Jim Crow

Jim Crow var en rasistisk og diskriminerende samfunnsorden med juridisk forankring. Det som kjennetegner Jim Crow og skiller denne fasen i raseskillepolitikken fra tidligere og seinere segregering, er nettopp etableringen av et omfattende juridisk system som regulerte, det vil si segregerte, så å si alle livsområder. Det gjaldt utdanningsinstitusjoner på alle nivå. Fram til 1950-åra hadde 17 delstater i sør og hovedstaden Washington segregerte skoler. Men det var også utstrakt segregering i offentlig transport og fasiliteter som sykehus, wc, bassenger, strender og parker, og i idretten og underholdningsbransjen. Private bedrifter som restauranter, kinoer og barer var også segregerte. Jim Crow var en form for de jure diskriminering, altså lovbasert, mens de facto diskriminering var resultatet av sedvane og var utbredt før og etter Jim Crow. Slik diskriminering preger til en viss grad forholdet mellom svarte og hvite i dagens USA.

Etter borgerkrigen var Sørstatene fram til 1877 okkupert av nordstatshæren. Det var et nødvendig tiltak for å gjennomføre gjenreisningspolitikken der de føderale myndighetene i nord forsøkte å sikre at svarte kunne delta i politikken og i samfunnslivet ellers. Bakgrunnen for okkupasjonen var motstanden mot politikken til republikanerne om å likestille svarte og hvite. Noe av motstanden var voldelig, som hos Ku klux klan, mens det var også innført lokale lover, black codes, lovgiving som gjorde det mulig for plantasjeeierne å beholde slavene som arbeidskraft, sjøl etter at slavene ble frigitt. Etter at okkupasjonen opphørte tok de hvite i sør, som var organisert i Det demokratiske partiet, tilbake makta i lokalsamfunnet og på delstatsnivået. Innføringen av lovbestemt segregering utviklet seg gradvis, og i løpet av 1890-åra var segregering lovfest i sørstatene.

Innføringen av Jim Crow-lover førte også til at flere amerikanere med afrikansk bakgrunn opplevde diskriminering. I delstaten Louisiana, der Jim Crow-lovgivning først ble prøvd for retten (1890), ble også innbyggere med både afrikansk og fransk bakgrunn, kreoler, rammet av lovgivningen. Tidligere hadde denne gruppa en særstatus og var ikke behandlet som slavebefolkningen, og de kunne til og med eie slaver sjøl. Friheten for afroamerikanere som ikke var slaver, free men, ble også innskrenket, i og med at Jim Crow-lovgivningen gjaldt for dem også.

Et dilemma for myndighetene som skulle iverksette Jim Crow-lovene i praksis var spørsmålet om hvem som var svart. Ettersom mange personer i sør hadde både afrikanske og europeiske gener, måtte myndighetene utarbeide kriterier for å identifisere svarte personer. I noen tilfeller gjaldt regelen om én dråpe (afrikansk) blod, mens andre stater brukte fysiologiske trekk og skriftlig dokumentasjon for å skille svarte fra hvite.

Den euroamerikanske (hvite) befolkningen i sør hadde både økonomiske og maktpolitiske grunner til å etablere Jim Crow. Men det faktum at resten av samfunnet i USA fulgte etter, enten ved å vedta enkelte Jim Crow-lover eller innføre hele systemet, slik som skjedde i hovedstaden Washington under president Woodrow Wilson (1917–1921), hadde i større grad ideologiske årsaker. Framveksten av «vitenskapelig rasisme», inkludert sosialdarwinisme, i tiåra før og etter 1900 var en viktig faktor i utvidingen av Jim Crow. Den gav segregeringspolitikken stor legitimitet. Tanken om hvit overlegenhet gjaldt alle som ikke var hvite, og i flere delstater kom Jim Crow-lovgivning til å gjelde også for urfolkene, asiater og latino-befolkningen.

Helt siden avviklingen av gjenreisningspolitikken i 1870-åra hadde høyesteretten spilt en avgjørende rolle i etablering og spredning av Jim Crow. Høyesteretten hindret føderal innblanding i delstatslovgivning om segregering, og den juridiske støtten til rasismen kulminerte i 1896 med dommen i saken Plessy mot Ferguson. Dommen opprettholdt segregering i transportsektoren, og retten begrunnet dommen prinsipielt med at det ikke var grunnlovsstridig å ha to separate, men likeverdige tjenester for hvite og svarte. Dommen var med på å stimulere til Jim Crow-lovgivning og gjaldt fram til høyesterettsdommen i 1954 om segregering i skolesystemet, Brown mot Topeka.

Tilbudene til hvite og svarte hadde aldri vært likeverdige, men høyesterettens begrunnelse i Brown-saken var, slik som i Plessy-saken, prinsipiell. Men nå var dommen forankret i menneskerettstenking: Rasesegregering i seg sjøl innebar ulikhet og var i strid med grunnloven. Dommen i høyesteretten var startsignalet for borgerrettsbevegelsen og avviklingen av Jim Crow, det vil si lovbasert diskriminering på grunn av hudfarge. Høyesteretten fulgte opp med flere dommer for å avsegregere samfunnet, og i 1967 erklærte høyesteretten, i saken Loving mot Virginia, forbudet mot blandete ekteskap for grunnlovsstridig. Kongressen og presidentene bidro også aktivt til i å avskaffe Jim Crow, blant annet i en omfattende borgerrettslov fra 1964. Avskaffingen av Jim Crow betydde ikke slutten på rasediskriminering i USA, men uten et legitimt juridisk rammeverk var det nå blitt vanskeligere å opprettholde diskriminerende praksiser.

• USAs historie
• borgerrettsbevegelsen
• rasisme