Ingvar Kamprad

En mye dyrket myte om Ingvar Kamprad er at han vokste opp i svært trange kår. Gården Elmtaryd var med sine 50 000 dekar imidlertid mer enn ti ganger større en gjennomsnittsgården i Småland på 1930-tallet. Tilværelsen bar neppe preg av fattigdom, selv om den neppe heller var særlig luksuriøs. På gården ble det primært drevet skogsdrift, men det var også noe dyrket mark.

En annen myte om Kamprad er at han var svak på skolen og preget av sin dysleksi. Realiteten er at han fullførte folkeskole, framhaldsskole og realskole med stort sett gode karakter. Han skal riktignok ha strøket i svensk skriftlig på realskolen, men fikk toppkarakter i matematikk.

Det var etter endt realskoleeksamen sommeren 1943 Kamprad etablerte handelsselskapet Ikea. Navnet var satt sammen av Kamprads initialer samt første bokstav i navnet på gården og stedet han hadde vokst opp. Virksomheten drev med innkjøp av diverse varer som sigarettennere og penner, som ble solgt videre lokalt. Kamprad drev selskapet parallelt med at han i årene 1943 til 1945 studerte ved Handelsinstituttet i Gøteborg og etter det tok utdanning som reserveoffiser. Han arbeidet fra 1945 også hos skogeierforeningen i Växsjö. Handelsvirksomheten ekspanderte sterkt, og fra 1948 valgte Kamprad å drive Ikéa på heltid.

Sommeren 1950 giftet Kamprad seg med Kersti Vadling. Åtte år senere adoptere ekteparet en datter – Annika – men allerede to år senere ble Kamprad og Vadling skilt. Kamprad giftet seg på ny høsten 1963 med den fjorten år yngre læreren Margaretha Stennert. De to forble gift helt til Stennerts død i 2011. Sammen fikk de tre barn: Peter (født 1964), Jonas (født 1966) og Mathias (født 1969).

Både Margaretha og de tre barna tok etter hvert sentrale posisjoner i ulike deler av det verdensomspennende møbelimperiet Ingvar bygde opp. Adoptivdatteren Annika har på sin side hatt en anonym tilværelse uten direkte koplinger til IKEA-sfæren. Forholdet til faren skal likevel ha vært godt, og hun arvet et betydelig beløp fra Kamprads private formue da han døde i 2018.

Ganske tidlig så Kamprad gevinsten ved å få varer produsert i land med lave kostnader. Da svenske møbelprodusenter på slutten av 1950-tallet ikke ønsket å selge varer til IKEA av frykt for å bli boikottet av andre møbelforretninger, ble møbler hentet fra Polen. Dette viste seg raskt som en suksessoppskrift. Ikke minst la det til rette for det som ble kjernen i IKEAs forretningside, nemlig lave priser. IKEAs møbler har i snitt vist seg å være 20 til 30 prosent billigere enn andre møbler solgt i det svenske markedet. Samtidig har selskapet evnet å produsere produkter med god nok kvalitet og utvikle et bredt sortiment med et attraktivt design.

For å holde prisene lave, har selskapet videre alltid vært svært kostnadsbevisst. Salg av flatpakkede møbler – som startet på slutten av 1950-tallet – og bygging av store, selvbetjente vareutsalg har vært helt sentrale grep for å senke virksomhetens driftskostnader. Vedvarende volumvekst har samtidig bidratt til å senke innkjøpskostnadene ytterligere.

Veksten har i tillegg i stor grad blitt finansiert gjennom oppspart egenkapital – gjeldsbelastningen har vært liten og rentekostnadene lave. En viktig side ved dette er at Kamprad allerede fra 1970-tallet tok radikale grep for å redusere skattebyrden. Selskapets hovedkontor ble flyttet til Danmark, siden til Sveits. Alle de viktige holdingselskapene og stiftelsene som i dag kontrollerer pengestrømmene i virksomheten er registrert i skatteparadiser.

I 1976 formulerte Kamprad sin driftsfilosofi i sine egne ni «bud», publisert under tittelen «En møbelhandlers testamente». Budene var presentert som slagordspregede formulering av typen «Sortimentet – vår identitet» og «Enkelhet er en dyd», med påfølgende utdypinger. Den lille pamfletten er fortsatt i aktiv bruk i dagens IKEA-konsern.

Hans lavkoststrategi ble lenge beskyldt for å basere seg på utnyttelse av billig arbeidskraft. I 2011 ble det sågar avslørt at IKEA i en periode på 1970-tallet hadde kjøpt varer fra fabrikker i Øst-Tyskland som brukte politiske fanger som gratis arbeidskraft. De siste årene har selskapet arbeidet svært aktivt for å styrke sin profil innenfor miljø, bærekraft og samfunnsansvar.

Kamprads driftsfilosofi har blitt hyllet av mange, men også vært kritisert for å være for altoppslukende. «IKEA-familien» er et mye brukt uttrykk om selskapet og dets ansatte. Et sted i testamentet heter det at «en jobb må aldri være bare et levebrød». Hans lederstil har på samme vis både blitt karakterisert som varm og oppmerksom, og som autoritær og preget av frykt og overvåking.

Kamprad selv hevdet at han gjennom store deler av sitt voksne liv slet med alkoholproblemer. Enkelte har ment at dette var overdrevet, og snarere en strategi for å gjøre seg selv og selskapet mer interessant – på samme måte som det ble bygget myter rundt hans fattigslige oppvekst, dysleksi og lærevansker.

Størst oppmerksomhet fikk avsløringen i avisen Expressen i 1994 om Kamprads tette kobling under andre verdenskrig til den svenske nazisten Per Engdahl og hans gruppering Nysvenska Rörelsen/Svensk Opposition. Etter at Kamprad raskt beklaget dette – samtidig som han beskrev koplingen som «ungdomssynder» – kom det senere fram nye beskyldninger om at Kamprads også hadde vært involvert i mer militante nazistiske organisasjoner, at han hadde arbeidet langt mer aktivt med rekruttering og finansiering enn han tidligere hadde innrømmet, og at han også bevarte sin gode relasjon til Engdahl og hans bevegelse i årene etter andre verdenskrig. Da Kamprad giftet seg i 1950, var Engdahl en av få gjester i selskapet.

Kamprads liv og forretningsmessige suksess fremstår som unik i både nordisk og global sammenheng. Da han døde i 2018, ble det publisert nekrologer i aviser verden over. Hans suksessrike, men samtidig kontroversielle liv var et hovedtema i de aller fleste av dem. I det britiske tidsskriftet The Economist var vekten lagt på hans forretningsmessige suksess. Her het det blant annet: «Kamprads innflytelse på vårt moderne liv er minst like stor som innflytelsen til Henry Ford og den masseproduserte bilen.»