder)