John Pecham

Han studerte ved universitetene i Paris og Oxford, og trådte inn i Fransiskanerordenen i 1240-årene. Han virket fra 1277 ved den pavelige kurie i Roma, inntil han i 1279 ble utnevnt til erkebiskop av Canterbury.

Pecham utviklet en teori for hvordan solstråler som passerer gjennom et ikke-sirkulært hull, kan frembringe et sirkulært bilde av Sola, et prinsipp som la grunnlaget for camera obscura. Pecham fremstilte refleksjonsloven og anvendte den på billeddannelsen i plane, sfæriske, sylindriske og koniske speil. Hans fremstilling rommer en implisitt forståelse av at hulspeil har et brennpunkt.

Selv om Pecham ikke kjente noen matematisk lov for lysets brytning, anvendte han med hell en kvalitativ brytningslov for å utlede bilder som oppstår gjennom brytning i plane og sfæriske grenseflater mellom optiske medier av forskjellig tetthet.

Pecham etterlot seg en lang rekke vitenskapelige verk, influert av blant annet Robert Grosseteste, Roger Bacon, Ibn al-Haitham og Vitelo. Hans mest kjente verk er Perspectiva communis (1279), hvor han blant annet diskuterer utbredelsen av lys og farge samt øyets anatomi og fysiologi.

• optikk