Sobibor

Heinrich Himmler ga i 1942 Odilo Globocnik, en fanatisk nazist og leder for SS og det tyske politiet i Lublin-distriktet, ansvaret for å tilintetgjøre jødene i det okkuperte Polen samt den okkuperte (i dag ukrainske) byen Lwiw og omegn. Globocnik sto også bak etableringen av tilintetgjøringsleirene Majdanek og Belzec. Jødene skulle drepes med gass, og eksperimenteringen med massedrap på mennesker med giftgass hadde startet i Auschwitz i oktober 1941. Belzec ble den første leiren med stasjonære gasskamre, og erfaringene fra andre leirer; Auschwitz, Belzec, Chelmno og Majdanek, dannet grunnlaget for etableringen av og utviklingen i tilintetgjøringsleiren Sobibor.

Sannsynligvis ble de første planene om en fangeleir i Sobibor diskuert allerede høsten 1941. Sobibor, et lite og tilnærmet ubebodd sumpområde i grenseområdet mellom Polen og Belarus, lå, slik nazistene så det, gunstig til for en fangeleir. Det gikk en jernbanelinje like ved, samtidig som stedet var tilnærmet ubebodd og dermed tilnærmet uten vitner. Dessuten var det nok plass til å lagre ofrenes eiendeler.

I januar 1942 begynte innsperringen av det først 12, senere over 70, hektar store området. Selve byggearbeidene ble innledet to måneder senere. Byggearbeidene ble utført av lokale sivile polske arbeidere samt 80 jøder fra nærliggende ghettoer. Byggelederen var den samme som for Belzec, og de to leirene fikk samme arkitektur, men Sobibor var betraktelig større. Begge leirene ble bygget for å gjøre massemord så effektivt som mulig og med kun få fangebrakker. Det betyr at man ikke planla at mange fanger skulle bo i leiren over lengre tid, kun de som trengtes til å opprettholde driften av den. Det ville si ta mot nye fanger, sortere eiendeler, barbere kvinnenes hår, grave massegraver, organisere gasskamrene. De andre skulle drepes så raskt som mulig.

Leiren fikk store lagerbrakker til oppbevaring av ofrenes eiendeler og ble også utstyrt med en liten flyplass. I den såkalte «leir 3» ble det bygget en bygning i stein med tre gasskamre som hvert kunne romme cirka 200 mennesker. Sensommeren/høsten 1942 ble anlegget utvidet med ytterligere tre gasskamre.

I midten av april 1942 ble rundt 250 jøder, de fleste kvinner, fra en nærliggende arbeidsleir brakt til Sobibor for å teste gasskamrene under tilstedeværelse av alle SS-ansatte i leiren. Drapsanlegget ble godkjent og i mai 1942 startet den fabrikkmessige gassingen av jøder i Sobibor. Hver transport som ankom Sobibor inneholdt 2000-2500 mennesker og de fleste av dem ble drept umiddelbart etter ankomst. Syke fanger som ikke hadde krefter til å gå til gasskamrene, ble brakt til et nærliggende henrettelsessted, skutt og likene skyflet i en tilknyttet massegrav.

Sobibor innførte samme ankomstprosedyre som Belzec der de nyankomne fangene ble fortalt at de skulle desinfiseres og dusjes før de ble videresendt til arbeidsleirer. Dusjrommene var i virkeligheten kamuflerte gasskamre.

Den fabrikkmessige tilintetgjøringen av mennesker pågikk systematisk i de månedene leiren var i drift, men måtte avbrytes i en periode fra slutten av juli 1942 på grunn av problemer med jernbaneskinnene, som umuliggjorde ankomst av nye transporter. I denne perioden ble drapsmaskineriet i leiren utvidet med tre nye gasskamre, og leirens drapskapasitet dermed fordoblet. Utvidelsene sto ferdige samtidig med at transportene igjen kunne starte opp i begynnelsen av oktober 1942.

Titusenvis av fanger ble drept i de etterfølgende månedene. Det eksakte tallet kan ikke rekonstrueres fordi kildematerialet ble ødelagt da nazistenes forsøkte å slette alle spor etter leiren, men det dreier seg sannsynligvis om over 100 000 mennesker. Tidlig på sommeren 1943 var det nærmest slutt på deportasjonene fra Generalgouvernementet fordi det kun var få jøder igjen i live og de arbeidet i krigsviktig industri. Sommeren og høsten 1943 var det først og fremst jøder fra Baltikum og Belarus som ble deportert til Sobibor.

Allerede på slutten av 1942 begynte nazistene, både i Belzec og i Sobibor, arbeidet med å slette sporene etter sine forbrytelser. Samtidig som tilintetgjøringen i Sobibor fortsatte, forsøkte leirledelsen å skjule sporene etter menneskene som til da hadde blitt ofre for Sobibors drapsmaskineri. Likene hadde blitt samlet i massegraver i leiren og eimen av lik spredte seg ikke bare i leiren, men også i nærområdet. Først og fremst fryktet leirledelsen at massegravene ville forgifte grunnvannet. Derfor startet de brenningen av likene, og røyken fra likbålet skal ha vært synlig i hele området.

Størstedelen av tilintetgjøringsaksjonen «Aksjon Reinhardt» var gjennomført senvinteren 1943. Fra våren og sommeren 1943 overtok Auschwitz-Birkenau rollen som nazistenes viktigste tilintetgjøringssted. I midten av februar 1943 besøkte Heinrich Himmler selv Sobibor. Fordi hans besøk tilfeldigvis var lagt til en dag der det ikke var planlagt ankomst av transporter, ble flere hundre kvinner og jenter deportert fra Lublin til Sobibor bare for at leirledelsen skulle få vist Himmler hvor effektivt drapsinnretningen i leiren var. Himmler skal ha vært begeistret og gitt leirledelsen utmerkelser for deres innsats.

For å forhindre flukt fra leiren, samt å forhindre at motstandsgrupper tok seg inn i leiren, ble store deler av det umiddelbare uteområdet rundt leiren minelagt. Dette bidro til at det var særdeles vanskelig å flykte fra leiren.

Den mest omtalte hendelsen i Sobibor i ettertid er, bortsett fra massemordet, fangeopprøret 14. oktober 1943. Da lyktes det rundt 300 fanger å flykte fra leiren. 47 av disse overlevde helt til andre verdenskrig var over, blant dem ni kvinner. Den polske jøden Thomas Toivi Blatt var femten år gammel da han deltok i opprøret. Han publiserte senere memoarer om hendelsen.

Foranledningen for opprøret var at noen fanger, som var tatt ut til arbeid i leiren, dannet en motstandsgruppe sommeren 1943 som ønsket å gjøre opprør mot drapsmaskineriet. De diskuterte mulighetene for å forgifte SS-ledelsen, grave en tunnel til masseflukt eller starte brann i leiren. Uavhengig av denne grupperingen hadde noen andre fanger allerede startet gravingen av en tunnel, men disse ble oppdaget og skutt. Motstandsgruppens planer gikk over i en mer konkret fase i september da det ankom en stor transport med over 2000 jøder fra Minsk, hvor også 80 sovjetiske krigsfanger var med og skulle delta i byggearbeider i leiren. Enkelte av disse deltok i motstandsgruppens planlegging og brakte med seg viktig kunnskap om militære aksjoner og bevæpnete opprør.

Opprøret startet på formiddagen 14. oktober 1943. SS-mennene ble lokket til å komme til verksteder, kontorer eller lageret under påskudd om funn av verdisaker, og ble drept med økser og kniver fangene hadde underslått eller skaffet. Dette gikk først etter planen, men skar seg da den ene SS-mannen ikke dukket opp som planlagt samt at en av opprørerne ble knivstukket og drept ved en feil. Derfor ble kveldsappellsignalet utløst av en av opprørerne på et altfor tidlig tidspunkt, noe som gjorde at det brøt ut uroligheter både blant fanger og voktere. Fanger forsøkte å flykte gjennom leirporten, samtidig som vaktene begynte å skyte.

Sannsynligvis forsøkte så mange som 600 fanger å flykte, men det oppsto trengsel og kaos, og mange ble drept av det elektriske gjerdet, utløste miner eller ble såret og drept av vaktenes skudd. Forskere antar at rundt 365 lyktes med å flykte ut av leiren, rundt 200 kom så langt som til den nærliggende skogen, mens kun 47 fanger overlevde helt til andre verdenskrig var over.

Etter opprøret beordret Himmler at leiren skulle jevnes med jorden. Rundt 300 fanger fra Treblinka ble brakt til Sobibor for å ødelegge alle bygningene, planere området og plante trær, og dermed fjerne alle sporene etter forbrytelsene. Disse fangene ble selv drept i november 1943.

Franz Stangel, kommandant i Sobibor og Treblinka, lyktes etter krigens slutt med å flykte til Brasil via Italia. Der levde han et vanlig liv frem til han ble avslørt i 1967. I 1970 ble han stilt for retten og dømt til livsvarig fengsel i Vest-Tyskland. Han døde kort tid etter.

Nazistene gjorde sitt beste for å skjule alle sporene etter forbrytelsene i Sobibor. Fordi alle skriftlige dokumenter som kunne gitt svar på hvem ofrene var og hvor mange de var ble ødelagt, er det umulig å rekonstruere hvem og hvor mange som ble drept i Sobibor. En beregning gjort på grunnlag av rekonstruerte transportlister og vitneutsagn fra polske jernbaneansatte anslår at mellom 150 000 og 250 000 mennesker ble drept, alle jøder. Flertallet av disse var polske statsborgere, men også nederlandske, tyske, franske, tsjekkiske, slovakiske og sovjetiske borgere var blant ofrene. Ingen nordmenn ble sendt til Sobibor.

Alle sporene etter leiren ble slettet, og området ble i flere tiår kun besøkt av gravtyver som lette etter verdigjenstander. Den polske staten satte opp et minnesmerke i 1961 ved siden av syv store graver med aske. Først i 1993, i anledning av 50-årsmarkeringen for oppstanden i leiren, ble det åpnet et lite museum på området. I 2007 ble et større anlagt minne- og dokumentasjonsenter etablert i tilknytning til dette museet.

Først og fremst fangeoppstanden har blitt gjenstand for flere bøker og filmer de siste årene.

Fordi 47 av de flyktende fangene (fra fangeopprøret 14. oktober 1943) overlevde andre verdenskrigs slutt, fantes det et forholdsmessig stort antall overlevende, sammenlignet med andre tilintetgjøringsleirer som for eksempel Belzec. Derimot overlevde ingen av fangene som holdt til i «leir 3», der gasskamrene var plassert. Men det at det faktisk fantes overlevende fanger fra Sobibor som kunne vitne om forbrytelsene, gjorde det lettere å stille ansvarlige tyske og ukrainske vakter til ansvar, noe som skjedde i en rekke rettssaker i etterkrigstiden, og flere av dem ble dømt.

Den nederlandske jøden Jules Schelvis ble deportert til Sobibor sammen med sin familie sommeren 1943 og overlevde. Hans memoarer utkom på nederlandsk i 1993 og ble oversatt til tysk i 1998 og engelsk i 2007. Den polske jøden Thomas Toivi Blatt var femten år gammel da han ble deportert til Sobibor og etter seks måneders fangenskap deltok i fangeopprøret. Hans memoarer utkom på engelsk i 1997. Begge memoarene utgjør viktige vitnesbyrd fra tilintetgjøringsleiren Sobibor.

• Holocaust
• tilintetgjøringsleir
• konsentrasjonsleir
• andre verdenskrig

• Minnestedet Sobibors nettside

• Benz, Wolfgang og Barbara Distel: Der Ort des Terrors, bd. 8. München, 2008.
• Blatt, Thomas Toivo: From the Ashes of Sobibor: A Story of Survival. Evanston, 1997.