Harrier

Harrier ble opprinnelig utviklet av Hawker Siddeley, og var basert på prototyper som var fløyet siden 1960. Den første prototypen, Hawker P1127, fløy første gang 21. oktober 1960 med fester til en testrigg, og 19. november samme år første gang på egen hånd. Det ble deretter produsert ni Hawker Siddeley Kestrel, hvorav det første fløy i mars 1964. Dette ble brukt til evaluering frem til slutten av 1965, og dannet grunnlaget for den serieproduserte varianten som fikk navnet Harrier.

Harrier fløy første gang 31. august 1966, og ble tatt i bruk av Royal Air Force fra 1969. Harrier ble også levert til US Marine Corps med betegnelsen AV-8A. Denne versjonen ble, i et samarbeid mellom McDonnell Douglas og British Aerospace, tidlig i 1980-årene videreutviklet til AV-8B Harrier II i flere forskjellige utgaver. Harrier ble eksportert til Spania og brukt av den spanske marinen som VA.1 Matador. Et antall av disse ble senere solgt til Thailand da den spanske marinen erstattet sine med Harrier II.

Varianten Sea Harrier, utviklet for bruk fra hangarskip, fløy første gang 20. august 1978, og ble tatt i bruk av Royal Navy i 1980. Sea Harrier-fly viste seg meget effektive under Falklandskrigen i 1982. Sea Harrier ble også eksportert til India.

Harrier oppnådde V/STOL-egenskaper ved en nedoverretting av eksosgassene fra en Rolls-Royce Pegasus turbofanmotor (se flymotor) gjennom fire dyser som kan dreies 98,5 grader fra full bakoverstilling. Styring i lav horisontal hastighet skaffes ved små dyser i nesen, halen og ved vingespissene.

Varianten Harrier GR.3 var utstyrt med en Rolls-Royce Pegasus turbofanmotor med en skyvkraft på 95,64 kilonewton. Flyet kunne medføre en våpenlast på 2,268 tonn.

• Vingespenn: 7,70 meter
• Lengde: 14,27 meter
• Toppfart: 1176 kilometer i timen ved havnivå
• Aksjonsradius: 667 kilometer

• kampfly
• British Aircraft Corporation
• Harrier II

• Imperial War Museums: Falklands Conflict in the Air. How British Harriers beat the odds (video)