James Clark Ross

Fem av barna til forretningsmannen George Ross (1770–1850) og hans kone Christian Clark vokste opp, med James Clark Ross som den tredje i rekken. Han var nevø av John Ross (1777−1856) som også er kjent som marineoffiser og leder av ekspedisjoner til Arktis. James gikk inn i den britiske marinen som tolvåring og tjenestegjorde under sin onkel. Han deltok i de siste årene av Napoleonskrigene, først på Actaeon i Østersjøen, Kvitsjøen og Den engelske kanal og deretter på Driver utenfor Skottlands vestkyst.

James var offisersaspirant (midshipman) på John Ross' HMS Isabella. HMS Isabella, sammen med HMS Alexander under løytnant William Edward Parry, utgjorde den første av en lang rekke ekspedisjoner sendt ut av det britiske admiralitetet for å finne en nordvestpassasje fra Baffinbukta til Beringstredet. Ekspedisjonen returnerte til England med viktige geografiske, meteorologiske, zoologiske og geologiske observasjoner og samlinger, men John Ross' feilslutning angående Lancastersundet var uheldig for ham. Han mente å ha sett en fjellkjede som han kalte Crokerfjellene, som stengte for videre passasje vestover gjennom sundet.

Som følge av uenigheten med John Ross angående «Crokerfjellene», ble Parry sendt tilbake til området i 1819 med HMS Hecla og HMS Griper, med Matthew Liddon som sistnevntes kaptein. James Clark Ross var igjen med som offisersaspirant på Hecla. Ekspedisjonen kom denne gangen gjennom Lancastersundet og motbeviste dermed at John Ross' fjell fantes. James Clark Ross fikk en del ansvar for de magnetiske observasjonene og måneobservasjonene, samt botaniske innsamlinger. Planten Geum rossii ble oppkalt etter ham. Isen blokkerte veien videre og vinteren ble tilbrakt i Winter Harbour (Vinterhavn) på sørsiden av Melvilleøya. Dette var den første planlagte arktiske overvintring av britiske marineskip. Vinteren ga god anledning til å bli godt kjent med inuittene og få laget en detaljert beretning om dem. Ross var med på flere sledeekspedisjoner på ettervinteren. Kapp James Ross på Melvilleøya ble oppkalt etter ham.

Parrys neste ekspedisjon i 1821−1823, med Fury og Hecla til kanadisk Arktis, resulterte i at Ross ble forfremmet til løytnant. Ross's gull (rosenmåke) ble oppkalt etter ham og han ble innvalgt i Linnean Society of London. Året etter var de samme skipene igjen i samme område, men denne gangen ble Fury drevet i land på Fury Point på Somersetøya og måtte forlates. Begge mannskapene reiste hjem med Hecla etter overvintringen. På alle de nevnte ekspedisjonene til området nord for det kanadiske fastlandet, ble det utført viktige geografiske kartlegginger og vitenskapelige innsamlinger. Ross fikk stadig mer ansvar for det vitenskapelige arbeidet.

På sin siste reise med Parry i 1827, dro de med Hecla til Svalbard i et forsøk på å nå Nordpolen. De nådde helt til Svalbards nordligste øyer, Sjuøyane, hvor Rossøya ble oppkalt etter James Clark Ross. For å finne en høvelig havn måtte de sørover igjen til Sorgfjorden. Derfra startet de nordover 21. juni med to sledebåter som ble dratt over isen eller seilt på åpent vann. Ross var leder på den ene båten, Endeavour. De nådde cirka 82°45' nordlig bredde. Det ble rekord i å komme lengst nord, og rekorden ble stående i nesten 50 år, frem til 1875. De var tilbake i Sorgfjorden 21. august. Ross ble så forfremmet til kaptein.

I 1828 ble James Clark Ross valgt inn som medlem av det vitenskapelige Royal Society i London.

John Ross ble nå tilbudt å være leder for en privat ekspedisjon til Lancastersundet og videre vestover. Hans nevø James ble med som nestkommanderende, da det ikke var utsikter til aktiv tjeneste i marinen på den tiden. På denne turen satte de rekord for å være lenge på en slik ekspedisjon i Arktis, med 4½ år. James dro langt omkring på sledeekspedisjoner og fikk bekreftet at Boothiahalvøya ikke var en øy. Dette hadde inuitter allerede fortalt dem. Han krysset halvøya til King William Island og fikk bygd en varde på vestsiden av øya. Ikke minst fikk han for første gang stadfestet posisjonen til den magnetiske nordpol 1. juni 1831. I tillegg samlet han informasjon om inuittene som levde i området. Først sommeren 1833 kom de seg ut av isen i småbåter og ble plukket opp av hvalfangerskipet Isabella i Lancastersundet.

I oktober 1834 ble Ross forfremmet til en høyere kapteinsgrad (post captain) og i 1835−1838 arbeidet han sammen med blant andre Edward Sabine med en systematisk geomagnetisk kartlegging av Storbritannia. Innimellom ble han beordret til å redde hvalfangstskip i Davisstredet, men det viste seg å ikke være nødvendig. Han ble tilbudt ridderskap for tjenester i Arktis, men takket nei av ukjent grunn.

Ross var leder for den store britiske marineekspedisjonen til Antarktis i 1839−1843 med skipene HMS Erebus og HMS Terror. Francis Crozier (1796–1848) var kaptein på Terror. Han og Ross var nære venner, etter å ha tjenestegjort sammen på to av Parrys ekspedisjoner. Hovedmålet var å foreta en serie magnetiske observasjoner i sør, men mye annet ble også gjort. Det antarktiske kontinentet ble omseilt, og skipene ble de første til å klare å komme gjennom pakkisen i Rosshavet. Rundt 900 kilometer av kysten av Victoria Land på vestsiden av Rosshavet ble grovt kartlagt og gjort krav på for Dronning Victoria på Possessionøya 12. januar 1841. Blant annet oppdaget de Ross Ice Shelf, Rossøya og Mount Erebus, og de foretok inngående magnetiske målinger. Flere av de subantarktiske øyene ble besøkt. Vintrene ble tilbrakt blant annet på Tasmania og Falklandsøyene.

Blant flere utmerkelser ble Ross utnevnt til ridder i 1844.

Etter returen til England i 1843 pensjonerte Ross seg og han takket nei til å lede det neste britiske forsøket på å seile gjennom Nordvestpassasjen. Det ble i stedet John Franklin som ble leder, med Francis Crozier som nestkommanderende, etter anbefaling fra Ross. Etter at Franklins ekspedisjon med Erebus og Terror og 129 menn forsvant i det nordlige kanadiske området, dro Ross med skipene Enterprise og Investigator på leting etter dem i 1848. Vinteren ble tilbrakt ved Somersetøya, og lange sledereiser ble foretatt derfra for å lete etter tegn til Franklins ekspedisjon. Cirka 250 nye kilometer av kystene ble kartlagt uten at noe ble funnet.

James Clark Ross giftet seg i oktober 1843 med Anne Coulman og de fikk fire barn: James, Anne, Thomas og Andrew. I 1856 ble Ross utnevnt til kontreadmiral. Hans kone døde i 1857 og han selv fem år senere.

Ross ga blant annet ut:

• A Voyage of Discovery, Made Under the Orders of the Admiralty, in His Majesty's Ships Isabella and Alexander, for the Purpose of Exploring Baffin's Bay and Inquiring into the Probability of a North-West Passage, (1819)
• Narrative of a second voyage in search of a North-west Passage and of a residence in the Arctic regions during the years 1829, 1830, 1831, 1832, 1833, (1835)
• A Voyage of Discovery and Research in the Southern and Antarctic Regions during the years 1839−1843, (1847)

• Nordvestpassasjen

• Headland, Robert K. (1993): Chronological List of Antarctic Expeditions and Related Historical Events, Cambridge University Press
• Holland, Clive (1994): Arctic Exploration and Development c. 500 b.c. to 1915, Garland Publishing, Inc.
• Schledermann, Peter (2005): Sir James Ross, Encyclopedia of the Arctic, Routledge