gasskammer

Nazistenes første forsøk på å bruke gass som drapsmetode ble innledet ved årsskiftet 1939/1940 i en tidligere straffeanstalt ved Berlin. Ofrene var menn med fysiske og psykiske funksjonsnedsettelser som ble drept med karbonmonoksid. Dette ble starten på nazistenes såkalte eutanasi-anstalter: nazistenes institusjoner for drap på personer med fysiske og psykiske funksjonsnedsettelser.

Nazistene etablerte egne eutanasi-anstalter med gasskammer. Frem til sommeren 1941 ble opp mot 80 000 mennesker med ulike typer funksjonsnedsettelser gasset i hel. Eutanasi-aksjonene førte til protester fra den tyske sivilbefolkningen og fra kirkesamfunn. Uroen blant befolkningen resulterte i at Adolf Hitler stanset eutanasi-programmet, offisielt sett. I virkeligheten fortsatte drapene i enkelte anstalter som Hartheim, Bernburg og Sonnenstein. Dessuten gikk bruken av gass som drapsmetode over i en ny fase: den ble forflyttet til konsentrasjonsleirene, og resulterte også i etableringen av rene tilintetgjøringsleirer.

Disse brutale aksjonene ble ikke bare skjult bak betegnelsen eutanasi (dødshjelp), men senere også gjennom kodene 'T4' (fordi administrasjonen lå i Tiergartenstrasse 4 i Berlin) og '14f13', der '14f' var SS' administrative kode for 'død i konsentrasjonsleir' og '13' henviste til at dette hadde skjedd ved gass.

Sensommeren og høsten 1941 ble det flere steder eksperimentert med mobile gasskamre innrettet i jernbanevogner eller biler, som i Sachsenhausen. I Auschwitz ble et provisorisk gasskammer innrettet i en kjellerbunker og testet ut på sovjetiske krigsfanger i august 1941. Etter kort tid ble forsøkene flyttet til krematoriets likhall utenfor selve leir-området. I forsøkene høsten 1941 gikk SS over til å bruke blåsyre under merkenavnet Zyklon B, som de betraktet som enklere og mer effektivt i bruk enn karbonmonoksid.

Gass-eksperimentene høsten 1941 bekreftet for nazistene at gass var en effektiv drapsmetode. Et stort antall mennesker kunne drepes på kort tid og med mindre belastning for de som utførte mordene. Å slippe bokser med blåsyregass gjennom luken i taket på et gasskammer kamuflert som dusjbad, skapte en større distanse mellom morderne og deres ofre enn for eksempel massehenrettelser.

Fra årsskiftet 1941/1942 startet byggingen av gasskamre i flere eksisterende leirer, som i Sachsenhausen, Mauthausen, Dachau og Ravensbrück. I disse leirene sto misbruket av fangene som tvangsarbeidere i tysk rustningsproduksjon i sentrum. Gass var kun en av flere drapsmetoder som ble benyttet (i tillegg til henrettelser og hengning), og da fortrinnsvis på fanger som var for syke eller svake til å kunne utnyttes som tvangsarbeidere. Fanger fra konsentrasjonsleirene kunne også bli deportert til eutanasi-anstalter for å drepes med gass der. Jøder og romer ble sendt til de rene tilintetgjøringsleirene som Nazi-Tyskland etablerte mellom annet i det tyskokkuperte Polen.

Årsskiftet 1941/1942 innledet nazistenes store, systematiske tilintetgjøringsprosjekt ved hjelp av gass. Auschwitz ble omgjort til dødsfabrikk. De første gasseksperimentene i Auschwitz foregikk i det som i dag er kjent som Auschwitz I, hovedleiren. Nazistenes forsøk på å tilintetgjøre de europeiske jødene og romene førte til byggingen av nye drapsanlegg i Auschwitz: først nye og større gasskamre og deretter nye og større krematorier med integrerte gasskamre, i den leiren som ble Auschwitz II, Birkenau. Birkenau var nazistenes største dødsfabrikk. I tillegg etablerte nazistene rene dødsleirer der mennesker ble gasset til døde, som Chelmno, Belzec, Sobibor og Treblinka. Disse leirene omtales som dødsleirer eller tilintetgjøringsleirer fordi de kun hadde ett formål: å utslette jødene og romene. Nesten ingen fanger i disse leirene overlevde lenger enn ett døgn.