Josef Mengele

Josef Mengele vokste opp i Günzburg i den sørtyske delstaten Bayern, som den eldste av tre brødre, i en tradisjonelt katolsk og nasjonalkonservativ familie. Faren Karl eide et mellomstort foretak som produserte landbruksmaskiner, og sørget på den måten for at familien levde i velstand. På ungdomsskolen vekket en lærer hans interesse for naturfag. Mengele fordypet seg i områdene biologi, zoologi og naturfilosofi. Han sluttet seg derpå til det tyske Røde kors og Grossdeutscher Jugendbund ('stortysk ungdomsforbund'). Etter endt skolegang, og med alminnelig gode karakterer å vise til, gikk Mengele videre til universitetsstudier, oppmuntret av farens ord om at det avgjørende var «hva man oppnådde, ikke hva man satte seg fore å oppnå.» Han vurderte å satse på tannlegeyrket, men fant at medisinstudiet ga mer allsidige yrkesmuligheter.

I 1930 ble han student ved Ludwig-Maximilians-Universität i München, med den erklærte målsettingen å spesialisere seg på humangenetikk og antropologi. Etter å ha gjennomført to semestre dro han til Universität Bonn for å fortsette studiene. Der avla han sin grunnleggende medisinske eksamen sommeren 1932, før han tilbrakte vintersemesteret ved Universität Wien. I 1933 vendte Mengele tilbake til München og gikk i gang med spesialiserte legestudier. Han viste mer interesse for menneskets kulturelle opprinnelse og utvikling enn medisinske fag. På denne tiden kom Mengele i berøring med sosialdarwinistiske teorier. Blant foreleserne som påvirket ham sterkest var psykiateren Ernst Rudin (1874–1952), som fremmet tanken om at leger burde ha som oppgave å ødelegge «liv blottet for verdi.»

Tidlig i medisinstudiene begynte Mengele å orientere seg politisk i retning av ytre høyre. NSDAP var det nest største partiet i München, og han betraktet nasjonalsosialistene med voksende beundring. Underveis i studiene, i mars 1931, ble han medlem av Stahlhelm. I januar 1934 ble Stahlhelm innlemmet i NSDAPs partihær Sturmabteilung (SA). Grunnet sykdom brukte han sin tid og sine krefter på studiene, fremfor å engasjere seg aktivt i partibevegelsen.

Mengeles antropologiske forskning penset inn på rasebiologi. Under professor Theodor Mollinsons veiledning fullførte han i november 1935 sin doktoravhandling, Rassenmorphologische Untersuchung des vorderen Unterkieferabschnittes bei vier rassischen Gruppen ('Rasemorfologisk undersøkelse av det fremre underkjeveavsnittet hos fire rasemessige grupper'), som konkluderte med at studier av kjeven var en brukbar metode for å gjenkjenne etniske grupper.

Sommeren 1936 avla Mengele den statlige medisineksamenen og fikk deretter praksisplass ved Leipziger Universitätsklinik. Det krevende yrkeslivet som vanlig lege syntes imidlertid ikke å passe ham, og i januar 1937, på Mollinsons anbefaling, begynte han som forskningsassistent på Institut für Erbbiologie und Rassenhygiene ('institutt for arvebiologi og rasehygiene') i Frankfurt, hvor han fortsatte sitt arbeid med humangenetikk. Da praksistiden var omme i september det året, ble han ansatt som assistentlege ved samme institutt.

Her fikk han i 1938 doktorgraden i medisin på avhandlingen Sippenuntersuchungen bei Lippen-Kiefer-Gaumenspalte ('slektskapsundersøkelser ved leppe-kjeve-ganespalte'). Leder ved instituttet var professor friherre Otmar von Verschuer, en beundrer av Adolf Hitler som gjorde seg bemerket som datidens fremste fagmann innenfor det pseudovitenskapelige feltet rasehygiene og som forsket spesielt på tvillinger. Det var i Frankfurt at Mengele tilegnet seg tanken om at rasemessig arvemateriale kunne «forbedres» gjennom målrettet utvelgelse.

Mengele meldte seg inn i NSDAP i mai 1937, da partiet opphevet en fire år lang inntaksstopp for nye medlemmer. Mai året etter ble han også tatt opp som medlem i SS. Fra oktober 1938 til januar 1939 avtjente han verneplikt i den tyske hæren, slik SS forventet av ham, og tjenestegjorde da som lege i 19. kompani ved 137. bergjegerregiment. Etter det vendte Mengele tilbake til arbeidsplassen sin i Frankfurt, avbrutt av et gjesteopphold ved klinikk for indremedisin ved Universität Bonn.

Starten på andre verdenskrig utløste iver hos Mengele etter å vende tilbake til militær tjeneste igjen, men grunnet nyreplager fant innkallingen til hæren først sted i hæren i juni 1940. Han havnet etter hvert i Waffen-SS og mottok jernkorset for sin innsats.

Etter at han var blitt såret ved fronten, ble han i mai 1943 sendt til Auschwitz. Der ble han sjeflege for den avdelingen som var kjent som «sigøynerleiren» (se forfølgelsen av romer under andre verdenskrig). Som leirlege var han med på å avgjøre hvem av de nyankomne fangene som umiddelbart skulle henrettes i gasskamrene og hvem som skulle settes i tvangsarbeid eller bli brukt i medisinske eksperiment.

Mengele drev grusomme, fornedrende og smertefulle eksperiment på fanger i Auschwitz. Blant fangene var Mengele kjent under tilnavnet «dødsengelen». Han hadde en spesiell interesse for tvillinger, mennesker med ulik farge på øynene, kortvokste personer og mennesker med fysiske anomalier. Det er kjent at han arbeidet med ulike former for sterilisering og med utprøving av nye medikamenter.

Dokumentasjonen om eksperimentene ble tilintetgjort da nazistene forlot Auschwitz i januar 1945, så det som er kjent om Mengeles eksperimenter er kommet fram gjennom øyenvitneskildringer.

Rett etter krigen var Mengele krigsfange hos amerikanerne. Han hadde falske papirer og ble ikke gjenkjent som SS-mann eller lege fra konsentrasjonsleirene. Han slapp derfor fri etter noen uker. Hans navn ble flere ganger nevnt under Nürnbergprosessen i 1945/1946.

I 1948 emigrerte Mengele under falskt navn til Argentina. Han fikk pass fra Vest-Tyskland i sitt eget navn i 1956. Han levde i skjul, stort sett under falsk identitet fram til sin død i 1979.

• andre verdenskrig
• Auschwitz
• eugenikk
• Jakob Sporrenberg
• konsentrasjonsleir
• rasisme
• SS