Julius von Payer

Julius Payer ble født i Schönau ved Teplitz, Bohemia/Böhmen i 1841. Området ble etter hvert en del av det habsburg-østerrikske riket, senere Østerrike-Ungarn og er i dag i Tsjekkia. Payers far var kavalerikaptein. Payer selv fikk militær utdannelse fra Krakow og Wien før han 18 år gammel ble dekorert for innsats under slaget ved Solferino i 1859 og i 1866 under slaget i Custozza. Begge slagene gjaldt Italias samling og frigjøring fra Østerrike.

Mellom 1864 og 1868 utforsket og kartla Payer fjell i de italienske alpene hvor han besteg 60 topper og gjorde 30 førstebestigninger. Kontakt med den tyske geograf August Petermann (1822−1878) ledet ham til polarutforskning.

Gjennom August Petermann ble Payer invitert til å delta på Den andre tyske nordpolsekspedisjon som geograf og leder av sledeekspedisjonene. Skipene Germania under Karl Koldewey (1837−1908) og Hansa under kaptein Paul Friedrich Hegemann (1836−1913) transporterte gruppen og målet var utforsking av området nord for 74° nordlig bredde på østkysten av Grønland.

Skipene kom fra hverandre i tåken 20. juli 1869 og møttes aldri igjen. Hansa ble fast i isen på 73°25' nordlig bredde og sank ved 70°52' grader nord mot slutten av oktober. Mannskapet på 14 tilbrakte vinteren på et isflak. De drev sørover med isen cirka 2000 kilometer i løpet av 237 dager og ble reddet ved misjonærstasjonen Friedrichsthal (Frederiksdal/Narsaq Kujalleq/Narsarmijit) helt sør på Grønland 13. juni 1870.

Germania nådde til 75°30' nordlig bredde og overvintret ved Sabineø. Payer ledet fire sledeekspedisjoner herfra. Sammen med Koldewey nådde han ekspedisjonens nordligste punkt på 71°1' på østkysten. På returseilas sørover oppdaget Payer den store fjorden som han kalte Kejser Franz Josephs Fjord etter den østerriksk-ungarske keiseren. Han kartla området og besteg den 2200 meter høye toppen som Koldewey ga navnet Payer Spitze. Ekspedisjonen nådde ikke så langt nord som planen var og Payers sledeekspedisjoner var det eneste geografiske resultatet. Payer ble tildelt den Kaiserlicher Orden der Eisernen Krone (Jernkroneorden) som anerkjennelse for de vitenskapelige resultatene.

Hensikten med denne ekspedisjonen var utforskning av det ukjente arktiske området med både Nordpolen og en sjøvei østover (Nordøstpassasje) som mulige mål. Sammen med Karl Weyprecht og støttet av den østerrikske greven Johann Wilczek og August Petermann skulle området nordøst for Novaja Semlja utforskes. En forberedende ekspedisjonen ble foretatt i 1871 med Isbjørn. Lite is den sommeren ga håp om suksess for den kommende store ekspedisjonen.

Med den nybygde tre-mastede skonnerten Tegetthoff og et mannskap på 22 i tillegg til lederne Payer og Weyprecht, startet ekspedisjonen fra Bremerhaven 13. juni 1872. Den norske ishavsskipperen Elling Carlsen ble plukket opp i Tromsø for å være ekspedisjonens islos. Allerede 21. august ble de sittende fast i isen på 76°22' nordlig bredde, 62°3' østlig lengde og Tegetthoff kom aldri fri igjen. Ett år senere, 30. august 1873, hadde de drevet med isen til 79°43' nord og 59°33' øst, da de plutselig så land. Den 1. november klarte de å gå i land og foretok den symbolske okkupasjonen av området som de navnga etter keiser Franz Joseph.

Våren 1874 foretok Payer og hans menn strabasiøse sledereiser for å utforske så mye som mulig før ekspedisjonen måtte starte på en retrett sørover mot bebodde områder. Den lengste reisen, med syv menn, tre hunder og en slede, tok dem helt til det nordligste punktet på Frans Josef Land, Kapp Fligely. Payer mente han kunne skimte to øyer enda lengre nord som han kalte for «Kong Oscar Land» og «Petermann Land». Kartfestingen av disse ikke-eksisterende øyer forvirret Fridtjof Nansen da han og Hjalmar Johansen i 1895 slet seg sørover på sjøisen etter at de gikk fra Fram.

Den 20. mai 1874 dro mennene fra Tegetthoff for et langt og farlig slit hjemover. De dro og dyttet lettbåtene over isen til de i midten av august kunne sette dem på åpent hav. Den 16. august så de Novaja Semlja og 24. august ble de tatt om bord i to russiske fiskebåter. Alle de 24 fra Tegetthoff ble reddet, unntatt skipets maskinist Anton Krisch som døde av tuberkulose i midten av mars 1874 og ble begravd på den nyoppdagede øygruppen.

Takket være Payers sledereiser, observasjoner og kartlegginger ble det et rikt opphold på Frans Josef Land, tross alt. Begge ledere fikk mye heder og ære og deres vitenskapelige data og samlinger fikk internasjonal anerkjennelse. I løpet av 18 år holdt Payer 1228 foredrag som ga god inntekt i tillegg til inntekter fra sin bestselgende bok om Frans Josef Land-ekspedisjonen.

Payer ble tildelt Royal Geographical Societys gullmedalje i London og i 1876 ble han slått til ridder og kunne titulere seg von Payer. I 1877 giftet han seg med Fanny Kann (født Gumpertz i 1844) og de fikk to barn. Han hadde gitt opp sin militære karriere i 1874 da andre offiserer ikke trodde på hans sledereiser i det ukjente landet, og han viet seg til kunstmaling, med opphold i Frankfurt, München og Paris. I 1890 skilte han seg fra Fanny og flyttet til Wien hvor han blant annet drev en kunstskole for kvinner. Det var Nansens bruk av Payers Frans Josef Land kart i 1895−1896 som beviste det Payer hadde oppnådd i sin kartlegging av den sentrale delen av øygruppen, selv om antydningene om øyer nord for øygruppen ikke var riktige. I 1892 malte han etter ordre fra keiser Frans Josef det berømte bildet Nie zurück (Aldri tilbake) som viser Weyprecht som overbeviser mannskapet om at de ikke kan returnere til Tegetthoff, men må fortsette sørover på isen. Payer led etter hvert av sykdom og han døde i Veldes (nå Bled i Slovenia) 29. august 1915. Han ble gravlagt i Wien.

• Ekspedisjoner i Arktis
• Karl Weyprecht
• Frans Josef Land

• Barr, Susan, red. (1995): Franz Josef Land, Norsk Polarinstitutt, Oslo
• Koerbel, Hermann F. (2005): Payer, Julius, Encyclopedia of the Arctic, Routledge
• Payer, Julius (1876): Die österreichisch-ungarische Nordpol-Expedition in den Jahren 1872-1874, Wien
• Österreichisches Biographisches Lexikon: Payer, Julius von, https://biographien.ac.at/ID-0.3043802-1